Ludwig Renn
Ludwig Renn (22. april 1889 i Dresden — 21. juli 1979 i Berlin) var en tysk forfatter, kommunist, esperantist og militær.
| Ludwig Renn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. apr. 1889[1][2][3][4] Dresden[5] | ||
| Død | 21. juli 1979[1][2][3][4] (90 år) Berlin[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent, esperantist, historiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen Universitetet i Wien Ludwig-Maximilians-Universität München | ||
| Parti | Kommunistische Partei Deutschlands Sozialistische Einheitspartei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Øst-Tyskland Tyskland | ||
| Gravlagt | Zentralfriedhof Friedrichsfelde | ||
| Utmerkelser | Karl Marx-ordenen DDRs nasjonalpris Stern der Völkerfreundschaft (1979) | ||
1889-1920: hauptmann, pasifist, student rediger
Frem til 1930 var han kjent under sitt opprinnelige navn, Arnold Vieth von Golßenau. Renn var av saksisk adel, født i Dresden. Hans far, Carl Johann Vieth von Golßenau (1856–1938), var matematikkprofessor og lærer ved kongens hoff i Dresden mens moren, Bertha Julie født Raspe (1867–1949), var av borgerlig slekt. Slekten hadde sete i Golßen i Niederlausitz. Via faren ble han kjent med Friedrich August Georg von Sachsen, Sachsens kronprins.
I 1910 begynte han sin offiserskarriere ved 1. Königlich-Sächsischen Leibgrenadierregiment Nr. 100, og fra 1914 til '18 kjempet han på Vestfronten under den første verdenskrig. Han var leder for et kompani, og fra tid til annen også leder for en bataljon. I 1928 ble hans første bok, Krieg, utgitt og i denne forteller han om sine erfaringer ved fronten. Boken er en anti-krigsroman skrevet i en nøktern og saklig stil, som fikk et stort antall lesere og gjorde ham berømt.
Etter krigen var han kaptein (hauptmann) ved sikkerhetspolitiet i fødebyen Dresden, men i 1920 nektet han å åpne ild mot arbeidere som deltok i Kappkuppet og sluttet kort tid etter ved sikkerhetspolitiet.
Mellom 1920 og 1923 studerte han ved Georg-August-Universität i Göttingen og Ludwig-Maximilians-Universität i München. Fagene var jus, nasjonaløkonomi, kunsthistorie og russisk filologi. Under inflasjonstiden (i 1923) arbeidet han som kunsthandler i Dresden. Han vandret gjennom Syd-Europa og Orienten i 1925/'26. I 1927 avsluttet Renn studiene i arkeologi og østasiatisk historie ved Universitetet i Wien og vendte deretter tilbake til Tyskland der han holdt forelesninger for arbeidere om Kinas historie.
1928-1936: inn i kommunistpartiet rediger
Renn ble angrepet av nazistene, og som en følge av dette oppga han adelstittelen, tok navnet han hadde gitt helten i romanen Krieg – Ludwig Renn. Som Renn sluttet han seg i 1928 til KPD, det tyske kommunistiske parti. Renn ble også medlem av KPDs paramilitære organisasjon Rote Frontkämpferbund. Han engasjerte seg dessuten i forbundet for proletarisk-revolusjonære forfattere som dets sekretær og ble redaktør for de kommunistiske litteraturtidsskriftene Linkskurve og Aufbruch.
Ludwig Renn var også medlem av «Aufbruchkreis» som hadde blitt startet av ti offiserer i mars 1931 i anledning av løytnant Richard Scheringers overgang fra NSDAP til KPD. Med romanene Nachkrieg (1930) og Rußlandfahrten (1932) ble han mellomkrigstidens viktigste tysk-kommunistiske forfatter, men etter Riksdagsbrannen arresterte nazistene ham. Anklagen lød: «litterært høyforrederi», og Renn satt fengslet i tukthuset «Gelbes Elend» i Bautzen i mer enn to år.[7] Etter at han ble løslatt reiste han til Spania, der han under den den spanske borgerkrigen var kommandør for Thälmann-bataljonen som bestod hovedsakelig av tyske emigranter, men som også det skandinaviske kompaniet var en del av. Renn deltok blant annet i forsvaret av Madrid, senere ble han stabssjef for den XI Internasjonale brigaden.
I DDR 1947-79 rediger
Etter republikanernes nederlag reiste Renn via England og USA til Mexico, der han forble i eksil mens han arbeidet som formann for bevegelsen «Freies Deutschland» og var aktiv for å fremme esperantoens sak. Ludwig Renn reiste tilbake til Tyskland i 1947 og bosatte seg i DDR. Han meldte seg inn i SED, og arbeidet ved Technische Hochschule Dresden og Humboldt-Universität zu Berlin. Fra 1952 skrev han som freelanser militærhitoriske og politiske avhandlinger, reisehistorier, biografier og barnebøker.
Renn var en esperantist, og medlem av arbeidernes esperanto-bevegelse. Under den 10. esperantokongressen i Berlin var han en av talerne.[8]
Renn var åpen om sin homofile orientering, og etter at han vendte tilbake fra Mexico, bodde han sammen med Max Hunger fra Dresden. I 1949 ble de kjent med Hans Pierschel og frem til han døde bodde Renn sammen med begge i bydelen Kaulsdorf i Berlin. Etter at Renn døde i 1979 ble Hunger og Pierschel boende i deres felles bolig. Senere ble de bisatt i Renns grav på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin. Graven er fredet.
Utmerkelser rediger
Ludwig Renn mottok flere statlige og litterære æresbevisninger. Ved siden av priser for barnebøker som han mottok fra DDRs kulturdepartement ble han to ganger tildelt DDRs nasjonalpris. Fra 1969 til 1975 var han ærespresident for Berlins Akademie der Künste. En gate er oppkalt etter ham i bydelen Marzahn i Berlin.
Bibliografi rediger
- Krieg (1928)
- Nachkrieg (1930)
- Russlandfahrten (1932)
- Vor großen Wandlungen (1936)
- Adel im Untergang (1944)
- Auf den Trümmern des Kaiserreiches (1946)
- Morelia (1950)
- Vom alten und neuen Rumänien (1952)
- Trini (1954)
- Der spanische Krieg (1955)
- Der Neger Nobi (1955)
- Herniu und der blinde Asni (1956)
- Krieg ohne Schlacht (1957)
- Meine Kindheit und Jugend (1957)
- Herniu und Armin (1958)
- Camilo (1963)
- Inflation (1963)
- Zu Fuss zum Orient (1966)
- Ausweg (1967)
- Anstöße in meinem Leben (1980, posthum utgitt selvbiografi)
Litteratur rediger
- Albrecht, Kai-Britt: «Renn, Ludwig». I: Neue Deutsche Biographie (NDB). Band 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, s. 426–428.
- (de) Verk av og om Ludwig Renn i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Susanne Römer; Hans Coppi (Hrsg.); Vorwort von Prof. Dr. Peter Steinbach: AUFBRUCH. Dokumentation einer Zeitschrift zwischen den Fronten (Reprint). Fölbach Verlag, Koblenz 2001, ISBN 3-923532-70-9
- Birgit Schmidt: Wenn die Partei das Volk entdeckt. Anna Seghers, Bodo Uhse, Ludwig Renn u.a. Ein kritischer Beitrag zur Volksfrontideologie und ihrer Literatur, Münster 2002, ISBN 3-89771-412-4
- Zentner / Bedürftig: Das große Lexikon des Dritten Reiches (München 1985) ISBN 3-517-00834-6
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ludwig-Renn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000770, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ernst Klee: Das Kulturlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. S. Fischer, Frankfurt am Main 2007, s. 480. (tysk)
- ^ La Berlina Informilo (esperanto) Arkivert 13. oktober 2007 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker rediger
- (en) Ludwig Renn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Ludwig Renn i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Biografi på Deutsches Historisches Museums nettsted (tysk)
- Biografi på Sächsischen Biografies nettsted (tysk)
- UNIQUE – Magazin der ÖH Uni Wien ... nehmt meine Feder solange ich schieße – Artikkel om Ludwig Renn (tysk)
- Ludwig Renn's Krieg / Nachkrieg Nemesis – Sozialistisches Archiv für Belletristik, romanen Krieg (tysk)