Karlheinz Stockhausen

tysk komponist

Karlheinz Stockhausen (født 22. august 1928 i Mödrath ved Köln, død 5. desember 2007) var en tysk komponist. Han regnes som en av det tyvende århundres viktigste komponister.

Karlheinz Stockhausen
Stockhausen March 2004 excerpt.jpg
Født22. aug. 1928[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Burg Mödrath[5]Rediger på Wikidata
Død5. des. 2007[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (79 år)
Kürten[7][8]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Komponist[9], musikkforsker, musikkpedagog, musikkteoretiker, universitetslærer, musiker[10]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Hochschule für Musik und Tanz Köln (19471951)[11]Rediger på Wikidata
Ektefelle Doris Stockhausen (19511965)[12], Mary Bauermeister (19671972)[13][12]Rediger på Wikidata
Far Simon StockhausenRediger på Wikidata
Mor Gertrud StockhausenRediger på Wikidata
Barn
6 oppføringer
Suja Stockhausen, Christel Stockhausen, Markus Stockhausen, Majella Stockhausen, Julika Stockhausen, Simon StockhausenRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Waldfriedhof KürtenRediger på Wikidata
Medlem av Kungliga Musikaliska Akademien, American Academy of Arts and Sciences, American Academy of Arts and LettersRediger på Wikidata
Utmerkelser Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1974), Verdienstorden des Landes Nordrhein-Westfalen (1992), Bach-Preis der Freien und Hansestadt Hamburg (1995), Ernst von Siemens' musikkpris (1986)[14], kommandør av Ordre des Arts et des LettresRediger på Wikidata
PeriodeNeue Musik
Sjangre/
former
Opera, elektronisk musikk, eksperimentell musikk, serialisme, Aleatorisk musikk, Neue Musik, kammermusikk,[15] Konkret musikk[15]
InstrumentPiano, fiolin
IMDBIMDb

BakgrunnRediger

Under krigen ble Stockhausens mor innlagt med diagnosen sinnssyk og kom hjem som aske i en pappeske. Hans far kom aldri tilbake fra østfronten. Hjembyen Köln ble lagt i grus. Selv begynte han sin militærtjeneste som 16-åring på et sykehus for krigsskadete. «Hver natt i seks år opplevde jeg de fantastiske krigsskuespill i luften med ulike angrepsformasjoner og lysvirkninger.» I krigens siste halvår var han utstasjonert ytterst ved fronten i et feltlasarett med omsorg for pasientene. Under de stadige angrepene hevdet han å høre musikk i brakene fra de ulike typene kanoner.[16]

KarriereRediger

Stockhausen studerte fra 1947 til 1951 musikkpedagogikk og klaver ved musikkhøyskolen i Köln, samt musikkvitenskap, germanistikk og filosofi ved universitetet i Köln. Fra 1950 virket han som komponist. Han er særlig kjent som en pionér innen elektronisk musikk, elektronische Musik, og var også aktiv som dirigent. I 1986 fikk han Ernst von Siemens' musikkpris.

Et av de viktigste verkene innenfor elektronisk musikk er Stockhausens komposisjon Studie I (1954). Her har Stockhausen lagd klokke/bjelle-lignende lyder ved å la hver lyd bestå av fem sinustoner. Han har regnet ut frekvensforholdet mellom hver sinustone ved å la avstanden være kontant, n * 25√5 Hz. Deretter ble lydsløyfene med disse sinustonene avspilt i et klangkammer med en etterklangstid på ca. 10 sek. Selve lydsløyfen ble så klippet bort, slik at bare etterklangen ble brukt, i original eller reversert versjon.[17]

Gesang der Jünglinge (1955–56) er blant Stockhausens sentrale verk, og inneholder overganger mellom elektronisk lyd (elektronisk genererte sinustoner) og stemmelyd (en guttesopran). Denne blandingen av elektroniske signaler og akustiske opptak innebærer en blanding av de to stilartene elektronisk musikk og musique concrète. Serialismen er markant i dette stykket og det er serielt strukturert i de fleste parametre,[18] som for eksempel i tonehøyde og varighet. Stockhausen var tidlig ute med spatialisering da han urfremførte stykket i fem kanaler (men kanoniserte det i fire).[19] Hans elektroniske stykke (også versjon med instrumentspillere) Kontakte er ambient kvadrafonisk lyd, hvis lyder beveger seg omkring i lydpanoramaet og skifter sine klangfarver.

Både innenfor elektronisk musikk og musique concrète er den metriske takten fra tradisjonell musikk helt fraværende.[20]

På 1970-tallet utviklet han konseptet til formeltenkning, og ideen til den kosmiske musikkteatersyklus Licht (= Lys) med syv helaftens operaer oppkalt etter de syv ukedagene. I ett av verkene hans er fire helikoptere i luften, hver med en stryker om bord. Dette transmitteres til jorden og mikses.[21]

Etter terrorangrepet 11. september 2001World Trade Center i 2001 sa Stockhausen at angrepet var «det største kunstverk man kunne forestille seg i hele kosmos. Ånder som kunne oppnå noe med en handling vi ikke en gang kunne drømt om innenfor musikk, folk som øvet seg som gale i ti år, forberedte seg fanatisk til en konsert, og deretter døde; bare tenk på hva som hendte der. Du har folk like fokusert på en forestilling og fem tusen mennesker sendes til det hinsidige, på et eneste øyeblikk. Det kunne ikke jeg fått til. Sammenlignet med dette er vi komponister ingenting.» En kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev at for ofrene måtte komponistens «mentale nedstigning i helvete...høres som heslig hån». Stockhausen beklaget på det dypeste hvis hans bemerkninger var blitt misoppfattet, og forsikret at han ville fortsette å ta med ofrene i sine bønner. Men hans konserter i den kommende festivalen ble kansellert, og datteren hans som er pianist, sa hun ikke lenger kunne opptre med navnet Stockhausen.[22]

Helt til sin død insisterte Stockhausen på at det han hadde sagt, var tatt ut av sin sammenheng, men folk flest ville aldri tenkt på å forbinde et terrorangrep med «kunst». Imidlertid er angrepet i senere år blitt brukt i mange sammenhenger, slik som i People I Know, Zoolander og Serendipity.[23]

Stockhausen var festspillkomponist ved Festspillene i Bergen i 2015, da Stimmung ble oppført i Håkonshallen.[24][25]

Björk var blant de siste som fikk møte ham. Stockhausen etterlot seg 362 verkstitler.[26]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Karlheinz-Stockhausen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RKDartists, «Karlheinz Stockhausen», RKD kunstner-ID 260561[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.haus-moedrath.de[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012601, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 1582, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 79997, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ B.R.A.H.M.S., BRAHMS artist ID karlheinz-stockhausen, besøkt 5. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Komponisten-Porträts: Bilder und Daten (1st edition)[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Deutsche Biographie[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.zeit.de[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b (på en) Allmusic, AllMusic artist-ID mn0000854925, fra Wikidata, http://www.allmusic.com 
  16. ^ [1] Festspilldirektør Anders Beyer: «Stockhausen var her», Bergens Tidende, 31. mai 2015
  17. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:7-9
  18. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:12
  19. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:10
  20. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:16
  21. ^ [2] Festspilldirektør Anders Beyer: «Stockhausen var her», Bergens Tidende, 31. mai 2015
  22. ^ Terry Castle: «Stockhausen»
  23. ^ Coilin O'Connor: «The Artistic Response To 9/11»
  24. ^ Stimmung i Håkonshallen, juni 2015
  25. ^ [3] Nicholas Møllerhaugs anmeldelse
  26. ^ [4] Festspilldirektør Anders Beyer: «Stockhausen var her», Bergens Tidende, 31. mai 2015

Eksterne lenkerRediger