Kiowa

Kiowa (Ga-i-gwu)-stammen er en urbefolkningsstamme fra USA. Opprinnelig refererte navnet kun til en del av stammen, men over tid har det utviklet seg til å omfatte hele folket. Kiowaenes opprinnelige navn på seg selv er kwu'da («de går ut»), som er en referanse til stammens skapelseberetning, som hevder at de trådte inn i denne verdenen fra en stor, hul trestamme.

Håndkolorert fotografi av tre Kiowaer, 1898.

Kart som viser Kiowastammens omtrentlige område rundt 1850 (innen den røde markeringen). Underlaget er et offisielt økonomisk kart over USA fra 1856. Nesten hele området lå innen Comancheriaen.

En Kiowa-kalender der hvert bilde representerer en sentral hendelse. Bildets kalender, laget av Anko paa-ingyadete, dekker årene 1864-92 årsvis (bildene i midten) og august 1889-juli 1892 månedsvis (langs den bøyde bølgelinjen)

Portrett av kiowahøvdingen «Sittende Bjørn».

I år 2000 identifiserte 12 242 seg som kiowaer i følge US Census Bureau i USA.^{[trenger referanse]} De fleste er bosatt i Oklahoma. Kiowaene er organisert under navnet Kiowa Tribe of Oklahoma, og deres stammesentrum er lokalisert i Carnegie i Oklahoma.

Språk

Kiowa-stammen har vært en av de mest utfordrende av de nordamerikanske urbefolkningsstammene å forske på. Dette skyldes blant annet stammens unike språk uten klare tilknytninger til andre språk. Enkelte lingvister anser fremdeles Kiowaenes språk som et språklig isolat.^{[trenger referanse]} Kiowaene består av komplekse forbindelser mellom ulike grupper og blir ofte arbitrært definert som en «stamme». Kiowaene har historisk sett hatt nære relasjoner med en annen «stamme», Apachene, som tilhører den athapaskiske språkgruppen, og har derfor blitt omtalt som «Prærieapacher» og «Kiowa-apacher». Kiowaenes historie forble lenge den minst dokumenterte blant præriestammene. Det var først i 1962 at det kom et oppdatert verk om emnet, gjennom professor Mildred P. Mayhalls banebrytende arbeid,The Kiowas.

Allerede i 1856 hadde professor William Wadden Turner en hypotese om at kiowaspråket var et isolatspråk.^{[trenger referanse]} Han merket seg blant annet at språket manglet lyden «r». Senere viste det seg at dette ikke var uvanlig for flere ubeslektede stammespråk. I 1891 utførte J. W. Powell det første seriøse forsøket på å klassifisere urbefolkningsspråk nord for Mexico og konkluderte med det samme som Turner.^{[trenger referanse]} Rundt 20 år senere fant John P. Harrington betydelige likheter med de tanoanske språkene som ble talt av pueblofolket i New Mexico.^{[trenger referanse]} Etter å ha sammelignet med tewaspråket, reklassifiserte Harrington språkgruppen som Kiowa-Tanoansk og inkluderte to pueblostammer, Taos og Jemez. To andre språkforskere, B.L. Whorf og G.L. Trager, utfordret imidlertid Harringtons hypotese.^{[trenger referanse]} Edward Sapir refererte til gruppen som «Azteco-Tanoansk» og inkluderte en ekstra stamme, Zuñi.^{[trenger referanse]} Whorf og Trager aksepterte denne betegnelsen, med ett viktig unntak: De ekskluderte kategorisk Kiowa fra denne språkgruppen.^{[trenger referanse]} Mayhall påpekte at ettersom Kiowa beviselig hadde oppstått mye lenger nord, antydet det at Taos og Jemez også hadde migrert sørover fra Canada. Dersom det var tilfellet, ville migrasjonen ha skjedd på den andre siden av Rocky Mountains, langs Stillehavskysten, og var betydelig fredeligere.^{[trenger referanse]} Den mest utbredte oppfatningen blant språkforskere er imidlertid at Harrington har rett, og at «Kiowa-Tanoansk» derfor er den korrekte betegnelsen.^{[trenger referanse]}

I 1990 ble Kiowa-språket talt av omtrent 1000 personer.^{[trenger referanse]}

Historie

Tidlig historie

Kiowastammens eldste kilder om deres opphav, bekreftet av andre kilder, indikerer at de på 1600-tallet holdt til i den vestre delen av det som i dag er staten Montana. Dette området lå langt fra den sørlige prærien der de, 200 år senere ble den dominerende stammen.^{[trenger referanse]} Bosettingsområdet strakte seg over den vestre halvdelen av Oklahoma, den sørvestlige tredjedelen av Kansas, den såkalte texanske Panhandle som ligger mellom Oklahoma og New Mexico, en like stor del av østre New Mexico, samt sørøstlig hjørne av Colorado.

Da stammen befant seg i Gai K'op (Montana), var de nærmeste nabo med flatheadindianerne. Kiowas tradisjoner tyder på tette bånd fra eldre tider med de enda nordligere Sarsiene i Saskatchewan.^{[trenger referanse]} Mange Kiowaer har sarsi-blod i årene, deriblant den berømte høvdingen Satank, hvis mormor var sarsi. Sarsiene talte et athapaskisk språk, og ifølge kiowa-tradisjonen var det de gamle båndene til sarsiene som førte til at Kiowa og Kiowa-apachene så på hverandre som slektninger. Representanter fra Kiowa-apachene deltok på Kiowa-stammens råd på lik linje med Kiowaene selv, og hadde ellers samme rettigheter og plikter. De to stammene utgjorde dermed en fullstendig integrert politisk, sosial og økonomisk enhet, til tross for at deres morsmål ikke engang var fjernt beslektet.

Migrasjon mot sør

Omkring år 1700 gikk Ga-i-gwu sørøstover og krysset Yellowstone-elven.^{[trenger referanse]} Ifølge sagnene skyldes dette en konflikt om et jaktbytte. Sør for elven støtte de på kråkeindianerne (Crow), som de inngikk en langvarig allianse med. Kiowaene bosatte seg ved Black Hills og forble i et par generasjoner kråkeindianernes nære naboer i øst. Omtrent i 1765 ervervet Kiowaene sin helligste gjenstand; Tai-May, stammens soldansdukke. Dukken var en reproduksjon av en crowdukke som en Arapaho brakte med seg da han giftet seg inn i stammen, og forestiller en kvinne-figur uten ben. Den er cirka 60 cm høy med en ørnefjær øverst og et blått perlebånd rundt halsen. Osage-indianere erobret den i 1833, noe som førte til at Kiowaene ikke lenger kunne danse soldans. De fikk dukken tilbake i 1835. Frem til det 20. århundret hevdet Kiowa-stammen at de hadde rettmessig, eksklusiv eiendomsrett til Black Hills. Dette baserte de på påstanden om at ingen hadde bodd i området før dem og at de ble fordrevet derfra med våpenmakt av Cheyenner og Lakotaer på slutten av 1700-tallet. Det var mens de bodde i Black Hills at Kiowaene forlot sine tidligere levesett og, særlig under Kråkeindiandernes innflytelse, gradvis transformerte seg til et præriefolk.

Omkring 1775 hadde Kiowaene forlatt Black Hills og forflyttet seg sørover mot Platte Rivers sørlige gren under press fra de ekspanderende Lakotaene, som på den tiden hadde utryddet en fraksjon av Kiowastammen som het Kuato («de drar opp»). Ved Platte støtte Kiowaene på Yampareka-comanchene som sto overfor lignende utfordringer og forflyttet seg sørover, bort fra Siouxene. Etter initielle sammenstøt inngikk de to fortrengte stammene en fredsavtale og etablerte rundt 1790 en permanent allianse etter råd fra Kiowaenes overhøvding, Polikaya. Hoveddelen av Yampareka-comanchene sluttet seg til alliansen mellom Kiowaer og Kiowa-apacher. De representerte nok en språkgruppe, den uto-aztekiske. Sammen inntok de området ved Red River, som ble deres frem til de hvites ankomst. Lipan- og Mescalero-apachene hadde vært dominerende i dette området, men måtte forlate det på grunn av sin betydelige underlegenhet i antall. Lenger sør sto de imidlertid overfor en ny og spansktalende fiende.

Den sørlige prærie

Dohasan, Kiowaenes øvding mellom 1834 og 1866, portrettert i 1834 av George Catlin

Kiowaene og deres allierte fortsatte å konsolidere sitt nye territorium, hvor de gradvis underkuet stamme for stamme. De erobrede områdene ble delt og Comanchene, som slo seg ned rett sør for Kiowaene, sikret nesten hele området sitt innenfor dagens grenser av Texas. Nykomlingene drev Caddo, Wichita, Tonkawa og flere andre stammer vekk fra områdene sine. Kiowaene sto tidvis i konflikt med Pawnee-, Ute-, Sauk- og Fox-indianere, i tillegg til Navahoer og Tonkawaer. Vintertellingene som er dokumentert av Kiowaene inneholder mange referanser til krigere som enten falt på slagmarken eller vendte hjem i triumf etter kamper mot andre indianerstammer.

Den første betydelige motstanden fikk de i 1833, da de siouxtalende Osagene gjennomførte et overraskelsesangrep og ødela en Kiowaleir. Den uventede motgangen førte til at Kiowaenes høvding A’date ble avsatt og erstattet av Dohasan, som ledet Kiowaene i mer enn 30 år, og dermed gjennom de tragiske avslutningsfasene av de nordamerikanske urfolkskrigene. I 1838 massakrerte Cheyenner og Arapahoer en felles leir bestående av Kiowaer, Kiowa-apacher og Comancher i Oklahoma. Kiowaene skulle starte forberedelsene til årets soldans, men ble tvunget til å avlyse på grunn av antallet drepte i angrepet. To år senere inngikk de involverte stammene en varig fred.

Konflikter med Texas og USA

Konfliktene mellom de hvite og Kiowaene ble intensivert på 1840-tallet, med republikken Texas som Kiowaenes primære motstander til å begynne med. Det var ikke snakk om noen fullskala krig, men hovedsakelig mindre grupper av Kiowakrigere som ønsket å skaffe seg ære ved å stjele hester og kvinner fra texanere, og særlig meksikanere. Med tiden ble det meksikanske innslaget hos Kiowaene dermed betydelig, og rundt år 1900 hadde omtrent en fjerdedel av Kiowaene delvis meksikansk opphav. Under gullrushet i 1849 spredte kolera seg på prærien og om lag halve Kiowastammen døde. Kiowaene så en sammenheng mellom koleraepidemien og de hvites ekspansjon, noe som utløste en rekke hevnangrep langs the Santa Fe Trail. Det blir hevdet at Kiowaene i løpet av få år etter gullrushet drepte flere hvite i relative tall enn noen annen indianerstamme.^{[trenger referanse]} Byggingen av fort langs Santa Fe Trail for å beskytte hvite reisende viste det seg å være lite effektivt, og man innså at man måtte gjøre andre tiltak.

Fredsavtalen i 1853

Den 27. juli 1853 ble en fredsavtale undertegnet ved Fort Atkinson i Kansas mellom USA og Kiowaene med sine to allierte stammer. Avtalen garanterte fri ferdsel gjennom Kiowa-territoriet for «ikke-indianske reisende», både amerikanere og meksikanere, mot et årlig bidrag på 18 000 dollar over en periode på ti år. En utfordring med denne avtalen var imidlertid at Kiowaene ikke hadde grunn til å være bekymret for represalier fra meksikanerne. De fortsatte derfor uforstyrret sine plyndringstokter i Mexico, ofte i samarbeid med Comancher, og forårsaket betydelige tap av liv. Samtidig som bisonbestanden på den sørlige prærien ble redusert, økte presset også på andre stammer. Kiowaene bestemte seg derfor for å rense østre Kansas for konkurrerende stammer for å sikre tilstrekkelig bison for eget behov. Senere angrep de også stammer i Colorado og New Mexico med samme formål.

Nye kriger

Avtalen om det årlige bidraget opphørte midt under den amerikanske borgerkrigen. Nesten umiddelbart angrep Kiowaene med full styrke sin nærmeste nabo i sørøst, Caddostammen. Et rykte spredte seg blant hvite bosetninger om at angrepet var en generalprøve på en krig mot de hvite. Den utløsende hendelsen var massakren ved Sand Creek i 1864, der 69 urfolk i alle aldre og kjønn ble drept, skalpert og lemlestet i en Cheyenne-landsby med fredsavtale med amerikanerne. Dette gjorde prærieindianerne rasende, og gjengjeldelsesaksjoner ble umiddelbart iverksatt. Etter flere angrep på hvite bosettinger med mer enn 100 døde som resultat, angrep den amerikanske hæren Kiowaene og det brøt ut en krig som varte i over ti år.

Den amerikanske strategien var å sulte ut motstanderen og militærledelsen fikk godkjenning til å utrydde bisonbestanden på den sørlige prærien. Strategien lyktes og allerede i 1874 var bisonoksene blitt en sjeldenhet. Kiowaenes plyndringstokter dreide seg deretter i økende grad om tyveri av matvarer. I februar 1875 kapitulerte Kiowaenes siste høvdinger, Mama'nte, Dohasan (d.y.), Manyi-ten og Guipago. Kiowaene ble tvangsflyttet til et indianerreservat og hestene ble solgt på auksjon. I oktober 1892 ble reservatet ved Fort Sill inndelt i individuelle eierlotter og Kiowaene ble tvunget til å "tråkke den hvite manns vei" i de fleste henseender. Deres fellesanliggender ble overtatt av The Kiowa-Comanche-Apache Intertribal Business Committee.

Sosial struktur og kulturelle mønstre

Hesten og bøffelen som kulturelle innslag

Som for andre prærieindianere utgjorde hesten og bøffelen fundamentale elementer i Kiowastammens økonomi og kultur. Typiske kulturtrekk var en nomadisk livsstil, der den mobile boligen (tipien) og dens innredning primært besto av bøffelskinn. Et annet markant kjennetegn ved præriekulturen var Kiowaenes tilbedelse av solen, som manifesterte seg gjennom regelmessige soldanser.

Hesten hadde stor betydning for alle præriestammer, men Kiowaene skilte seg ut med sitt omfattende hestehold. De eide flere hester per person enn noen annen præriestamme, og hesteholdet fungerte som en tydelig markør for individuell status og velstand, i større grad enn tilfellet var for de fleste andre stammer. Kiowaenes innbyrdes rangering ble bestemt av en kombinasjon av krigsbragder, rikdom og til en viss grad religiøs autoritet.

Som et præriefolk med utmerket hestehold forsynte Kiowaene lenge andre stammer, inkludert Arikaraene, med ridedyr i bytte mot jordbruksprodukter, spesielt mais. . De deltok i handel ved forskjellige handelsposter etablert nær Kiowaenes område etter 1830 og gjennom byttehandel skaffet de seg ettertraktede, europeiske varer.

Grupperinger

Formelt var Kiowaene inndelt i syv «band» (understammer).^{[trenger referanse]} Inndelingen var rent sosiopolitisk og relativt uavhengig av slektsforhold. Enhetene kan derfor ikke kalles «klaner» eller lignende. Hvert band hadde en egen leder som var underordnet stammens høvding. Ett av de syv bandene, «Kuato», ble utryddet av Lakotaene rundt 1780.

Denne inndelingen kunne leses ut fra plasseringen av teltene i leiren:

• Kata («De biter») hadde sine telt sør for den østlige inngangen (jfr «hunkpapa» hos Lakota). Kata var den største gruppen i antall. Stammens høvdinger, for eksempel Dohasan, ble ofte hentet fra denne.
• Kogui («Hjort») hadde teltene sine i sør. Kogui hadde ansvaret for å lede krigsseremonier.
• Gaigwu («Ekte Kiowa»). Trolig etterkommere av den opprinnelige kjernen i Kiowa-stammen. De hadde teltene i vest. Gruppen var den minste i antall og tok hånd om Tai-May, en viktig talisman relatert til soldansen.
• Semat («Tyvene»). Kiowa-apacher med sine telt i nord.
• Kingep («Store skjold»), med teltene nordvest for Semat og Gaigwu.
• Kongtalyui («Svarte gutter»), med telt i nordøst mellom Semat og Kata.

En Onde på besøk i Washington i 1872. Kiowaenes høvding Gúipä'go («Ensomme ulv») fotografert av Alexander Gardner.

Sosial status

På tvers av den politiske inndelingen var det i tillegg en sosial struktur med fire klasser:^{[trenger referanse]}

• Onde (første rang): Denne øverste klassen besto av betydningsfulle krigere, de viktigste krigslederne («Topadok»), de som hadde den beste medisinske kunnskapen, og de velstående individene som kombinerte rikdom med militær dyktighet. Rangen i denne klassen var arvelig, overført fra foreldre til barn. Likevel kunne en Onde miste sin rang ved dårlig oppførsel, som å være onskapsfull eller grusom mot sine egne. Medlemmene av denne eksklusive gruppen, som utgjorde mindre enn ti prosent av stammen, ble forventet å vise gavmildhet, høflighet og ha evne til ettertanke.
• Ondegup’a (andre rang): Denne klassen utgjorde omtrent 40 % av stammen. Den inneholdt mindre fremtredende krigsledere, middels erfarne krigere, personer med middels velstand og de med noe medisinsk kunnskap. Mayhall karakteriserte denne gruppen som «de som prøvde å klatre på karrierestigen».^{[trenger referanse]}
• Kaan (tredje rang): Denne klassen utgjorde omtrent halvparten av stammen og kunne sammenlignes med stammens «arbeiderklasse». De var ikke velstående, hadde begrenset krigserfaring og utmerket seg ikke spesielt på noen måte.
• Dapom (de som ikke regnes med): Denne siste klassen inneholdt noen få individer som på en eller annen måte var mislykkede, sosialt mistilpassede, mentalt avvikende eller late. Det er viktig å merke seg at seksuelle avvik ikke ble tatt med her. Homoseksualitet ble for eksempel ikke betraktet som et avvik. Det var vanlig for en Kiowa-mann å ta en homoseksuell mann som sin andre «kone» (det var ikke uvanlig å ha flere koner hvis man hadde råd til det).

Ekteskap

Ekteskap kunne inngås av menn ved fylte 16 år og kvinner ved fylte 14 år. I prinsippet kunne en mann ha så mange koner han ønsket, og det finnes dokumentasjon som støtter opp om at noen menn hadde opptil ti koner. Frieriet fulgte typiske prærieskikker, der frierens venner overrakte en hestegave til den potensielle brudens foreldre. Etter rådslagning med nære slektninger, spesielt kvinnens bror, ble beslutningen om ekteskap tatt av foreldrene. Etter inngått ekteskap flyttet mannen vanligvis inn hos svigerfamilien, men Kiowaenes slektsregning var ikke matrilineær. Stamtavlen ble beregnet likt gjennom begge foreldrene. En betydelig del av barnas læring skjedde gjennom nære relasjoner med besteforeldrene. Det ble ansett som svært uheldig og en dårlig start for barnet hvis det ikke hadde besteforeldre i live når det var tid for undervisning.

Krigsorganisasjon

Kiowakrigere trener nærkamp. Tegning av George Catlin, ca 1833.

Som mange andre præriestammer hadde Kiowaene sin egen militære organisasjon, Yápahe (krigere), bestående av en rekke krigergrupper med spesifikke opptaksskrav. Likevel kunne hvem som helst både starte og lede et krigstokt hvis et tilstrekkelig antall frivillige sluttet seg til ham.

De seks krigergruppene var:^{[trenger referanse]}

• Polyanup («kaniner»): Denne gruppen inneholdt de yngste og mest uerfarne, som nylig hadde nådd giftemålsalderen (16 år), samt eldre medlemmer som hadde valgt å ikke bli med, eller ikke var blitt innkalt, til noen av de andre gruppene.
• Adaltoyuo («ungsau»).
• Tsentanmo («hestehårhatter»).
• Tonkonko («svarte ben»).
• Taupeko («gale hester»).
• Kaitsenko («de ekte hunder»). Som i noen andre stammer, for eksempel hos Cheyennene og Hidatsaene, var «hundene» den ledende krigergruppen. Kaitsenko var begrenset til ti medlemmer med svært god krigserfaring. De hadde også ansvaret for å håndheve lov og orden i stammen.

Litteratur

• Boyd, Maurice. Kiowa Voices: Ceremonial Dance, Ritual, and Song. Fort Worth: Texas Christian University, 1981. ISBN 978-0-912646-67-1.
• Dunn, Dorothy. American Indian Painting of the Southwest and Plains Areas. Albuquerque: University of New Mexico Press, 1968. ASIN B000X7A1T0.
• Greene, Candace S. Silver Horn: Master Illustrator of the Kiowas. Norman: University of Oklahoma Press, 2001. ISBN 0-8061-3307-4.
• Pritzker, Barry M. A Native American Encyclopedia: History, Culture, and Peoples. Oxford: Oxford University Press, 2000. ISBN 978-0-19-513877-1.
• Rollings, William H (2004). The Comanche. Chelsea House Publishers. ISBN 978-0-7910-8349-9. 
• Viola, Herman (1998). Warrior Artists: Historic Cheyenne and Kiowa Indian Ledger Art Drawn By Making Medicine and Zotom. National Geographic Society. ISBN 0-7922-7370-2
• Richard Collins: The Native Americans. The Indigenous People of North America (London 1991).
• Wesley R. Hurt: Anthropological report on indian occupancy of certain territory claimed by the Dakota Sioux Indians and by rival tribal claimants, utredning beordret i 1961 av United States Department of Justice og trykket i 1962 som bilag til rettegangen Sioux Nation v. United States, Docket nr 74 -A (1961-62). Nytrykk 1974 som bok med tittel Dakota Sioux Indians (New York 1974).
• Lyle Campbell: American Indian languages. The historical linguistics of Native America (Oxford University Press 1997)
• Mildred P. Mayhall: The Kiowas (University of Oklahoma Press 1962).
• J.W. Powell: Indian Linguistic Families of America North of Mexico (University of Nebraska Press 1991, nytrykk, første gang publisert i 1891).
• Boyd, Maurice (1983). Kiowa Voices: Myths, Legends and Folktales. Fort Worth, TX: Texas Christian University Press. ISBN 0-912646-76-4.
• Corwin, Hugh (1958). The Kiowa Indians, their history and life stories.
• Hoig, Stan (2000). The Kiowas and the Legend of Kicking Bird. Boulder, CO: The University Press of Colorado. ISBN 0-87081-564-4.
• Meadows, William C. (1999) "Kiowa, Apache, and Comanche Military Societies." Austin, TX: University of Texas Press.
• ____ (2006) "Black Goose's Map of the Kiowa, Apache, and Comanche Reservation in Oklahoma Territory." Great Plains Quarterly 26(4):265–282.
• ____ (2008) "Kiowa Ethnogeography." Austin, TX: University of Texas Press.
• ____ (2010) "Kiowa Military Societies: Ethnohistory and Ritual." Norman, OK: University of Oklahoma Press.
• ____ (2013) Kiowa Ethnonymy of Other Populations. Plains Anthropologist, 58(226):3–28.
• Meadows, William C. and Kenny Harragarra (2007 )"The Kiowa Drawings of Gotebo (1847–1927): A Self Portrait of Cultural and Religious Transition." Plains Anthropologist 52(202):229–244.
• Mishkin, Bernard (1988). Rank and Warfare Among The Plains Indians. AMS Press. ISBN 0-404-62903-2.
• Nye, Colonel W.S. (1983). Carbine and Lance: The Story of Old Fort Sill. Norman, OK: University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-1856-3.
• Momaday, N. Scott (1977). The Way to Rainy Mountain. Albuquerque, NM: University of New Mexico Press. ISBN 0-8263-0436-2.
• Richardson, Jane (1988). Law & Status Among the Kiowa Indians (American Ethnological Society Monographs; No 1). AMS Press. ISBN 0-404-62901-6.
• Tone-Pah-Hote, Jenny (2019). Crafting an Indigenous Nation: Kiowa Expressive Culture in the Progressive Era. Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press.
• US Department of the Interior (1974). "The Kiowa". Southern Plains Indian Museum and Crafts Center.
• Walter Echo-Hawk, In the Courts of the Conqueror: The 10 Worst Indian Law Cases Ever Decided (2010).

Eksterne lenker

• (en) Kiowa people – kategori av bilder, video eller lyd på Commons