Julius Klaproth
Heinrich Julius von Klaproth (født 11. oktober 1783 i Berlin i Tyskland, død 28. august 1835 i Paris) var en tysk orientalist, sinolog og forskningsreisende, sønn av kjemikeren Martin Heinrich Klaproth.
| Julius Klaproth | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Julius Heinrich Klaproth 11. okt. 1783[1][2][3][4]  Berlin | ||
| Død | 28. aug. 1835[1][2][3] (51 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Orientalist, oppdagelsesreisende, skribent, historiker | ||
| Far | Martin Heinrich Klaproth | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Medlem av | Det ungarske vitenskapsakademiet | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerJulius von Klaproth var sønn av kjemikeren Martin Heinrich Klaproth. Faren ble utdannet i familien Roses apotek «Zum Weissen Schwan» og drev senere selv apoteket «Zum Bären» i Berlin. Han oppdaget de kjemiske elementer uran, zirkonium og cerium, og han bekreftet isoleringen av titan, tellur og strontium.[5]
Faren ønsket at Julius også skulle studere kjemi, men mot hans vilje begynte han allere som 14-åring å lære seg kinesisk. Ved selvstudium skulle han også etterhvert lære seg mandsjuisk, mongolsk, tyrkisk, arabisk og persisk. I 1801 begynte han å studere i Halle. I Dresden beskjeftiget han seg med de orientalske samlinger der. I en alder av 19 år offentliggjorde han «Asiatisches Magazin»[5][6]
Karriere
rediger Ved sitt bekjentskap med den polske greve Jan Potocki, som arbeidet for det russiske utenriksministerium, ble han anbefalt som professor ved det nye orientalske akademi i Vilna. Klaproth ble i 1804 adjunkt i orientalsk filologi og litteratur i Petersburg.
Året etter ble han med en russisk sendeferd til Kina ledet av grev Jurij Aleksandrovitsj Golovkin, og fikk rikelig utbytte av reisen for sin språkforskning, selv om ferden knapt hadde rukket over grensen til Mongolia før man måtte gjøre vendereis.
En annen reise som Klaproth foretok til Georgia og det øvrige Kaukasus i 1807–08 gav flere viktige resultater som han kunne fremlegge i sitt tidsskrift Archiv für asiatische Litteratur, Geschichte und Sprachkunde (1810) og hans bok Reise in den Kaukasus und nach Georgien (1812–14), og i en rekke andre arbeider. I desember 1810 fikk Klaproth anledning til å begi seg til Berlin og av uklare grunner fant han det tjenlig å ikke vende tilbake til Russland.
I 1815 flyttet han til Paris, der han med den prøyssiske regjerings tillatelse bosatte seg fast, selv om han i 1816 ble utnevnt av samme regjering til professor i asiatiske språk med tilhørende avlønning. I Paris deltok han ved stiftelsen av Société asiatique (1822), grunnla tidsskriftet Magasin asiatique (1825–27) og var flittig bidragsyter til Journal asiatique.
Blant Klaproths mange monografier, hvorav særlig de geografiske senere ble ansett som mindre pålitelige, kan nevnes Asia polyglotta (1823), Chrestomathie mandchou (1828), Chrestomathie chinoise (1833) samt det for forståelsen av Japans historie viktige verk Aperçu général des trois royaumes, traduit de l’original japonais-chinois (samme år).
Julius von Klaproth offentliggjorde over 300 verker[5][6] og postulerte som førstemann en vitenskapelig funderte teori om den tibetoburmanske språkfamilie.
Hans vel mest kjente verk Polyglotta postulerte 23 forskjellige språkfamilier, alle belyst med korte leksikografiske eksempler.
De tibetoburmanske språk som Klaproth som sammenhørende var tibetansk, burmesisk, garo, kinesisk og alle andre språk som igjen kunne påvises å være knyttet til noen av disse. Han utviklet ikke noe nøyakting hierarki angjeldende disse språkene, noe som førte til at begrepet «den sinotibetiske språkfamilie» ikke ble sylskarpt presist. En nyere modell utviklet av den nederlandske språkforsker Sjors van Driem grupperer disse språkene innen modellen «transhimalayiske språk» såsom fallen leaves: deres eksakte stamtre kunne (fortsatt) være ukjent, med treets blader (de beslektede språkene) ikke desto mindre kjennelige som sådanne.
Han var også sentralt medvirkende til at de asiatiske språk ble inndelt i separate språkfamilier (austronesisk, tibetoburmesisk), i stedet for den da dominante og vel egentlig rassistisk pregede ide at alle asiatiske språk var å klassifisere innen én enkelt språkfamilie, den japanske.
Likesom Friedrich Max Müller hold også Julius von Klaproth fast på - trass i samtidens dominante oppfatning - at språkslektskap og de språkbrukende folks biologiske avstemning var å betrakte som to separate temaer: «Det er rett å si at det tyske språk stammer fra de samme røtter som sanskrit, men vanvittig å avlede derav at det tyske folk kommer fra hinduene»[7]
Julius von Klaproth benyttet seg av den danske forskeren Malte-Bruns begrep «indo-germansk» for mer treffende å betegne det tidligere ble omtalt som det «skytiske» stamtre. Navnet er en indikasjon språkenes geografiske rotsystem. Det mest sørøstlige av språkene er et indisk (singalesisk), det mest nordvestlige er et germansk (islandsk).[5]
Klaproth publiserte også grammatikker for en rekke av de språk han støtte på under sine reiser, blant dem uighurisk og kurdisk. En ordbok for mandsjuisk fikk han ikke utgitt mens hans levde, på grunn av utfordringene med skrift og typesetting.
Blant Klaproths lærde feider må nevnes hans mislykkede angrep på egyptologen Jean-François Champollion, som avsluttet med skriftet Examen critique des travaux de feu M. Champollion sur les hiéroglyphes (1832).
Verker i utvalg
rediger- Leichenstein auf dem Grabe der Chinesischen Gelehrsamkeit des Herrn Joseph Hager. Halle: Waisenhausdruckerei 1811.
- Abhandlung über die Sprache und Schrift der Uiguren. Hamburg: Buske, 1985. Unveränd. Nachdr. d. Ausg. Paris, Königl. Druckerei, 1820. Mit e. Vorw. von Wolfgang-Ekkehard Scharlipp.
- Kurilen oder Aino. Bochum: Adami, 1984, [Nachdr. d. Ausg.] Schubart, Paris, 1823.
- Asia polyglotta" (Paris 1823, nebst Sprachatlas), worin er die Verzweigungen der asiatischen Völker in ihrer Stammverwandtschaft nachweist;
- Tableaux historiques de l’Asie. Paris 1823, 4 Bde. mit Atlas.
- Collections d’antiquités égyptiennes. Paris 1829.
- Examen critique des travaux du feu M. Champollion sur les hiéroglyphes. Paris 1832.
- San Kokf Tsou Ran To Sets ou Aperçu général des trois royaumes, traduit de l’original japonais-chinois. Paris 1832.[8]
- Mémoires relatifs à l’Asie. Paris 1834, 2 Bde.
- Lettre à M. le baron A. de Humboldt sur l’invention de la boussole . Deutsche Übersetzung von Dr. Armin Wittstein: Julius Klaproth’s Schreiben an Alexander von Humboldt über die Erfindung des Kompasses. Leipzig: Weigel 1885.
- Annales des empereurs du Japon (Nihon Ōdai Ichiran). Paris 1834.[9]
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Julius Heinrich Klaproth, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Julius-Heinrich-Klaproth, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Heinrich Julius Klaproth, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id klaproth-heinrich-julius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6hm6ncr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d George van Driem. Linguistic history and historical linguistics. s. 106-127.
- ^ a b Hartmut Walravens. Julius Klaproth.
- ^ Julius von Klaproth. Asia Polyglotta. A. Schubart. s. 43.
- ^ Kommentierte und ergänzte Übersetzung eines Werkes von Hayashi Shihei, Faksimile-Reproduktion in der Werksausgabe, Bd. 2, Tokio 1979. Der in Kapital gedruckte Teil des Titels ist die Lautumschrift des Originaltitels Sankoku Tsūran Zusetsu, d.i. Bebilderte Beschreibung dreier Länder
- ^ Pouillon, François (2008). Dictionnaire des orientalistes de langue française, p. 542.