Åpne hovedmenyen

Koordinater: 59°50′55″N 10°47′39″Ø

Liadalen (Oslo)
Liadalen Oslo juli 2019.jpg
Liadalen sett fra Ljabruveien mot sør-øst. I bakgrunnen Sloreåsen slalombakke.

Liadalen (Oslo)
59°50′55″N 10°47′39″E

Liadalen er en dal mellom strøkene Ljan på den ene side og Øvre Ljanskollen/Sloreåsen/Hallagerbakken på den andre siden sør i Oslo. Ljanselva renner gjennom dalen. Navnet Liadalen brukes om dalen fra den trange passasjen der Kronveien tar av fra Ljabruveien og ned forbi Hallagerjordet, der elva forsvinner ned i en kulvert. Navnet Ljabrodalen har også vært brukt, kfr. Ljabru litt lenger opp i vassdraget.

Innhold

Liadalens KrudtverkRediger

Øverst i dalen finnes Kruttverksfossen med navn etter Liadalens Krudtverk, som var i drift her fra 1855 til 1884. Kruttverket ble etablert av handelsborger Tollef Olsen, og det ble lagt hit både fordi man trengte vannkraft til driften, og en høy luftfuktighet ble ansett som fordelaktig på grunn av eksplosjonsfaren. I 1870[1] ble kruttverket kjøpt av firmaet F. H. Frølich & Søn, etter at deres første kruttverk, Midtvandets Krudtfabrik ved Brevik, ble ødelagt av en eksplosjon.[2]

Fritz Heinrich Frølichs to sønner Georg og Harald var involvert i driften i Liadalen. Men Georg var en meget selvstendig personlighet som ikke likte noen over seg eller ved siden. I 1880 bestemte han seg for å bygge sitt eget kruttverk i Nittedal.[3] Se Nitedals Krudtværk.

Natten til 29. mai 1884 ble Liadalens krudtverk rasert av en voldsom eksplosjon. Begge nattevaktene ble drept, og skogen rundt ble satt i brann. Kruttverket ble da ikke gjenoppbygget.

Norsk husflidsskoleRediger

Ekteparet Harald og Jonine Frölich reparerte bestyrerboligen fra kruttverket, og etablerte i 1891 Norsk husflidsskole på stedet.[4] Her ble det undervist i et mangfold av håndarbeids- og håndverksteknikker, fra treskjæring til hardangerbroderi og fiskegarnsbinding. De startet også Norsk husflids venner, som er forløperen til dagens Den norske husflidsforening.[5]

LjansviaduktenRediger

 
Ljansviadukten 1900-1905

Da Smaalensbanen ble anlagt i perioden 1875-1878, ble jernbanen ført i en høy bro over Liadalen, kalt Ljansviadukten. Broa startet nær dagens veikryss mellom Ljabruveien og Herregårdsveien, og gikk i en bue over til den andre siden. Frølich protesterte på anlegget, da han mente jernbanen etter loven måtte legges 1000 alen fra kruttverket. Han skal ha fått til svar at «loven var til for private, ikke for det offentlige».[6]

Da jernbanen skulle utvides til dobbeltspor, ble det valgt å legge traséen om Hauketo og krysse Liadalen helt øverst ovenfor Kruttverksfossen. Sporet ble da lagt på steinfylling over dalen, og Ljanselva ble ført i tunnel fra Hauketo til nedsiden av jernbanetraséen. Ljansviadukten ble revet ved sprengning den 3. august 1929, og jernet gikk til Christiania Spigerverk.[7] Noe av fundamentene står ennå.

Sport og friluftslivRediger

I nyere tid er det bygget flere anlegg for sport og friluftsliv i dalen. I forbindelse med omlegging av Mosseveien til motorvei i 1970, ble nederste delen av Ljanselva lagt i en kulvert under veien til utløpet ved Fiskevollbukta. Over det gamle elveløpet er det anlagt idrettsbaner (Ljan Idrettspark), og det er bygget en alpinbakke med skitrekk i Sloreåsen. Langs elva er det også turvei som via gangbro over E18 forbinder området med friområder langs sjøen mot Hvervenbukta.

DyrelivRediger

I dalen er det ikke uvanlig å treffe på rådyr. Elva har også i de senere år blitt rehabilitert, og det er bygget fisketrapp i kulverten nederst i elveløpet. På denne måten har sjøørret kommet tilbake til elva.

ReferanserRediger

  1. ^ 1870 ifølge Norsk biografisk leksikon. Andre kilder oppgir 1866.
  2. ^ Norsk biografisk leksikon
  3. ^ Historikk om Frølich m.m. på forum.svartkrutt.net
  4. ^ «Jernbanebroen over Liadalen med familien Frølichs husflidskole i forgrunnen». Lokalhistoriske bildebaser i Oslo. Deichmanske bibliotek. Besøkt 23. februar 2017. 
  5. ^ Gunnar Pedersen: Aktuell Historie, Nordstrands Blad, Oslo 2008
  6. ^ Frølichs datter ifølge Gunnar Pedersen i Nordstrand og Østensjø før og nå, Aktuell historie II, Frie Fuglers forlag 2009, s. 62.
  7. ^ Oppegård historielag, kalender 1994 Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.

Eksterne lenkerRediger