Julia Kristeva

Julia Kristeva
Julia Kristeva à Paris en 2008.jpg
Født24. juni 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
SlivenRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Sofia, Université Paris-VIII (–1973)[5]Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Lucien GoldmannRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, psykoanalytiker, feminist, universitetslærerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Frankrike, BulgariaRediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and Sciences, Comité des intellectuels pour l'Europe des libertés (1978–), British AcademyRediger på Wikidata
Utmerkelser
14 oppføringer
Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden, Holbergprisen (2004), Hannah Arendt-prisen, æresdoktor ved Haifa-universitetet, æresdoktor ved Harvard University, æresdoktor ved Université libre de Bruxelles, æresdoktor ved Universitetet i Toronto, ridder av Ordre des Arts et des Lettres, Saint-Simon Award (2017), honorary doctor of Sofia University, Honorary Doctorate of University of Buenos Aires, æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, storoffiser av Æreslegionen (2019), æresdoktor ved Universität BayreuthRediger på Wikidata
Fagområdelingvistikk, psykoanalyse

Julia Kristeva (bulgarskЮлия Кръстева; født 24. juli 1941 i Sliven i Bulgaria) er en bulgarsk-født fransk psykoanalytiker, filosof, feminist og forfatter.

Mens hun studerte for en doktorgrad i hjemlandet, fikk hun et studiestipend til Frankrike og reiste dit i desember 1965. I 1967 giftet hun seg med forfatteren Philippe Sollers. I tiden under sitt doktorgradsstudium, var hun en del av kretsen rundt tidsskriftet Tel Quel.

Etter doktoravhandlingen La Révolution du langage poétique (1974) utdannet hun seg igjen, denne gangen innen psykoanalyse. Hun har vært professor i lingvistikk og er i dag direktør for Institutt for tekst- og dokumentsvitenskap ved Paris’ sjuende universitet.

Hun har utgitt over tyve bøker, blant annet Soleil noir som også finnes i norsk oversettelse. I 2004 mottok hun Holbergprisen.

I 2018 påstod bulgarske sikkerhetskilder at Kristeva ble vervet av den bulgarske sikkerhetstjenesten som informant i 1971.[6] Hun nektet for å ha samarbeidet med dem, ved å kalle påstandene «usanne og groteske».[7][8]

I 2020 ble hun forfremmet til storoffiser av Æreslegionen.[9]

ÆresbevisningerRediger

BøkerRediger

Essays om lingvistikk og litteraturRediger

  • Le Langage, cet inconnu. Une initiation à la linguistique, SGPP, 1969 (utgitt under pseudonymet Julia Joyaux ; gjenutgivelse Seuil, 1981)
  • Semeiotikê. Recherches pour une sémanalyse, Seuil, 1969
  • Le Texte du roman. Approche sémiologique d’une structure discursive transformationnelle, La Haye, Mouton, 1970
  • La Traversée des signes (i samarbeid), Seuil, 1975
  • Polylogue, Seuil, 1977
  • La Révolution du langage poétique. L'avant-garde à la fin du mal, Lautréamont et Mallarmé, 1985
  • Le Temps sensible. Proust et l'expérience littéraire, Gallimard, 1994, gjenutgivelse Folio Essais, 2000

Andre essaysRediger

  • Des Chinoises, Éditions des femmes, 1974[12] ; gjenutgivelse Pauvert, 2001
  • Folle Vérité (ouvrage collectif), 1979
  • Pouvoirs de l'horreur. Essai sur l'abjection, Seuil, 1980
  • Histoires d'amour, Éditions Denoël, 1983
  • Au commencement était l'amour. Psychanalyse et foi, Hachette, 1985
  • Soleil noir. Dépression et mélancolie, Gallimard, 1987
  • Le Génie féminin, Paris, gjenutgivelse Gallimard
  • Au risque de la pensée, Éditions de l'Aube, 2001
  • Cet incroyable besoin de croire, Paris, Bayard, 2007
  • Du mariage considéré comme un des beaux-arts, sammen med Philippe Sollers, Fayard, 2015
  • Je me voyage. Mémoires, intervjuer sammen med Samuel Dock, Paris, Fayard, 2016
  • Beauvoir présente, Fayard, 2016 ISBN 978-2-8185-0419-2

RomanerRediger

  • Les Samouraïs, 1990
  • Le Vieil Homme et les loups, 1991
  • Possessions, 1996
  • Meurtre à Byzance, 2004
  • Thérèse mon amour, récit, Fayard, 2008
  • L'Horloge enchantée, Fayard, 2015

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Julia Kristeva, biography/Julia-Kristeva
  2. ^ Social Networks and Archival Context, http://snaccooperative.org/ark:/99166/w6q83js5, Julia Kristeva, w6q83js5
  3. ^ Archive of Fine Arts, Julia Kristeva, 22206
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Julia Kristeva, kristeva-julia
  5. ^ http://www.sudoc.fr/05406581X
  6. ^ Reuters (28. mars 2018). «Julia Kristeva was communist secret agent, Bulgaria claims». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. desember 2018. 
  7. ^ «Bulgarian-born writer Julia Kristeva denies was communist-era agent». Reuters (engelsk). 29. mars 2018. Besøkt 7. desember 2018. 
  8. ^ Radisch, Von Georg Blume und Iris. «Julia Kristeva: Die Wahrheit der Akten». ZEIT ONLINE (tysk). Besøkt 7. desember 2018. 
  9. ^ «Décret du 31 décembre 2019 portant élévation aux dignités de grand'croix et de grand officier dans l'ordre national de la Légion d'honneur». Journal officiel de la République française. 1. januar 2020. Besøkt 1. januar 2020. 
  10. ^ «IULM, laurea honoris causa  a Julia Kristeva - Affaritaliani.it». www.affaritaliani.it. Besøkt 7. desember 2018. 
  11. ^ «Laurea honoris causa a Julia Kristeva, con lectio magistralis». mentelocale.it (italiensk). 6. desember 2018. Besøkt 7. desember 2018. 
  12. ^ https://www.desfemmes.fr/essai/des-chinoises/. 

Eksterne lenkerRediger