Kampen på Risholmen
Kampen på Risholmen betegner et sammenstøt mellom tyske Wehrmacht og de to norske soldatene Ernst Askildsen og Magne Bakka 4. april 1945. Natt til 29. desember 1944 ble de droppet i fallskjerm over Nevlandsheia i Gjestal. Samtidig ble det sluppet ut proviant og utstyr for etablering av en radiostasjon. De hadde operert illegalt i Norge siden 1942, og vært i England og fått spesialopplæring. Stasjonen ble opprettet på Risholmen i Lutsivatnet. Fra sitt kontaktnett i Sandnes mottok de meldinger om skip, fly, troppebevegelser og andre militære opplysninger, og sendte disse videre til England.[1]
Tyskerne satte inn store ressurser for å peile inn radiostasjonen og lyktes til slutt. Det var Peileavdelingen fra Bergen som hadde identifisert sendestedet til en SIS-sender. Onsdag 4. april 1945 ble Risholmen omringet av 280 tyskere som åpnet ild mot de to på holmen. Etter å ha brent viktige papirer og gjemt sender-utstyret, besvarte Askildsen og Bakka ilden inntil ammunisjonen tok slutt. Tre tyskere falt og flere ble såret, deriblant ble Gestapo-sjefen Friedrich Wilkens skutt. Under aksjonen var han i en av de aller første robåtene som rodde ut mot Risholmen i Lutsivannet, også kalt Jerusalem. Wilkens var sammen med Leutnant Nicolmann i robåten, mens en soldat fra peileavdelingen rodde. Da agentene åpnet opp ble Wilkens straks truffet, alvorlig skadet, og segnet sammen i båten, mens Leutnant Günther Nicolmann ble truffet i hodet. Han falt over rekken og forsvant under vann. Mannen fra peileavdelingen slapp unna uskadet, og hoppet i vannet. Han begynte straks å dra båten innover mot land. Han fikk etterhvert hjelp av den norske gestapisten Josef Andreas Eriksen og SS-Hauptscharführer Arnold T. Hölscher. Wilkens døde i robåten. Etter en kort rådslagning besluttet Askildsen og Bakka å overgi seg. Under arrestasjonen på land ble Ernst Askildsen skutt og drept. Magne Bakka overlevde kampen og ble overført til Gestapohuset i Stavanger. Her ble han forhørt og mishandlet til freden kom 8. mai 1945. Ingen av de mange medhjelperne ble røpet.[2]
Planen var at Askildsen og Bakka skulle hoppe ut i fallskjerm over Vølstadheia i Gjesdal, men den kanadiske flygeren tok feil, og de endte opp i Nevlandsheia i Gjesdal. Her fikk de hjelp av Rasmus Nevland som ga dem rom for natten og sykler til neste dag da ferden gikk til Lutsivannet sør i Sandnes. Da de ankom Lutsivannet kontaktet de Sverre Haga og Annfinn Sægrov som begge bodde i området. De skaffet dem et tilholdssted i en hytte på Risholmen ved Lutsivannet. Holmen ble kalt «Jerusalem». Her skulle Bakka og Askildsen sende etterretningsinformasjon til London. Stasjonen SABOR ble opprettet og de fikk også lagt opp en felttelefon til fastlandet. De opprettet kontakt med havnebetjent Kjell Søyland som ga dem rapporter om tyske konvoier. De hadde også forbindelse til Torvald Frafjord som ga dem fly- og etterretningsmeldinger. Denne informasjonen ble fraktet av Sverre Haga som kjørte buss mellom Sandnes-Hommersåk og videreformidlet informasjonen til Annfinn Sægrov som igjen telefonerte den trådløst til «Jerusalem». Her hadde Bakka og Askildsen to sendere og det ble sendt informasjon to ganger om dagen. Planen var at de etter hvert skulle ha to ulike tilholdssteder og de ventet derfor på mer utstyr og proviant fra England. Bakka skulle sende fly- og skipsmeldinger fra Skulken på Sviland og Askildsen skulle være i Oltedal og sende etterretningsmeldinger. Tyske rapporter viser at det var peilestasjonen i Konstanz ved Bodensjøen som først registrerte signaler fra SABOR. Tyskerne startet fjernpeiling fra stasjoner i Bretagne og Polen og fant ut at signalene kom fra Stavangerdistriktet.
4. april 1945 skulle de sende informasjon kl. 11:20, men da de ikke fikk forbindelse bestemte de seg for å gå utenfor for å lufte seg. Det var da de oppdaget 300 tyske soldater langs strandsonen og at 5–6 båter var på vei mot «Jerusalem». De ødela utstyr, telegrammer, kodeblokker og ett av radiosettene, fant frem våpen og ammunisjon og la seg på hver sin side på holmen klare til å forsvare seg. Det kom til langvarig skuddveksling, og da ammunisjonen tok slutt for Askildsen og Bakka, forsøkte de å rømme fra holmen. Da hadde tyskerne imidlertid tatt kontroll på området og det endte med at Askildsen og Bakka måtte overgi seg. Askildsen hadde fått et streifskudd i låret, og da de ble banket opp og tatt til fange tok Askildsen seg til låret. Dette ble antagelig oppfattet av tyskerne som om han grep til våpen, og Askildsen ble skutt og døde.[2]
Magne Bakka ble ført til Gestapohuset i Stavanger der han gjennomgikk tortur og harde avhør. SS-Obersturmbannführer Friedrich Wilkens, sjef for KDS Stavanger, var blitt skutt under slaget. SS- Hauptscharführer Arnold Höllscher var rasende over dette og forsøkte to ganger å drepe Magne Bakka underveis i fangenskapet. Han beordret blant annet at Bakka skulle få suppe med gift i. Dette ble sabotert av fengselsvakten Karl Hofer. Da det åpenbart bar mot tysk kapitulasjon mai 1945 drakk Höllscher seg full og var på vei mot Gestapohuset for å skyte Bakka og andre fanger. Han ble distrahert på veien og Bakka berget livet. Höllscher begikk selvmord like etter at kapitulasjonen var et faktum.
Sommeren 1945 ble Kriminalkommissar Erwin Stelter tatt med til Lutsi og identifiserte stedet hvor Askildsens lik var blitt dumpet i vannet. Etter litt leting ble liket funnet av en dykker, og siden begravet under stor deltagelse, langt større enn hva Wilkens hadde fått. 7. juni 1945 ble liket til Leutnant Nicolmann funnet av 13-årige Jacob Oftedal.[3]
I forbindelse med 40- års-markeringen gikk der en reportasjen på NRK der forteller Magne Bakka, som overlevde, om det farlige arbeidet han drev sammen med kameraten som mistet livet.[4]
Referanser rediger
- ^ Viksveen, Stein (1986). Rogaland i krig. Stavanger aftenblad.
- ^ a b Viksveen, Stein (1985). Den hemmelige krigen i Rogaland : XU-agent Harald Sem forteller. Stavanger Aftenblad.
- ^ Omdal, Sven Egil (2016). Gestapokjelleren. Kolofon. ISBN 9788230015339.
- ^ https://www.youtube.com/watch?v=FVMsdcqXR4M