Martin Heinrich Klaproth
Språkvask: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere standard. Den som leser gjennom og bidrar med korrektur, må gjerne deretter fjerne denne malen. Når du åpner redigeringsfeltet, ser malen slik ut: {{Språkvask}} |
Martin Heinrich Klaproth (født 1. desember 1743 i Wernigerode i Tyskland, død 1. januar 1817 i Berlin) var en tysk kjemiker.
| Martin Heinrich Klaproth | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. des. 1743[1][2][3][4] Wernigerode, Kongeriket Preussen | ||
| Død | 1. jan. 1817[1][2][3][4] (73 år) Berlin, Kongeriket Preussen | ||
| Beskjeftigelse | |||
| Barn | Julius Klaproth |
||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen |
||
| Gravlagt | Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og Friedrichswerder |
||
| Medlem av | Royal Society (1795–), Det prøyssiske vitenskapsakademiet (1815–), Akademie gemeinnütziger Wissenschaften, Kungliga Vetenskapsakademien (1804–), Vitenskapsakademiet i St. Petersburg |
||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society |
||
Klaproth var den første til å oppdage grunnstoffene uran og zirkonium.
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Klaproth var sønn av en fattig skredder i Wernigerode.[6]
Etter å ha gått på byskolen i Wernigerode arbeidet Klaproth i seks år i Ratsapotheke i Quedlinburg. Mellom 1766 og 1771 var han assistent ved forskjellige apoteker i Hannover (Hofapotheke), Berlin (Mohrenapotheke) og Danzig (Ratsapotheke). Under oppholdset i Berlin utydannet han seg videre under kjemikerne Johann Heinrich Pott og Andreas Sigismund Marggraf.
I 1771 vendte han tilbake fra Danzig til Berlin og arbeidet ved apoteket «Zum weißen Schwan» i Berlin, hos kjemikeren Valentin Rose den yngre. Etter dennes død overtok Klaproth apoteket. Han fikk sin vitenskapelige formasjon av Roses begge sønner, den senere som kjemiker og analytiker kjente Heinrich Rose og geologen Gustav Rose.[trenger referanse]
Vitenskapelig karriereRediger
Klaproth var en av sin tids mest fremstående kjemikere, og den første som i Tyskland tok i bruk Antoine Laurent de Lavoisiers system. Han foreslo i 1792 for Berlins akademi å underkaste forsøkene om forbrenning og oksidering en granskning, som, så bekreftet Lavoisiers teori. Klaproth var hovedsakelig mineralanalytiker, og den første som uforfalsket offentliggjorde sine analyser som de hadde falt ut, og ikke mer eller mindre endret etter egen vurdering og smak, som det tidligere var vanlig.[trenger referanse]
Han undersøkte flere hundre mineraler kvantitativt og oppdaget dermed grunnstoffene uran (1789), zirkonium (samme år) og cerium (1803, samtidig med og uavhengig av Berzelius og Hisinger).
Han isolerte også ett nytt oksid fra en ungarsk prøve i 1795 og fant rutile (titandioksid), men påpekte at det inngående grunnstoffet ikke var nytt. William Gregor hadde allerede i 1791 identifisert titan i ilmenitt (jerntitanoksid) og ansees å være oppdageren. Klaproths navneforslag på det nye stoffet var imidlertid det som ble mest anvendt i ettertid, navnet på kjempene som var jordens første sønner.
Ved opprettelsen av universitetet i Berlin ble Klaproth professor i kjemi der i 1810.
Blant Klaproths undersøkelser inntar de over meteorsteinene og honningsteinen en fremtredende plass. Hans mange i samtidiens tidskrifter spredte avhandlinger ble samlet til ett arbeide i Beiträge zur chemischen kenntniss der Mineralkörper (1795-1810), som slutter med det i 1815 publiserte arbeidet Chemische Abhandlungen gemischten Inhalts.
SkrifterRediger
- Chemische Untersuchung der Mineralquellen zu Carlsbad. Berlin 1790 (Digitalisat der Universitätsbibliothek Kiel)
- Beiträge zur chemischen Kenntnis der Mineralkörper, (6 Bände), Berlin 1795-1815. Digitalisierte Ausgabe der Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf, Bände 1; 2; 3; 4; 5
- Chemische Abhandlungen gemischten Inhalts. Nicolai, Berlin [u.a.] 1815 Digitalisierte Ausgabe der Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
- Chemisches Wörterbuch, zusammen mit Wolff, (5 Bände), 1807-1810
- Neuausgabe des Handbuchs der Chemie von Friedrich Albrecht Carl Gren
LitteraturRediger
- Günther Bugge: Das Buch der grossen Chemiker, Band I, Verlag Chemie 1974, S. 334, ISBN 3-527-25021-2
- (de) Georg Edmund Dann: «Klaproth, Martin Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-00192-3, s. 707–709 (digitalisering).
- (de) Albert Ladenburg: «Klaproth, Martin Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 16, Duncker & Humblot, Leipzig 1882, s. 60 f.
- Eugen Lennhoff, Oskar Posner, Dieter A. Binder: Internationales Freimaurer Lexikon. 5. Aufl. Herbig Verlag, München 2006, ISBN 978-3-7766-2478-6.
ReferanserRediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Martin-Heinrich-Klaproth, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0035757[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id klaproth-martin-heinrich[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator nlk20000085459, besøkt 15. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hans-Werner Schütt: Martin Heinrich Klapproth als Archäometer, Chemie in unserer Zeit, 23. Jahrgang, 1989, Nr. 2, S. 50 ff.
Eksterne lenkerRediger
- (en) Martin Heinrich Klaproth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Martin Heinrich Klaproth – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Martin Heinrich Klaproth i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket