Luse-Frants, egentlig Fridtjof Kristiansen (født 1. mai 1883 i Kristiania, død 30. mars 1958 i Oslo) var en av Oslos byoriginaler i 1930-, 1940- og 1950-årene.

Luse-Frants
Født1. mai 1883Rediger på Wikidata
Christiania
Død30. mars 1958Rediger på Wikidata (74 år)
Oslo
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund

Oppvekst og bakgrunn rediger

Luse-Frants var fra Grefsen, men foreldrene kom fra Ringerike. Han hadde gått Møllergata skole, og fikk tidens elementære utdannelse. Faren drev kull- og vedhandel i Munchs gate 7. Foreldrene døde tidlig, og i ungdommen drev Frants farens forretning på samme sted. Som ung ble han ofte kalt «Fridtjof Kølamann». Etter noen brukbare år som vedhandler måtte han gå fra forretningen, og det omflakkende livet hans begynte.

Livet som byoriginal rediger

Frants levde siden av å gå rundt med kjerren sin og kjøpe metall, flasker og så videre. Angivelig var han naiv og lot seg ofte lure. Enkelte trodde at han var full av lus, derav tilnavnet Luse-Frants, mens andre mente at det ikke var tilfelle. Sannsynligvis hadde han en nervesykdom som gjorde at han stadig hufset og ristet på seg, som om han klødde.

Frants var ute hver dag, iført en gammel fillete frakk, en gammel skyggelue, og med kjerra si trekkende etter seg. Noen ganger hadde han en fillete sekk på ryggen. Han sto ofte foran Gustavs gate 2 om morgenen og banket ut metallplater. Folk noterte seg at han virket sky, og blikket han møtte menneskene med var ofte fullt av mistenksomhet, særlig hvis folk ble nærgående. Men Frants var tvers igjennom ærlig og nøye med å betale for alt han fikk. Hvis noen ikke ønsket betaling, tok han heller ikke skrapet. Det viste seg at Frants var sparsom, og tross utseende var han mer holden enn de fleste var klar over. Slik sett ble han husket for å ha donert penger, en gang femti kroner til folk som hadde det verre enn han selv. Dette utgjorde to dagslønner på den tiden, det vil si rundt 2 500 kroner i 2020. I tillegg nektet han å ta imot alderspensjon.

Frants bodde hvor det falt seg. Lenge bodde han under en veranda i Oscarsgate 37. Han var religiøs, from, og ofte innom Frelsesarmeens lokaler, eller til messe i kirkene omkring i byen. Det var i Trefoldighetskirken den senere biskop Wisløff kom i prat med ham. Frants ønsket å ta del i nattverden, men mente han var for dårlig kledt. Wisløff sørget dermed for å holde nattverd for Frants alene, en seanse den kommende biskopen aldri glemte.

Siste leveår og død rediger

De siste årene bodde han i en kjeller i Kristian Augusts gate, og senere i Universitetsgata. Det siste stedet han holdt til var på et loft i Pilestredet. Heller ikke her ville han ta imot almisser. På senvinteren 1958 ble han funnet i Kristian Augusts gate, avkreftet og syk, og ble bragt til Ullevål sykehus, der han døde noen dager etter. En av de siste som hadde kontakt med han var løytnant i Frelsesarmeen, Johan Grytten, som besøkte han på hans dødsleie. Han hadde da to ønsker: det første var samtale og bønn. Det andre var å få komme ut av sykehuset for å tilbringe sine siste dager på gata.

I dødsannonsen stod det:

Vår kjære Fridtjof Kristiansen – Frants, fikk hjemlov i dag nær 75 år. Oslo 30. mars 1958. For Trefoldighets menighet N. Høimyr. – Begraves på Vestre Gravlund.

Da Frants skulle jordfestes, var kapellet på Vestre Gravlund overfylt. Det var ikke plass til alle, og mange måtte stå utenfor. Hans død ble også nevnt i en lederartikkel i Aftenposten. Det ble også holdt en minnesamling med 500 mennesker for han I Templet i Frelsesarmeen i Oslo, hvor han hadde vært fast møtebesøkende og hadde mange av sine beste venner.

Gravstenen til Luse-Frants står på Vestre Gravlund, med innskrift fra Bergprekenen: Salige er de rene av hjertet.

«Luse-Frants» er Lillebjørn Nilsens sang om Luse-Frants. Sangen ble gitt ut i albumet Hilsen Nilsen fra 1985. Lillebjørn var blant de mange som opplevde Frants i barndommen.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger