Lin (gudinne)

Lin (norrønt Hlín, «den som verner» er en gudinne, åsynje, i norrøn mytologi, og er assosiert med gudinnen Frigg. Lin opptrer i et dikt i Den eldre Edda som ble satt sammen på 1200-tallet fra tidligere tradisjonelle kilder. Hun nevnes også i Den yngre Edda, skrevet av Snorre Sturlason på samme tid, og i kjenninger i skaldekvad. Moderne norrøne filologer har teoretisert at Lin er et mulig annet navn for Frigg. Ut ifra de bevarte kildene alene er det få spor av henne, noe som gjør det vanskelig å trekke entydige svar.

Lin opptrådte både som et annet navn for Frigg, men også som en av hennes tjenere. Illustrasjon av Carl Emil Doepler (1882).

I de skriftlige kilder

I Voluspå, et av de lengre diktene i Den eldre Edda, blir Lin nevnt i forbindelse med den forutsagte døden til guden Odin i løpet av den uendelige kampen i den siste tid, Ragnarok:

For annen gang søker

sorgen Lin,

når Odin møter

ulven i kamp;

og Beles lyse

bane kjemper mot Surt;

da skal Friggs

fryd falle.

Voluspå (53)

I sin oversettelse av diktet sier Gro Steinsland at Lin er et navn på Odins ektemake Frigg, som også nevnes ved navn sist i verset, som hennes fryd. Det er som ektefelle at Frigg nevnes og Lin benyttes som omskrivning, eller kjenning. Linet er også det hodekledet som kvinner bærer som gifte kvinner. Det er også en direkte hentydning til at Lin er kjenning for Frigg ved henvisningen at det er den andre gangen hun bærer sorg. Første gangen var da Balder ble drept, den myten som hovedsakelig er knyttet til Friggs betydning. «Beles lyse bane» er for øvrig en kjenning for Frøy.

I Gylvaginning i Den eldre Edda er Lin sitert i kapittelet om «Åsynjene» som den tolvte i en rekke av seksten gudinner. Den Høye (Odin) forteller Ganglere (tidligere i boken beskrevet som kong Gylve i forkledning) at Lin «er sett til å ha omsut for dei som Frigg vil berge or ein eller annan fare; difor blir det sagt om den som bergar seg, at han ‘leiner’». Mens Lin i Voluspå nevnes som et annet navn på Frigg er gjør denne henvisningen henne til en tjener av Frigg. Litt lengre ut i den samme teksten blir verset i Voluspå nevnt over sitert. I noen utgaver av Skaldskaparmål blir Lin nevnt i en liste med navnene 27 åsynjer.

I skaldediktningen er navnet Lin hyppig brukt som kjenninger for kvinner. Eksempler er Hlín hringa («Lin-ringer»), Hlín goðvefjar («Lin-fløyel») og arm-Hlín («arm-Lin»). Skalden Kormak Ogmundsson (i Kormarks saga) var en av de som brukte Lin eller lin som kjenninger. Det samme var også tilfelle med Tord Kolbeinsson, og Gissur Þorvaldsson. Lin eller lin ble også benyttet som litterære omskrivninger for kvinner i poesi av typen rímur i den umiddelbare tiden etter norrøn tid, blant annet av den islandske dikteren Einarr Gilsson på 1300-tallet.

Betraktninger

Andy Orchard slår fast hva som åpenbart kan leses ut av Voluspå, at Lin er et annet navn for Frigg og han legger til at tallrike bruk av navnet i skaldekvadene som omskrivning eller som kjenninger for kvinner har ikke dempet forvirringen. Også Rudolf Simek sier seg enig at Lin synes å være et annet navn for Frigg i Voluspå og at i skaldediktningen var Lin en velkjent mytologisk figur på 900-tallet. Simek mener at Snorre «misforsto henne som en gudinne i egen rett i sin lesning av verset i Voluspå». Imidlertid hevder Simek i den samme teksten at gudinnene Såga, Lin, Sjovn, Vår, og Vor må alle betraktes som ansvarlige for særskilte områder i den private sfære og likevel ble det skilt klart mellom dem slik at de på mange måter tilsvarer matronguddommer».

Mytologiske forestillinger er sjelden sammenhengende når det finnes mange ulike og til dels motstridende fortellinger. Man skal også tenke seg et skille mellom generelle mytologiske myter og litterær bruk av mytene i mytologisk sammenheng. I tillegg viste Snorre påfallende liten interesse for de feminine maktene, inkludert Lin. I den grad Lin også var en selvstendig gudinne, kan hun ha vært en av de kvinnelige skytsgudinnene som tilhørte den hjemlige sfære, dyrket som en kvinnelig makt av kvinner. Det kan være mange aspekter med Lin, som med andre feminine makter, som har gått tapt i tiden etter norrøn hedendom.

Navnet Lin kan også ha vært en personifisering av lin som hellig virkemiddel. En gammel norrøn ritalformel var lin ok lauk, «lin og løk». En liten kniv funnet i en kvinnegrav i Fløksand i Norge bar innskriften linalaukaR. Både løken og linet har et fruktbarhetsaspekt og ble kalt for «kvinners sæd», sier den svenske norrøne filologen Britt-Mari Näsström, og trekker fram linets betydning i bryllup: «Å gå under linet» var ensbetydende med å gifte seg.

Litteratur

• Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
• Finnur Jónsson (1931): Lexicon Poeticum. København: S. L. Møllers Bogtrykkeri.
• Finnur Jónsson (1926–28): Ordbog til de af samfund til udg. af gml. nord. litteratur udgivne rímur samt til de af Dr. O. Jiriczek udgivne bósarimur. København: J. Jørgensen & Co.
• Finnur Jónsson (1912–1915): Den norsk-islandske skjaldedigtning A: Tekst efter håndskrifterne, 2 vols. B: Rettet tekst, 2 bind. København: Gyldendal.
• Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-7141-9
• Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0
• Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norden. Oslo: Pax Forlag, ISBN 82-530-2146-1
• Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Orion Publishing Group ISBN 0 304 34520 2
• Simek, Rudolf (oversatt av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. Boydell & Brewer. ISBN 0859915131
• Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion : myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
• Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): Voluspå. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-2136-4