Leddvedslekta

Leddvedslekta (Lonicera) er ei planteslekt som har omkring 180 arter på verdensbasis. 9 arter har fått offisielt norsk navn. To arter er viltvoksende i Norge, men flere finnes forvillet. Slekten er i Norge lett gjenkjennelig med sine motsatte og helrandete blader.

Leddvedslekta
leddved
Nomenklatur
Lonicera L.
Populærnavn
leddvedslekta
Hører til
kaprifolfamilien, Dipsacales, Tofrøbladete planter, blomsterplanter, planteriket
Økologi
Antall arter:		ca. 180 i verden, 9 med norsk navn
Habitat:		terrestrisk
Utbredelse:		Den nordlige halvkule
Inndelt i
alpeleddved blåleddved kaprifol kinaleddved japankaprifol myrteleddved skjermleddved prydleddved svartleddved vivendel tatarleddved trompetkaprifol leddved Lonicera canadensis Lonicera etrusca Lonicera implexa Lonicera morrowii

Utseende

Artene i leddvedslekta har hele blader, med blomster som normalt sitter parvise ved bladfestene langsmed greinstammen. Hos noen arter sitter blomstene i tette hoder, hos de med norske navn gjelder dette vivendel og kaprifol. Disse blomstene blir omdannet til hvert sitt bær, mens bærparene hos blåleddved vokser i sammen så de ser ut som ett bær.

Bilde som viser bunnen av blåleddvedens dobbeltbær og tidligere blomsterbunn.

Man ser likevel fortsatt rester etter to blomsterbunner på undersiden av bærene. Blomstene eller bærene pleier å ha støtteblader og to forblader, som stort sett er fri, men også noen ganger sammenvokste med frukten (blåleddved). Blomstene er monosymmetrisk, og blomstene har hvit, gul, eller rød farge, men også blandinger av disse (lysegul og rosa). Blomstene har firefliket overleppe og en udelt underleppe. Underleppa er så å si radiærsymmetriske hos blåleddved. Blomstene har fem pollenbærere, og bærene er saftige.

Utbredelse

Det er kun leddved og vivendel som har en naturlig utbredelse her hos oss. De andre er innført, da som regel igjennom hager og parker. De andre i slekta man finner ute i naturen, har da spredd seg fra hager, hageavfall eller fugler som har spist bærene, og spredd frø gjennom avføringen. Leddved er vanlig til spredt til Dovre og Tynset, men den er sjeldnere nord til Verdal, der den foretrekker baserik jord. Den er også antageligvis dyrket som hageplante og dermed forvillet på Åkerøya ved Mo i Rana og fire steder på Svalbard.

Svarteliste

Flere av de innførte artene i leddvedslekta er høyrisikoarter på den norske Fremmedartslista. Det er oppdaget disse artene sprer seg og utkonkurrerer andre arter på en måte som er en risiko for den naturlige floraen og faunaen i Norge. I Fremmedartslista blir plantene sortert etter faren de utgjør, og i leddvedslekta er farene artene utgjør fordelt slik:

SE Svært høy risiko

• blåleddved

HI Høy risiko

• skjermleddved
• tatarleddved

LO Lav risiko

• kaprifol
• myrteleddved
• svartleddved

NK Ingen kjent risiko

• alpeleddved
• japankaprifol
• kalifornialeddved
• Lonicera fragrantissima
• Lonicera morrowii
• prydleddved
• trompetkaprifol

Giftighet

Alle arter i leddvedslekta som har røde bær er moderat til lett giftige, mens blåleddvedbær er spiselige. Det er observert forgiftninger, dog vanligvis ikke alvorlige, assosiert med arter som har røde bær. Vanligvis ender det med oppkast og annet ubehag, men det er også i sjeldne tilfeller beskrevet forgiftninger med dødelig utgang, antageligvis barn som har spist mange bær. Giftstoffene er for det meste saponiner. Men det er også funnet spor av alkaloider, deriblant en som heter xylostosidin.

Noen sorter spiselige blåleddved, spesielt de som brukes i Norge for å lage hekk, har sure bitre bær, men det finnes også sorter med store søte bær som regnes som fremmedart for norsk natur av Naturvernforbundet og kun kultiveres i hager. Disse bærene kan spises rå eller brukes til syltetøy og lignende. Det er uttrykt et ønske fra Naturvernforbundet om å begrense spredning av blåleddved i Norge, men det selges fortsatt i en rekke hagesentre.

Etymologi

Lonicera er oppkalt etter den tyske legen Adam Lonitzer (1528-1586). Det er Charles Plumier, som brukte dette navnet først på en plante i 1703.

Litteratur

• Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 728-731)
• Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 570-572)
• Høeg, Ove Arbo, Christphersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune: Våre medisinske planter. ISBN 82-7010-156-7 (Side 311, 340)
• Grey-Wilson, Christopher, Blamey, Marjorie: Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa" Oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn, Sundig, Per. Teknologisk forlag 1992. ISBN 82-512-0355-4 (Side 382-383)
• Nielsen, Harald, Sivertsen, Bente: Giftplanter J.W. Cappelens forlag 1979. ISBN 82-02-04225-9 (Side 129, 130)

Eksterne lenker

• (en) leddvedslekta i Encyclopedia of Life
• (en) leddvedslekta i Global Biodiversity Information Facility
• (no) leddvedslekta hos Artsdatabanken
• (sv) leddvedslekta hos Dyntaxa
• (en) leddvedslekta hos ITIS
• (en) leddvedslekta hos NCBI
• (en) leddvedslekta hos The International Plant Names Index
• (en) leddvedslekta hos Tropicos
• (en) Kategori:Lonicera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Lonicera – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Lonicera L. – detaljert informasjon på Wikispecies
• Artnavebasen kilden til offisielle norske navn.
• Fremmede arter i Norge Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
• Artskart for leddvedslekta

• Artskart for leddved