Lengdegradskommisjonen

Lengdegradskommisjonen (engelsk Commissioners for the Discovery of the Longitude at Sea, kjent som The Board of Longitude) var en britisk statlig kommisjon dannet i 1714 for å administrere tildelingen av prisene til de som kunne løse problemene med å finne lengdegraden til havs. Problemet kunne enten løses gjennom astronomiske observasjoner, for eksempel av månen, eller nøyaktige ur.

Vansklighetene med å finne rett lengdegrad til sjøs hadde allerede bevirket flere større forlis, somlet Ulykken ved Scilly-øyene i 1707. I 1714 skrev dronning Anne av Storbritannia under på en lov, Longitude Act, som utnevnte 24 lengegradskommisjonærer. Disse var fremstående personer fra politikk, marine, matematikk og astronomi, og skulle administrere prisene til de som måtte finne løsninger på problemet. Kommisjonen hadde ikke formelle møter før 1737, men medlemmer tok for seg og kommenterte forslag hver for seg tidligere.

Medlemmer i kommisjonen var blant annet de øverste admiralene i den britiske marinen, parlamentpresidenten (Speaker of the Honourable House of Commons), ministrene for handel og for marinen (First Commissioner), lederen for Royal Society, den kongelige astronomen ved Greenwich-observatoriet og ledende professorer fra Oxford og Cambridge. Blant navn kan en mellom andre nevne Thomas Herbert, 8th Earl of Pembroke, biskopene Philip Bisse og George Smalridge, Thomas Trevor, baron Trevor og Thomas Hanmer fra grunnleggingen av kommisjonen.

  • 10 000 pund for en metode som kunne finne lengdegraden med et slingringsmonn på opptil en halv grad (60 nautiske mil, 111 km)
  • 15 000 pund for en metode kunne finne lengdegraden med et slingringsmonn på opptil én grad (40 nautiske mil, 74 km)
  • 20 000 pund for en metode som kunne finne lengdegraden med et slingringsmonn på opptil en tredjedels grad (30 nautiske mil, 56 km).

Kommisjonen kunne også gi priser til personer som ga viktige bidrag til saken, eller gi økonomisk støtte til de som arbeidet på en løsning.

Kronometret H5 laget av John Harrison.

Flere personer fikk mindre bevilgninger: Urmakaren John Harrison fikk til sammen 5 000 pund i flere omganger mens han arbeidet med å lage en klokke som gikk korrekt til havs, 3 000 pund til enken etter Tobias Mayer, som samlet inn månedata til tabeller brukt i The Nautical Almanac og mindre bevilgninger til Leonhard Euler, Richard Dunthorne, Israel Lyons og andre.

Lengdegradsprisen ble aldri utdelt. Selv om John Harison klarte å lage en løsning, ble han motarbeidet av personer med mer astronomiske og akademiske tilbøyinger, og ble aldri tilkjente hovedprisen fra kommisjonen. I slutten av livet fikk han i stedets en påskjønnelse direkte fra det britiske parlamentet. Lengdegradskommisjonen ble oppløst av parlamentet i 1828, en regnet lengdegradsprobemet for løst.

Eksterne lenkerRediger