Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit

Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit (KgU, «kampgruppe mot umenneskelighet») var en antikommunistisk motstandsgruppe basert i Vest-Berlin som gjennomførte aksjoner i den sovjetokkuperte sonen og i DDR. KgU fikk støtte fra amerikanske etterretningstjenster, og eksisterte fra 1948 til 1959.

Virksomhet rediger

Opprinnelsen til KgU var erkjennelsen av behovet for en søketjeneste for personer som etter avslutningen av andre verdenskrig hadde blitt arrestert eller kidnappet av det sovjetiske hemmelige politi i den sovjetiske okkupasjonssonen som motstandere av okkupasjonsmakten. Disse personene ble internert sammen med forhenværende nasjonalsosialister og andre i de tidligere nazi-konsentrasjonsleirene Buchenwald og Sachsenhausen.

KgU vant oppslutning særlig på skoler og universiteter som blant annet delte ut løpesedler og flyveblader eller malte slagord («F»-kampanjen, hvor «F» sto for Frihet). Trykksakene som ble illegalt fraktet inn i den sovjetiske sonen formidlet KgUs oppfatning av den kommunistiske politikken til SED, FDJ og deres underorganisasjoner og i særdeleshet om Stasi eller dets forgjengere og det sovjetiske hemmelige politiet. På 1950-tallet ble også tysk gjenforening og agitasjon mot Den røde armé tema for denne propagandavirksomheten. KgU samarbeidet også med den amerikanske kringkasteren RIAS i Berlin.

 
Fotografi fra en «rettssak» mot noen av deltakerne i gruppen

Egne radioprogrammer ble brukt for å hjelpe «letetjenesten» og bidro til å rekruttere folk fra den sovjetiske okkupasjonssonen til samarbeidet. Deres oppgaver begrenset seg ikke til utdeling av løpesedler, men de ga også etterretningsmessige opplysninger, som til å begynne med bare leilighetsvis hadde vært fokuset i søketjenestens utspørringer. Gruppen var i hovedsak finansiert og kontrollert av de hemmelige tjenester i USA. Senere gikk KgU også over til sabotasjeaksjoner som i all hovedsak var industrisabotasje og brannstiftelser i varehus. DDR iverksatte harde tiltak mot KgU med bruk av lange fengselsstraffer og i enkelte tilfeller også dødsdommer. Dette gjaldt blant andre Wolfgang Kaiser og Johannes Burianek som prøvde å sprenge en jernebanebro mens et tog var i ferd med å krysse den.

I årene 1957 og 1958 ble KgU rammet av voldsom intern splittelse som førte til at organisasjonen ble oppløst 12. mars 1959. Ifølge fremstillingen til DDR-forfattere og andre skribenter som ukritisk godtok deres oppfatninger, var det en kontinuitet mellom KgU og tilsvarende organisasjoner, som «Untersuchungsausschuss freiheitlicher Juristen» og andre antikommunistiske grupper fra denne perioden og Bundeswehrs avdeling for psykologisk krigføring som skulle komme til å anvende KgUs metoder framover i den kalde krigen. Allerede i 1952 hadde KgU hatt en lederkrise der KgU-stifteren Rainer Hildebrandt ble fortrengt fra organisasjonen av Ernst Tillich. Denne konflikten har trolig bunnet i en uenighet om valg av arbeidsmetoder i kampen mot kommunistene, der Tillich vel representerte mer militante metoder mens Hildebrandt hadde foretrukket ikkevoldelige strategier.

KgU fikk vesentlig finansielle støtte fra amerikaniske etterretningstjenster[1] og i begynnelsen også fra Ford Foundation, fra Røde Kors og Caritas. I de første årene eksisterte det også et visst samarbeid med enkelte i Berlins senat. I tillegg fikk KgU på femtitallet støtte fra Bundeszentrale für Heimatdienst (1952–1963; forløperen til Bundeszentrale für politische Bildung).

Personer rediger

Litteratur rediger

  • Karl Heinz Roth (red.): Invasionsziel: DDR. Darin: Die Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit: Fünfte Kolonne des Kalten Krieges
  • konkret Nr. 12 vom 3. Juni 1971, Hrsg. Klaus Rainer Röhl
  • Kai-Uwe Merz: Kalter Krieg als antikommunistischer Widerstand. Die Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit 1948 – 1959. Studien zur Zeitgeschichte, Oldenbourg, München 1987, ISBN 3-486-54371-7
  • Gerhard Finn: Nichtstun ist Mord. Die Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit. Westkreuz-Verlag, Bad Münstereifel 2000, ISBN 3-929592-54-1
  • Unmenschlichkeit. Tatsachen über Verbrecher der «Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit», Kongress-Verlag, 1955

Referanser rediger