Martin Heinrich Klaproth

tysk kjemiker
Martin Heinrich Klaproth
Martin Heinrich Klaproth.jpg
Født1. desember 1743[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
WernigerodeRediger på Wikidata
Død1. januar 1817[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
BerlinRediger på Wikidata
Gravlagt Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og FriedrichswerderRediger på Wikidata
Barn Julius KlaprothRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kjemiker, farmasøyt, universitetslærer, mineralogRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Royal Society (1795–), Det prøyssiske vitenskapsakademiet (1815–), Akademie gemeinnütziger Wissenschaften, Kungliga Vetenskapsakademien (1804–), Vitenskapsakademiet i St. PetersburgRediger på Wikidata
Utmerkelser Fellow of the Royal SocietyRediger på Wikidata

Martin Heinrich Klaproth (født 1. desember 1743 i Wernigerode i Tyskland, død 1. januar 1817 i Berlin) var en tysk kjemiker.

Klaproth var den første til å oppdage grunnstoffene uran og zirkonium.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Klaproth var sønn av en fattig skredder i Wernigerode.[5]

Etter å ha gått på byskolen i Wernigerode arbeidet Klaproth i seks  år i Ratsapotheke i Quedlinburg. Mellom 1766 og 1771 var han assistent ved forskjellige apoteker i Hannover (Hofapotheke), Berlin (Mohrenapotheke) og Danzig (Ratsapotheke). Under oppholdset i Berlin utydannet han seg videre under kjemikerne Johann Heinrich Pott og Andreas Sigismund Marggraf.

I 1771 vendte han tilbake fra Danzig til Berlin og arbeidet ved apoteket «Zum weißen Schwan» i Berlin, hos kjemikeren Valentin Rose den yngre. Etter dennes død overtok Klaproth apoteket. Han fikk sin vitenskapelige formasjon av Roses begge sønner, den senere som kjemiker og analytiker kjente Heinrich Rose og geologen Gustav Rose.[trenger referanse]

Vitenskapelig karriereRediger

Klaproth var en av sin tids mest fremstående kjemikere, og den første som i Tyskland tok i bruk Antoine Laurent de Lavoisiers system. Han foreslo i 1792 for Berlins akademi å underkaste forsøkene om forbrenning og oksidering en granskning, som, så bekreftet Lavoisiers teori. Klaproth var hovedsakelig mineralanalytiker, og den første som uforfalsket offentliggjorde sine analyser som de hadde falt ut, og ikke mer eller mindre endret etter egen vurdering og smak, som det tidligere var vanlig.[trenger referanse]

Han undersøkte flere hundre mineraler kvantitativt og oppdaget dermed grunnstoffene uran (1789), zirkonium (samme år) og cerium (1803, samtidig med og uavhengig av Berzelius og Hisinger).

Han isolerte også ett nytt oksid fra en ungarsk prøve i 1795 og fant rutile (titandioksid), men påpekte at det inngående grunnstoffet ikke var nytt. William Gregor hadde allerede i 1791 identifisert titan i ilmenitt (jerntitanoksid) og ansees å være oppdageren. Klaproths navneforslag på det nye stoffet var imidlertid det som ble mest anvendt i ettertid, navnet på kjempene som var jordens første sønner.

Ved opprettelsen av universitetet i Berlin ble Klaproth professor i kjemi der i 1810.

Blant Klaproths undersøkelser inntar de over meteorsteinene og honningsteinen en fremtredende plass. Hans mange i samtidiens tidskrifter spredte avhandlinger ble samlet til ett arbeide i Beiträge zur chemischen kenntniss der Mineralkörper (1795-1810), hvortil slutter eig det 1815 i publiserte arbeidet Chemische Abhandlungen gemischten Inhalts.

SkrifterRediger

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Martin Heinrich Klaproth, biography/Martin-Heinrich-Klaproth
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Martin Heinrich Klaproth, klaproth-martin-heinrich
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Martin Heinrich Klaproth, 23085491
  5. ^ Hans-Werner Schütt: Martin Heinrich Klapproth als Archäometer, Chemie in unserer Zeit, 23. Jahrgang, 1989, Nr. 2, S. 50 ff.

Eksterne lenkerRediger