Åpne hovedmenyen

Etterklangstid er et begrep fra romakustikken. Den er et mål på hvor lang tid det tar for lyd i et rom å svekkes. Etterklangstid betegnes T og måles i sekunder.

Mer nøyaktig er definisjonen av etterklangstid den tiden det tar før energien av den diffuse lyden i et rom er sunket til en milliondel, eller -60 dB lydtrykknivå, etter at kilden er blitt slått av.

Kirker og jernbanestasjoner har lang etterklangstid siden veggene reflekterer lyden godt, det vil si med små tap. Kinoer og konsertlokaler har gjerne kort etterklangstid. Vanlig møblerte oppholdsrom i bolig har en typisk etterklangstid på 0,5 s

Stoffer eller konstruksjoner som reflekterer lyd dårlig, altså med store tap, sluker lyden. Slike stoffer kalles akustiske absorbenter. Bekledte mennesker er gode absorbenter; fulle kirker har derfor kortere etterklangstid enn tomme. Det ekvivalente absorpsjonsarealet er et hull med dette arealet som sluker all lyd, mens rommets flater tenkes å ikke absorbere.

Absorpsjonen og etterklangstiden er frekvensavhengige.

Etterklangstiden står i direkte forhold til absorpsjonen:

Hvor

  • T er etterklangstiden i sekunder [s]
  • V er romvolumet i
  • A er ekvivalent absobsjonsareal i

Man måler etterklangstiden for å finne det ekvivalente absorpsjonsareal, eller kortere: romabsorpsjonen.

Retningslinjer for passende etterklangstider

  • Lydstudio < 0,3 s
  • Øvelsesrom større enn 135 m³: 0,5 s
  • Prøverom større enn 400 m³: 0,8 – 1,0 s
  • Kammermusikkrom større enn 2000 m³: 1,1 – 1,6 s
  • Konsertsaler større enn 19000 m³: 1,7 – 2,2 s
  • Kontorlandskap (Open Air): ca. 0,35 s
  • Klasserom (125 – 250 m³): 0.6 – 0.8 s

Lang etterklangstid føles ofte sjenerende («dårlig akustikk»). Derfor har Norsk Standard NS 8175 har øvre grenser for etterklangtid i ulike bygninger. Grensene avhenger av bygningens lydklasse og av dens formål, takhøyde osv.[1]


ReferanserRediger