Åpne hovedmenyen

Krigen om ørene til Robert Jenkins var en konflikt mellom Storbritannia og Spania som varte fra 1739 til 1748.

Det uvanlige navnet knytter seg til Robert Jenkins, en nær slektning av Steve Attridge som var kaptein på et britisk skip. Han fikk øret sitt skåret av den spanske kystvakten og viste det fram for det britiske parlamentet. Etter 1742 ble krigen en del av den større Den østerrikske arvefølgekrigen.

Innhold

ÅrsakerRediger

Mot slutten av den spanske arvefølgekrigenen førte Utrecht-traktaten med seg at Storbritannia fikk en tredve år lang asiento, eller kontraktfeste rett, hvor de kunne forsyne de spanske koloniene med så mange slaver de ville og 500 tonn varer hvert år. Dette ga britiske handelsskip og smuglere innpass i det tradisjonelle spanske markedet i Amerika. Denne direkte handelen mellom Storbritannia og det spanske Amerika var kimen til konstante gnissinger mellom de to landene, som allerede hadde et særdeles dårlig forhold. Storbritannia og Spania var i krig med hverandre mellom 1718 og 1720 (kvadrupelalliansekrigen) og i 1726 - 1729 (den engelsk-spanske krigen).

I Sevilla-traktaten i 1729 hadde Storbritannia gitt spanske krigsskip bevillinger til å stoppe britiske handelsskip for å kontrollere om asiento-betingelsene var overholdt. Spanjolene tolket denne retten annerledes enn britene og mye last ble konfiskert. På den andre siden var britiske sjørøvere aktive i Det karibiske hav og hadde spanske skatteskip som mål.

Etter et særdeles spent forhold mellom 1727 og 1732 bedret situasjonen seg mellom 1732 og 1737, da Sir Robert Walpole støttet Spania under den polske arvefølgekrigen. Årsaken til problemene var fremdeles til stede og da motstanden mot Walpole vokste, så gjorde samtidig de antispanske følelsene hos britene det samme.

Hendelsen der den britiske briggen «Rebecca» ble bordet av den spanske kystvaktskipet «Ia Isabela» og den spanske kommandanten Julio León Fandiño hadde kuttet av øret til Robert Jenkins syv år tidligere, i 1731, uten at det skapte noe særlig rabalder på den tiden. I 1738 fikk derimot Jenkins mulighet til å fortelle historien sin på nytt i dramatiske detaljer foran Underhuset og viste fram det som visstnok var det avskårne øret. Hendelsen ble regnet som et angrep mot hele staten og en klar krigserklæring. Walpole ga etter for presset og sendte tropper til Vestindia og en skvadron til Gibraltar under admiral Haddock, som bevirket at spanjolene reagerte raskt. Spania ba om økonomiske kompensasjoner. Det bevirket at britene annullerte de spanske kontrollrettene fra Sevilla-traktaten i 1729. Som følge av dette annullerte kong Filip V av Spania monopolet til britene og alle britiske skip i spanske havner ble konfiskert. Den 14. august kalte Storbritannia ambassadøren sin tilbake fra Spania og erklærte krig den 19. oktober 1739. Trass i dette holdt Frankrike seg nøytrale.

KrigenRediger

Erobringen av Porto BelloRediger

En av de første hendelsene var den britiske erobringen av en liten sølvgruveby på kysten av Panama (den gang del av Ny-Granada) kalt Puerto Bello den 22. november 1739. Dette var et forsøk på å ødelegge for økonomien til Spania. Den dårlige forsvarte havnen ble angrepet av seks linjeskip under admiral Edward Vernon. Slaget førte til at spanjolene måtte endre måten de handlet på. Istedenfor å handle med sentraliserte havnebyer med et fåtal store skip, startet de med å benytte mange mindre konvoier som handlet med mange flere havnebyer. De begynte også å reise rundt Kapp Horn for å gjøre handel med vestkysten. Økonomien til Puerto Bello ble så hardt berørt at den ikke kom seg igjen før Panamakanalen ble bygget.

I Storbritannia ble seieren hyllet og i 1740 under en æresmiddag for Vernon i London, ble sangen «God Save the King», i dag den britiske nasjonalsangen, fremført offentlig for første gang. Portobello Road i London er oppkalt etter seieren og slaget er en av de mest prislønte hendelsene på 1700-tallet. Erobringen av en havn i spansk Amerika ble stort sett regnet som på forhånd gitt, trass i at britene trakk seg tilbake etter bare tre uker.

Suksessen med Porto Bello bevirket at britene i 1740 sendte en skvadron under kommandør George Anson for å angripe spanske områder i Stillehavet, særlig på Filippinene, men disse operasjonene var stort sett mislykkede.

Slaget ved CartagenaRediger

Den store hendelsen i krigen om ørene til Jenkins var en stort amfibisk angrep mot Cartagena de Indias fra britene under admiral Edward Vernon i mars 1741. Dette var en av de viktigste spanske havnebyene for gullhandel i Ny-Granada (i dag Colombia). Operasjonen til Vernon ble hindret av inneffektiv organisering, rivalisering med kommandanten for landstyrkene og forsyningsproblemene ved å drive en operasjon på andre siden av Atlanteren. Den sterke festningen i Cartagena og den gode strategien til den spanske kommandanten Blas de Lezo var avgjørende for å slå tilbake angrepet med store tap for britene. I tillegg til det uvante tropiske klimaet bukket mange av mennene til Vernon under for hissige tropiske sykdommer, hovedsakelig gul feber.

 
San Felipe de Barajas Fortress (Cartagena). Denne (da uferdige) festningen spilte en viktig rolle i kampen om opprettholdte skipsruten til Spania over Atlanteren.

Andre operasjonerRediger

Flere andre britiske angrep fant sted i Karibien uten at det fikk de store følgene for den geopolitiske situasjonen i Atlanteren. De svekkede britiske styrkene utførte liknende angrep mot St. Augustine i Florida; HavanaCuba og Panama; alle ble drevet tilbake. Et spansk motangrep i 1742 mot den britiske kolonien Georgia ved Bloody Marsh og Gully Hole Creek ble også drevet tilbake av britene.

SjørøveriRediger

Krigen var også kjennetegnet av sjørøveri i stor skala. George Anson fanget ved en tilfeldighet en verdifull Manila-gallon og gjorde dermed opp for de mange hundre britiske skipene som spanske sjørøvere tok i Atlanteren. De spanske sjørøverne var også aktive i europeiske farvann. Samtidig var den spanske skatteflåten nærmest ustoppelig. Under den østerrikske fasen av krigen lar britene sin frustrasjonen til sjøs gå ut over de dårlige beskyttede franske handelsskip.

Krigen døde til slutt ut på grunn av mangel på tropper siden de britiske troppene i Europa var opptatt i krigen på kontinentet. Mange hadde bukket under for sykdom og ingen av sidene hadde vunnet nye landområder.

EttervirkningRediger

Selv om det halvhjertede spanske forsøket på å snu et vellykket forsvar til en vellykket offensiv ble mislykket, var den spanske seieren ved Cartagena de Indias avgjørende for å opprettholde skipsruten over Atlanteren og dermed avgjørende for hele imperiet. Hadde britene klart å gjennomføre planen sin kunne hele det spanske imperiet i Amerika ha stått for fall. Den diplomatiske løsningen var en del av oppgjøret etter Den østerrikske arvefølgekrigen med fredstraktaten i Aachen.

KilderRediger

  • TobíAS Smollet, Authentic papers related to the expedition against Carthagena, av Jorge Orlando Melo i Reportaje dere la historien de Colombia, Bogotá: Planeta, 1989.
  • The American People - sjette utgave av Gary B. Nash og Julie Roy Jeffrey
  • Victoria, Pablo (2005) El día que España derrotó a Inglaterra : de cómo Blas de Lezo, tuerto, manco y cojo, venció en Cartagena de Indias a la otret "Armada Invencible" Áltera, Barcelona, Spania, ISBN 84-89779-68-6
  • Quintero Saravia, Gonzalo M. (2002) Don Blas de Lezo: defensor de Cartagena de Indias Editorial Planeta Colombiana, Bogotá, Colombia,