Kabinettskassan (fra kabinett) var på 1800-tallet i Sverige den del av Utrikesdepartementets budsjett som omfattet de midler som år ble bevilget fra svenske og norske staten (til desember 1817 fra førstnevnte, fra mai 1817 fra sistnevnte) til avlønning av diplomatiske embets- og tjenestemenn. Midlene fra kabinettskassan ble brukt såvel som ved de forente rikenes diplomatiske stasjoner i utlandet som ved Utrikesdepartementet i Stockholm. Utover i 1830-årene ble det et stadig større underskudd i kabinettskassan, noe som riksdagen 1840-1841 etter lang behandling nektet å dekke. Det hele endte med at kong Karl III Johan måtte dekke underskuddet av egne midler.

Konflikten rundt underskuddet i kabinettskassan var grunnet i kampen mellom kong Karl Johan og hans regjering og den liberale opposisjonen i Sverige. Karl Johans selvbevisste fremferd, her i en karikatur av Fritz von Dardel, gjorde neppe saken mindre betent.

Bakgrunn rediger

Kabinettskassan var opprinnelig påtenkt for utgifter til det felles svensk-norske utenriksdepartementet (svensk: utrikesdepartementet) og ble bevilget midler av riksdagen ved dens samlinger hvert femte år. Under kong Karl III Johan ble det etterhvert et stort underskudd i kassen.

Ved riksdagen 1840-1841 ble behandlingen av underskuddet i kabinettskassan svært betent. På grunn av store utgifter ved ambassader hadde kabinettskassans utgifter en tid overskredet anslag, differansen hadde blitt dekket av midler fra fond som kongen disponerte, det såkalte Kolonial- eller Barthelemy-fondet. Da inntektene fra fondene i begynnelsen av 1820-årene opphørte å gi overskudd, begynte oppbyggingen av gjeld. Den ble ytterligere økt med mislykkede forsøk på å holde kursen på svensk valuta mot hamburger banco. I 1836 var underskuddet i kabinettskassan nesten 1 million svenske riksdaler.

For å dekke underskuddet ble det, med Barthelemy-fondet som låntaker, tatt opp et lån i London i juli 1836 på 50 000 pund sterling, med kong Karl III Johan og kronprins Oskar som kausjonister. Det ble også gitt et lån fra kongen på 76 250 riksdaler og Barthelemy-fondet tok opp et lån fra kommersrådet Filéns fond på 60 000 riksdaler hamburger banco kausjonert av kabinettskassan, med signatur av først utenriksministeren Gustaf af Wetterstedt og kabinettssekretæren Lagerheim, fornyet i august 1839 av utenriksministeren Gustaf Algernon Stierneld og hofkansleren Ihre. Ved nedbetaling hadde gjelden i 1940 blitt redusert til 775 966 riksdaler, og under forutsetning av at de av staten bevilgede beløp ble i samme størrelse som tidligere håpet man innen 6-7 år å nedbetale underskuddet. Men i 1839 oppdaget statsrevisorene noen av Barthelemy-fondets over nevnte forbindelser til Filéns fond; og kabinettskassans underskudd ga den ved riksdagen 1840-1841 mer enn vanlig heftige opposisjonen et middel å angripe regjeringen, noe den også brukte uten barmhjertighet.

Behandling i riksdagen rediger

Med bakgrunn i kabinettskassans ovennevnte kausjon stilte konstitutionsutskottet kongens rådgivere for riksrett (de anklagede ble frikjent). I borgerstanden (riksdagen var frem til 1866 inndelt i fire stender: adel, prester, borgere og bønder) fremsatte grosserer C. Fr. Waern forslag om nedskjæring av kabinettskassans vanlige bevilgning fra 266 666 2/3 til 200 000 riksdaler banco og av brukseier A. Wedberg om reduksjon av den ekstraordinære bevilgningen fra 100 000 til 50 000 riksdaler banco. Statsutskottet oppfordret i april de fire stendene til å støtte forslaget om nedskjæring av bevilgningene til kabinettskassan, men lot det samtidig skinne gjennom at det senere kunne vedtas å tilføre midler for å dekke ekstra utgifter. Stendene sendte forslaget i retur, men statsutskottet sto på sitt. I håp om å forebygge at statsutskottets forslag ble vedtatt vurderte kongen å oppløse riksdagen i juli 1840. Regjeringen frarådet dette og begjærte (etter anmodning av grev Magnus Brahe) den 11. august at stendene nedsatte et hemmelig utskott for å diskutere saken.

Kongens rådgivere forventet at han ved sin elskverdighet skulle vinne støtte fra hemmelig utskotts medlemmer og ved det flertallet i stendene. Dokumentene som ble fremlagt av regjeringen var imidlertid utilstrekkelige for å finne ut hvordan det store underskuddet hadde oppstått og kongens uvennlige opptreden mot utskottet, som for en stor del var besatt av opposisjonsmenn, bidro til å øke motviljen mot regjeringen. Resultatet av behandling av stendene ble at to sto mot to og saken måtte oversender forsterket statsutskott som i oktober 1840 avgjorde at bevilgningene til kabinettskassan skulle reduseres. For regjeringen gjenstod da å håpe på en ekstra behandling av saken. Statsutskottet fikk se sammendrag av kabinettskassans regnskap for årene 1823-1839 og andre dokumenter, men fastholdt i januar 1841 at det ikke kunne støtte noen ekstra bevilgning for å slette kabinettskassans gjeld.

I februar og mars 1841 returnerte alle de fire stendene statsutskottets uttalelse og det begjærte å få se kabinettskassans originale kassabok og brevveksling med de handelshus det hadde hatt transaksjoner med. Statsutskottet krevde videre rett til å offentliggjøre dokumentene, ellers ville det ikke motta de. Da de etterspurte dokumentene grunnet betingelsene ikke ble utlevert innstilte statsutskottet i en ny uttalelse på avslag for alle ekstrabevilgninger. Uttalelsen (som 8 av statsutskottets medlemmer reserverte seg mot) ble 30. april avslått av adelen- og prestestanden, men bifalt i borger- og bondestanden, hvorpå saken måtte avgjøres i forsterket statsutskott. Regjeringen gjorde en stor innsats for å påvirke borger- og bondestanden før behandlingen, men ved avstemningen 18. mai 1841 seiret opposisjonen med 66 stemmer mot 51.

Kongen betalte etterhvert selv underskuddet i kabinettskassan, noe som i tillegg til gleden ved å trakassere kongen vel var opposisjonens mål. Det er derimot lite trolig at hensikten med sakens utstrakte behandling og resultat var å tvinge kong Karl III Johan til å abdisere. Det er mulig at mange av riksdagsrepresentantenes negative holdning til å dekke underskuddet grunnet i mistanker om at det hadde fremkommet ved lite passende formål. Betydelige midler hadde også gått til ren fordel for kongefamilien (for eksempel midler for å undergrave prins Gustafs av Wasa mulige giftemål med prinsessen Marianne av Nederlandene i 1828).

Eksterne lenker rediger