Arnold Hölscher
Arnold Hölscher (født 20. September 1905 i Hamburg, død 22. mai 1945 i Arendal)[2] var en tysk gestapist og torturist under andre verdenskrig. Han var født og oppvokst i Hamburg, hvor han hadde arbeidet i kriminalpolitiet før krigen.[3] Han hadde vært ansatt i kriminalpolitiet i Hamburg og var godt vant med kriminalsaker. Hölscher kom til Stavanger i 1941 som SS-Hauptscharführer i Gestapo, og ble senere sjef for Gestapo-hovedkvartetet i Stavanger, etter Friedrich Wilkens død ved slaget ved Lutsi [4]
| Arnold Hölscher | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. sep. 1905 | ||
| Død | 22. mai 1945[1] (39 år) Arendal[1] | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Nazi-Tyskland | ||
| Våpenart | Waffen-SS | ||
| Militær grad | Hauptscharführer | ||
Han utmerket seg ved å avdekke motstandsbevegelsen i Rogalandsdistriktet og valgte effektive samarbeidspartnere innen det norske statspolitiet, STAPO. Blant dem var torturistene Leonard Wickstrøm og Holger Tau, som han samarbeidet med og som ikke stod tilbake for Hölscher i brutalitet og glede ved å torturere fangene.
I 1945 var det 24 tyske og syv norske medlemmer i Gestapo-avdelingen, ledet av Arnold Hölscher.
Arnold Höllscher, SS-Hauptscharführer, utførte selv harde avhør og tortur på Magne Bakka, ført til Gestapohuset i Stavanger. Rasende over skytingen av SS-Obersturmbannführer Friedrich Wilkens under slaget ved Lutsi, Höllscher forsøkte to ganger å drepe Bakka, blant annet ved å beordre gift i suppen, sabotert av fengselsvakten Karl Hofer. Med tysk kapitulasjon i sikte drakk Höllscher seg full og planla å skyte Bakka og andre fanger på vei til Gestapohuset, men ble distrahert.[4]
Han var kjent for å være brutal.[5] Hölscher skjøt seg selv 22. mai 1945 under pågripelsen i Arendal, der han hadde forsøkt å gjemme seg i en oppsamlingsleir for Wehrmachtsoldater.
Hölscher praktiserte en brutal tilnærming mot arrestantene ved å utsette dem for ydmykelser, skremsler, trusler og plaging allerede på vei til Gestapos hovedkvarter, som var lokalisert på Solvang aldershjem i Eiganesveien 17 i Stavanger. Torturkamrene hadde vinduer som vendte ut mot veien, og lydene av redselsskrik kunne høres derfra.
Det er dokumentert flere historier fra både fanger og vitner om den grusomme behandlingen Hölscher påførte fangene. En arrestert medlem av Sivilorg i 1945 deler følgende opplevelse:
Forhørt av Hölscher. Jeg ble slått i ansiktet og ellers over hele kroppen med bare hendene. Dessuten ble jeg slått under føttende med gummibatong og andre slagverk. Da jeg satt i celle 2 i kjelleren på Egenesveien 17, fikk jeg håndjern på, derpå bøyde de hendene under knærne hvorpå de stakk en stang under knærne og over armene slik at jeg ble låst fast. I den stilling måtte jeg stå i lang tid.»
Litteratur rediger
- Sven Egil Omdal (2016). Gestapokjelleren. Kolofon Forlag. s. 196. ISBN 9788230015339.
- Viksveen, Stein (1985). hemmelige krigen i Rogaland. Stavanger Aftenblad.
Referanser rediger
- ^ a b www.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Photos of Arnold Hölscher - Find a Grave Memorial». www.findagrave.com (engelsk). Besøkt 27. januar 2024.
- ^ Arne Birkemo (9. april 2015). «Krigen i Stavanger:Her var Gestapos torturhus». Dagsavisen. Besøkt 18. april 2021.
- ^ a b Viksveen, Stein (1985). Den hemmelige krigen i Rogaland : XU-agent Harald Sem forteller. Stavanger Aftenblad. Besøkt 27. januar 2024.
- ^ Trygve Wyller og Knut Stahl (1962). Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940-1945. 2. Stabenfeldt. s. 201. «Forhørt av Hölscher. Jeg ble slått i ansiktet og ellers over hele kroppen med bare hendene. Dessuten ble jeg slått under føttende med gummibatong og andre slagverk. Da jeg satt i celle 2 i kjelleren på Egenesveien 17, fikk jeg håndjern på, derpå bøyde de hendene under knærne hvorpå de stakk en stang under knærne og over armene slik at jeg ble låst fast. I den stilling måtte jeg stå i lang tid.»