Joh. Søhr

Johan Olaus Søhr (opprinnelig Sørensen, født 6. september 1867 på Oterøy i Sannidal (nå i Kragerø kommune), død 1. januar 1949 i Bærum) var en norsk politimann.

Joh. Søhr
Født		6. sep. 1867 Sannidal kommune
Død		1. jan. 1949 (81 år) Bærum
Beskjeftigelse		Jurist
Utdannet ved		Universitetet i Oslo Krigsskolen
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Ridder av Nordstjerneordenen Honorary Member of the Order of the British Empire

Tidlig liv og karriere

Joh. Søhr kom opprinnelig fra Oterøy i Sannidal utenfor Kragerø. Etter artium gjennomførte han Krigsskolens nederste avdeling i 1887, før han ble cand. jur. i 1890. Etterpå arbeidet han i noen år på sorenskriverkontorer og som sakfører, før han i 1896 ble ansatt ved Kristianiapolitiet. Søhr hadde på denne tiden et studieopphold hos Metropolitan Police i London, og var resten av livet utpreget anglofil.

Sjef for Oppdagelsespolitiet i Kristiania

Fra 1913 til 1925 var Joh. Søhr sjef for Oppdagelsespolitiet i byen (tilsvarer Overvåkningspolitiet og Kripos). Under første verdenskrig stod han sentralt i arbeidet med etterretning og spionasje i Norge. Før krigen hadde det ikke eksistert noe sentralt overvåkningspoliti Norge. Den nye situasjonen etter krigsutbruddet, med økende utenlandsk etterretningsaktivitet førte til et sterkt press på allerede begrensede resurser hos politiet. Sommeren 1915 hadde Justisdepartementet derfor bestemt at Oppdagelsespolitiet i Kristiania skulle være den sentrale overvåkningsinstitusjonen for hele landet og koordinere oppdagelsesavdelingene i de lokale politikamrene.

Søhrs hjertesak var begrensning av innvandringen til Norge, som hadde steget til nye høyder etter krigsutbruddet i 1914. Han satte innvandringen i sammenheng med ulike typer av kriminalitet. Særlig ille var etter hans mening de østeuropeiske og tyske jødene. I et intervju i desember 1917 skulle Søhr advare mot det han beskrev som bander av jøder som streifet omkring i Skandinavia. Den siste tiden hadde det nemlig vært et innrykk til Kristiania av en rekke tvilsomme individer av «den internationale jødetype». Disse hadde gjort seg bemerket ved en rekke tyverier, men det var umulig å få fellende bevis mot dem. De var: «Sleipe, drevne forbrytere, som forstaar at gardere sig. Det er ikke "lazzaronjøder" dette, det er jøder av gentlemanstypen, dog naturligvis med noget vist forlorent over sig.»

Etter den russiske revolusjonen i 1917, og særlig etter at krigen var over og spionjakten hadde mistet mye av sin aktualitet, vendte Søhr seg i økende grad mot bolsjevikjøder. Han var også bekymret for spionfaren de mange utlendingene utgjorde.

Søhr fratrådte som oppdagelsessjef i 1925. Betegnende nok, stanset samtidig oppdagelsespolitiets innsamling og behandling av opplysninger angående fremmede makters spionasje i Norge. Hans etterfølger Reidar Sveen mente de alvorligste og mest akutte truslene mot rikets sikkerhet alle var innenlandske, ikke utenlandske. Endringen av fokus førte til at ingen ble etterforsket eller dømt for spionasje i Norge før helt på slutten av 1930-årene.

Senere karriere og pensjonstid

Søhr avsluttet sin karriere som politimester i Aker 1925-1937. Etter han gikk av ga han ut en populær memoarbok om sitt arbeide som politimann under 1. verdenskrig. Søhr var sterkt engasjert i Foreningen for dyrenes beskyttelse og var en tid formann der.

I 1938 ga Søhr ut sine memoarer fra tiden sin som oppdagelsessjef under første verdenskrig. Spioner og bomber. Fra opdagelsespolitiets arbeide under verdenskrigen var en rikt illustrert og lettlest beskrivelse av det som hadde vært hans mest dramatiske tid som politimann, nemlig årene mellom 1913 og 1918 da han ledet kampen mot fremmede makters spionasje i Norge. Han beskrev de ulike spionsakene norsk politi hadde etterforsket. Formålet med boka var ikke bare å underholde ved fortelle om gamle dager. Søhr hadde også et alvorlig budskap til sin samtid. Det var også en advarsel til alle som ikke visste om, eller som hadde glemt skadene fremmede spioner hadde gjort i Norge under første verdenskrig. Så urolig som verdenssituasjonen var blitt i 1938, kunne Norge lett bli hjemsøkt på samme måte som da. Nordmenn måtte derfor være årvåkne, legge av seg av sev ubetenksomhet, naivitet og godfjottet tiltro overfor mistenkelige utlendinger. Det var det samme som han hadde argumentert for i alle år: Norge var stod overfor for en diffus, mens høyst skadelig fremmed trussel. For å bekjempe den var det nødvendig å ha et stort overvåkningspoliti med ressurser, omfattende fullmakter og allmennhetens tillit.

Se også

• Norge under første verdenskrig
• Spionasje i Norge under første verdenskrig
• Otto von Rosen
• Rautenfels-affæren
• Alfred Hagn

Kilder

• Søhr, Joh., Spioner og bomber: Fra opdagelsespolitiets arbeide under verdenskrigen, Oslo 1938.
• L’Abée-Lund, Lars, "Johan Olaus Søhr", i Norsk biografisk leksikon, 1. utgave, bind XV, Oslo 1966, s. 533–538.
• Johansen, Per Ole, Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914–1943, Oslo 1984, s. 9–26