Leopold Theodor Barner

norsk forfatter

Leopold Theodor Barner (født Svensen 26. mars 1819 i Christiania, død 5. juli 1853 i Bergen) var en norsk forfatter av et kulturhistorisk verk, Studier over nogle af vor Tids sociale og videnskabelige Forholde (1853).

Leopold Theodor Barner
Født26. mars 1819Rediger på Wikidata
Oslo
Død5. juli 1853Rediger på Wikidata (34 år)
Bergen
BeskjeftigelseForfatter Rediger på Wikidata
Utdannet vedSkien videregående skole
Universitetet i Oslo
NasjonalitetNorge

Liv rediger

Han var sønn av sekretær og senere byskriver i Bergen Christen Svensen (1787–1863) og Cecilie von Barner (1794–1833). Han het opprinnelig Svensen, men tok i voksen alder etternavnet Barner etter moren.

Barner var elev under rektor Ørn ved Skiens skole, før han ble privat dimittert til examen artium av Marcus Jacob Monrad. Han studerte deretter ved universitetet og ble cand. jur. i 1851. Han fikk aldri noe embete, og døde i Bergen av nervefeber i 1853.

Man vet lite om Barners liv, men et avsnitt i Ludvig Auberts dagbøker fra 1850-tallet inneholder noen opplysninger om hans personlighet. Etter embetseksamen la Barner «jura snart paa Hylden og befattede sig kun med Philosophien». Han skal ha vært «et underligt Menneske, som ingen af hans Kammerater kunde blive klog paa». «Original var han i alle Ting». En gang under en fottur med kameratene skal han ha fått lyst til å reise til Paris, og reist av gårde med et skip fra Skien uten å varsle familien. Aubert hadde disse opplysningene fra Barners skolekamerat Hans Thomas Meinich.[1]

Verk rediger

 
Studier over nogle af vor Tids vigtigste sociale og videnskabelige Forholde (1853)

Ved sin død var Barner i ferd med å utgi et kulturhistorisk verk, som utkom hos Beyers boktrykkeri i Bergen i 1853 under tittelen Studier over nogle af vor Tids vigtigste sociale og videnskabelige Forholde. Boken fikk en rosende omtale av Monrad i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. Deler av verket hadde tidligere stått på trykk i Christiania-Posten og Bergenske Blade.

Ifølge Paulus Svendsen er boken skrevet som en reaksjon på revolusjonene av 1848 ute i Europa. Barner mener revolusjonene på kontinentet er et tegn på at fransk og tysk åndsliv er i forfall, mens England har gått fri for revolusjonen og har en blomstringsperiode foran seg. Svendsen mener Barners tanker har mye til felles med juristen Anton Martin Schweigaards kritikk av tysk filosofi 20 år tidligere, men Barner utvider kritikken til også å gjelde det franske åndslivet. Barner deler også Schweigaards anti-klassiske syn, ved at han anser det som et sykdomstegn at fransk og tysk filosofi er så opptatt av den greske antikken. Grunnen til den franske kulturens slette tilstand finner han i et moralsk forfall. Fransk litteratur er «i Bund og Grund fordærvet», og en forfatter som Balzac nærmest vender moralen på hodet, slik at «det Onde stilles øverst og det Gode nederst».[2] Derimot setter han pris på Charles Dickens' romaner og den franske vaudevillen, som han mente var et bedre organ for å ta opp politiske problemer enn revolusjonen.[3]

Arild Linneberg diskuterer Studier i Norsk litteraturkritikks historie. Han klassifiserer verket som «metahistorisk», og mener Barners kritikk av hegelianismen og positivismen minner noe om moderne postmodernister som Michel Foucault og Jean-François Lyotard. «I norsk sammenheng er det en unik diskusjon av forholdet mellom naturvitenskapelig og humanvitenskapelig metode».[4]

Referanser rediger

  1. ^ Aubert, L.M.B. (1922). russ fra femti-aarene. Aschehoug. s. 7–8. 
  2. ^ Svendsen, Paulus (1982). Forelesninger og studier. Oslo: Solum. s. 195–197. ISBN 8256002409. 
  3. ^ Norsk litteraturkritikks historie 1770-1940. Universitetsforl. 1992. s. 328. ISBN 8200212432. 
  4. ^ Norsk litteraturkritikks historie 1770-1940. Universitetsforl. 1992. s. 326–327. ISBN 8200212432. 

Litteratur rediger