Johann Walter (alias Johann Blankenmüller, også Johannes Walter; født 1496 i Kahla, Thüringen; død 25. mars 1570 i Torgau) var en kantor og utgiver av den første samling evangeliske korsanger, Geystliches gesangk buchleyn (1524).

Johann Walter
Født1496[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kahla[5]
Død10. apr. 1570[6]Rediger på Wikidata
Torgau[7]
BeskjeftigelseKomponist Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland

Liv rediger

 
Martin Luthers «Christ lag in Todesbanden» i Walters Geystliches gesangk buchleyn, 1524

Walters foreldre drev mølla Blankmühle og bar familienavnet Blankenmüller, men da gutten var svaksynt, tok en slektning ved navn Walter ham til seg.

Etter utdanning i Kahla og Rochlitz (Latinskole) og et påbegynt universitetsstudium i Leipzig i 1517, ble Walter ansatt som komponist og bass-sanger ved Fredrik den vises hoffkapell i 1521.[8] Samtidig arbeidet han sammen med Martin Luther for å reformere den tyske messen, og i pinsen 1524 gav Walter ut Geystliches gesangk buchleyn. Det kurfyrstelige hoffkapellet ble i 1525 oppløst av Fredriks etterfølger, Johann den standhaftige, og Walter fikk en post som kantor ved latinskolen i Torgau og ble bykantor. Fra 1548 til 1554 var han hoffkapellmester i Dresden. Her grunnla og ledet han det kurfyrstelige hoffkantori.

Fra 1554 mottok Walter pensjon av kurfyrsten og returnerte til Torgau der han bodde resten av sitt liv.

Johann Walter er en av de tidligste kantorene i den evangeliske kirken, og mange av melodiene til Luthers salmer ble til i samarbeid med ham. Georg Otto (1550–1618), en av Walters elever i Torgau, ble senere Heinrich Schütz' lærer.

Ettermæle rediger

Johann-Walter-Gymnasium i Torgau er kalt opp etter ham. Skolen er første gang nevnt i 1371. Johann Walter utdannet her korgutter og var fast ansatt lærer her fra 1534. Kantoriet i den evangelisk-lutherske menigheten i Walters fødested Kahla har siden 1956 båret navnet «Johann Walter-Kantorei».

Asterioden 120481 Johannwalter er oppkalt etter ham.

Johann Walter Plakette

Sachsens musikkråd (Sächsischen Musikrat) deler annethvert år ut Johann Walter Plakette til personer som har gjort særlig fortjenstfull innsats for musikktradisjonen og musikklivet i Sachsen. Prisen ble første gang delt ut i 2002.

Verk rediger

Mange av Walters motetter og sanger holder høy kvalitet. Han skrev i to ulike stiler, en polyfon stil i den fransk-flamske tradisjonen som viser spesielt stor påvirkning fra Josquin des Prez og Heinrich Isaac, og en stil uten imitative eller uavhengige stemmer. I noen få tilfeller la han (den lånte) melodien i den høyeste stemmen; et tidlig eksempel på den vanligste korsatsen de neste to århundrene.

Noen av hans mest kjente koralarrangementer er:

Referanser rediger

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ datos.bne.es, BNE-identifikator XX1769326[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Trove, Trove person-ID 874421, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ MAK, oppført som Johann Walther, PLWABN-ID 9810687192205606[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.quellenlese.de, besøkt 10. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Herbst, Wolfgang (red.) (2001). Wer ist wer im Gesangbuch?. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. s. 337-38. ISBN 3-525-50323-7. 

Litteratur rediger

  • (de) Robert Eitner: «Walther, Johann». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 41, Duncker & Humblot, Leipzig 1896, s. 110–113.
  • (de) Paul Gerhard Aring: «WALTER, Johann(es) alias J. Blankenmüller» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 13, Herzberg 1998, ISBN 3-88309-072-7, sp. 239–240.
  • Martin Bender: Allein auf Gottes Wort. Johann Walter – Kantor der Reformation. Evangelische Verlagsanstalt, Berlin 1971.
  • Walter Blankenburg: Johann Walter. Leben und Werk. Schneider, Tutzing 1991, ISBN 3-7952-0618-9.
  • Siegmar Keil: "Die Music ist ein himlisch kunst"- Der Kantor und Lutheraner Johann Walter (1496–1570), i Mitteldeutsches Jb. für Kultur und Geschichte, bind. 17, Bonn 2010, s. 38-49.

Eksterne lenker rediger