Langhaleskjelldyr

art av skjelldyr
Langhaleskjelldyr
Langhaleskjelldyr
Vitenskapelig(e)
navn
:
Phataginus tetradactyla
(Linnaeus, 1766)
Manis tetradactyla,
Uromanis tetradactyla
Norsk(e) navn: langhaleskjelldyr,
svartbukskjelldyr
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Skjelldyr
Familie: Skjelldyrfamilien
Slekt: Phataginus
IUCNs rødliste:
sårbar
Habitat: trelevende, tropisk regnskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Langhaleskjelldyr
Underarter:

Langhaleskjelldyr (Phataginus tetradactyla) inngår som én av to arter i slekten Phataginus (små trelevende afrikanske skjelldyr), som videre er én av tre slekter i skjelldyrfamilien (Manidae). Arten er monotypisk og er hovedsakelig utbredt i tropisk regnskog i Vest- og Sentral-Afrika. Arten er ifølge IUCNs rødliste sårbar.[1]

BiologiRediger

Langhaleskjelldyret har en total lengde på opp mot 120 cm og veier typisk omkring 3,6 kg. Den lange gripehalen utgjør opp mot 2/3 av lengden. Arten er mer dagaktiv enn andre skjelldyr og kan ha en preferanse for elve- og sumpskog. Arten er i større grad trelevende enn sin nærmeste slektning. Den parer seg gjennom hele året, og ungen (kun én) fødes i trehuler (trolig én gang årlig). Artet eter trolig nesten utelukkende maur, i motsetning til sine nærmeste slektninger som helst eter termitter. Arten lever solitært utenom paringstiden.[2]

Afrikanske trelevende skjelldyr skiller seg fra de to terrestriske artene på flere områder. For eksempel gjennom å være betydelig mindre, ha irregulært arrangerte skjell, en lengre hale i forhold til størrelsen, tilstedeværelsen av haleputer som brukes under klatring, veldig små førstefingerklør på framlabbene og behåring nederst på forlemmene (i motsetning til skjell), og større øyne. Selv om både langhaleskjelldyret og hvitbukskjelldyret har lange haler, så er langhaleskjelldyrets hale signifikant lenger.

TaksonomiRediger

Per nå består Phataginus av kun to arter, men en stor undersøkelse av Gaubert et al. (2018), publisert i Journal of Heredity, viser at den ene arten, P. tricuspis deler seg i to klader, med henholdsvis to og fire klart avgrensede genetiske typer.[3] Den første kladen inkluderer spp. tricuspis i Sentral-Afrika og spp. tricuspis i Gabon. Den andre kladen inkluderer spp. tricuspis i Dahomey Gap (den delen av den skogbevokste Guninea-savannen som strekker seg til kysten av Benin, Togo og Ghana), spp. tricuspis i Ghana, spp. tricuspis i Vest-Afrika, og spp. tricuspis i det vest-sentrale Afrika.[3] Det kan altså være snakk om at arten må deler opp i flere arter, men dette spørsmålet er ikke avklart.

TruslerRediger

Skjelldyr er mer utsatt for ulovlig jakt og handel enn noe annet dyr i hele verden.[4] Kjøttet regnes av noen for å være en eksklusiv delikatesse og skjellene brukes i tradisjonell østlig medisin,[4] selv om alle artene er fredet. I april 2019 oppdaget tollmyndighetene i Singapore en container på vei til Vietnam fra Nigeria, som ifølge papirene skulle inneholde kassiafrø. Den viste seg å inneholde skjell fra to afrikanske skjelldyrarter, til en verdi av 38 millioner amerikanske dollar. Det tilsvarer cirka 17 000 skjelldyr og var det største beslaget i verden, noen sinne.[4] Én uke senere dukker det opp en ny container, på vei til den samme destinasjonen, som viste seg å inneholde skjell etter hele 21 000 skjelldyr.[4]

To av skjelldyrartene er såkalte EDGE-arter, kinaskjelldyr og malayskjelldyr, som regnes blant verdens mest truede dyrearter. Begge står også på EDGE fokal-art liste og er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse, sammen med filippinskjelldyr.[5][6][7] I tillegg er indiaskjelldyr,[8] hvitbukskjelldyr[9] og kjempeskjelldyr[10] sterkt truet og savanneskjelldyr[11] og langhaleskjelldyr[1] sårbare.

InndelingRediger

Inndelingen følger Gaubert et al. (2018).[3]

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b Ingram, D.J., Shirley, M.H., Pietersen, D., Godwill Ichu, I., Sodeinde, O., Moumbolou, C., Hoffmann, M., Gudehus, M. & Challender, D. 2019. Phataginus tetradactyla. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12766A123586126. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12766A123586126.en. Downloaded on 16 May 2020.
  2. ^ Daniel W.S. Challender, Helen C. Nash and Carly Waterman (eds.) (2020) Pangolins: Chapter 8 Black-bellied pangolin Phataginus tetradactyla (Linnaeus, 1766). Pages 123-138. doi: https://doi.org/10.1016/B978-0-12-815507-3.00008-3
  3. ^ a b c Gaubert, P., Antunes, A., Meng, H., Miao, L., Peigné, S., Justy, F., ... & Verheyen, E. (2018). The complete phylogeny of pangolins: scaling up resources for the molecular tracing of the most trafficked mammals on earth. Journal of Heredity, 109(4), 347-359. doi: https://doi.org/10.1093/jhered/esx097
  4. ^ a b c d Reuters (2019-4-10) «Singapore makes 2nd huge seizure of pangolin scales in days». The Asahi Shimbun (engelsk). Besøkt 10. april 2019. 
  5. ^ Challender, D., Wu, S., Kaspal, P., Khatiwada, A., Ghose, A., Ching-Min Sun, N., Mohapatra, R.K. & Laxmi Suwal, T. 2019. Manis pentadactyla (errata version published in 2020). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12764A168392151. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12764A168392151.en. Downloaded on 16 May 2020.
  6. ^ Challender, D., Willcox, D.H.A., Panjang, E., Lim, N., Nash, H., Heinrich, S. & Chong, J. 2019. Manis javanica. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12763A123584856. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12763A123584856.en. Downloaded on 16 May 2020.
  7. ^ Schoppe, S., Katsis, L. & Lagrada, L. 2019. Manis culionensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T136497A123586862. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T136497A123586862.en. Downloaded on 16 May 2020.
  8. ^ Mahmood, T., Challender, D., Khatiwada, A., Andleeb, S., Perera, P., Trageser, S., Ghose, A. & Mohapatra, R. 2019. Manis crassicaudata. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12761A123583998. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12761A123583998.en. Downloaded on 16 May 2020.
  9. ^ Pietersen, D., Moumbolou, C., Ingram, D.J., Soewu, D., Jansen, R., Sodeinde, O., Keboy Mov Linkey Iflankoy, C., Challender, D. & Shirley, M.H. 2019. Phataginus tricuspis. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12767A123586469. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12767A123586469.en. Downloaded on 16 May 2020.
  10. ^ Nixon, S., Pietersen, D., Challender, D., Hoffmann, M., Godwill Ichu, I., Bruce, T., Ingram, D.J., Matthews, N. & Shirley, M.H. 2019. Smutsia gigantea. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12762A123584478. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12762A123584478.en. Downloaded on 16 May 2020.
  11. ^ Pietersen, D., Jansen, R. & Connelly, E. 2019. Smutsia temminckii. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T12765A123585768. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T12765A123585768.en. Downloaded on 16 May 2020.

Eksterne lenkerRediger