KNM «Otra»

Minesveiper bygget i 1996
Må ikke forveksles med den eldre KNM «Otra» (1939)

KNM «Otra» er den andre minesveiperen av Alta-klassen. Fartøyet ble satt inn i tjeneste i 1996. Skipet er oppkalt etter elven Otra, som er den største elven på Sørlandet.

KNM «Otra»
KNM «Otra» i Bergen.
Karriere
LandNorge
FlaggstatNorge
SkipstypeMinesveiper
NummerM351
Oppkalt etterOtra
MMSI259014000
KlasseAlta-klassen
Bygget1996 ved Kværner Mandal
Bestilt9. november 1989
Operativ1996
SkjebneI tjeneste
SøsterskipKNM Alta, KNM Rauma, KNM Orkla, KNM Glomma
HjemmehavnHaakonsvern orlogsstasjon
Tekniske data
Deplasement394 tonn (fullt lastet)
Lengde55,20 meter
Bredde13,60 meter
Dypgående2,5 m
0,9 (med løftevifter på)
Framdrift2 × MTU 12V 396 TE84 dieselmotor
2 × Kværner Eureka vannjet
2 × MTU 8V 396 TE54 dieselmotor (løftevifter)
Hastighet20+ knop
Rekkevidde1 500 nm ved 20 knop
BestykningMistral SAM
MG3
12,7mm mitraljøser
Mannskap30-42

KNM «Otra» er i likhet med de øvrige fartøyer i Alta-klassen og Oksøy-klassen et såkalt Surface Effect Ship. Det samme prinsippet er brukt i konstruksjonen av Sjøforsvarets nye Skjold-klasse kystkorvetter. Skroget er formet som et katamaranskrog, men mellom skrogene er der montert fleksible skjørt. Mellom skjørtene blir der pumpet inn luft, som sørger for overtrykk, slik at skipet vil heve seg over sjøen mer enn oppdriften skulle tilsi. Dette fører til lav motstand fra sjøen, og dermed høyere hastighet. Dette medfører at fartøyene i Alta-klassen og Oksøy-klassen er noen av verdens raskeste minerydderfartøyer.

KNM «Otra» er per i dag en del av 1. Minerydderskvadron, stasjonert ved Haakonsvern Orlogsstasjon utenfor Bergen. Primæroppgaven hennes er å rydde sjøminer ved hjelp av sonar og sofistikert sveipeutstyr. Skipet kan både sveipe forankrede kontaktminer og miner som er satt til å gå av på akustikk (støy fra fartøy) og magnetisme (magnetfeltet et fartøy representerer), samtidig som det glassfiberskroget minimerer risikoen for at skipet setter av magnetisk miner.

Grunnstøting rediger

Kvelden 31. januar 2017 grunnstøtte skipet i fjæresteinene ved inngangen til Skomakerleia ved Saltskår lykt i Sogn.[1] Minesveiperen holdt en fart på 18 knop under hendelsen, og grunnstøtingen førte til blåmerker og skrubbsår blant mannskapet, samt et sting i hodet som måtte syes.

Det var under øvelse for kandidater til skipssjefskurset at grunnstøtingen skjedde, og seilte derfor periodevis både med og uten radar, og med og uten GPS. Dette er et krav til navigatørene ombord.

Skipet gikk for egen maskin til Haakonsvern, der det ble lagt i tørrdokk for reparasjon.

En undersøkelseskommisjon er satt ned av Sjøforsvaret for å kartlegge årsaker, rapporten er forventet ferdig til sommeren.[2]

Referanser rediger

  1. ^ ««Ikke ubetydelige skrogskader» etter at minesveiperen braste opp i fjæresteinene». www.bt.no. Besøkt 18. desember 2021. 
  2. ^ Lura, Christian (24. mars 2017). «Marinesoldatar skada då minesveipar rende på land». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 18. desember 2021. 

Eksterne lenker rediger