Jernbane i Sør-Afrika

Jernbanesystemet i Sør-Afrika blir regnet som det viktigste delen av landets transportinfrastruktur. Alle de store byene i Sør-Afrika er knyttet opp mot nettet og systemet er det mest utviklede i hele Afrika.^[1] All jernbanetransportindustri er eid av staten. Det er først og fremst godstransporten via jernbane som er av avgjørende betydning for landet. Sør-Afrikas jernbanenett har per 2008 en samlet lengde på 20 872 km, noe som gjør det til verdens 14. lengste jernbane.^[2]

Historie rediger

Det første sporet for dampdrevet lokomotiv var en linje på rundt 3,2 km, som forbandt Durban sentrum til et havneområde. Sporet ble åpnet 26. juni 1860. Myndighetene i Cape Town begynte å bygge ei linje på 72 kilometer mellom Cape Town og Wellington i 1859, men arbeidet var preget av forsinkelser, og den første delen av strekningen, til Eerste River, kunne ikke åpnes før 13. februar 1862. Bygging av jernbanestrekninger i andre provinser startet senere, men en nasjonal sammenknytning ble gjennomført i 1898.^[3]

Et blikk mot Johannesburg jernbanestasjon på den vestlige jernbanen (1991)

Dette ble starten på et nasjonalt transportnettverk, som for det meste stod ferdig i 1910. Jernbanestrekningene strakk seg også ut av Sør-Afrika, så langt som til dagens Zambia.^[4] Visjonen til Cecil John Rhodes om å ha et togsystem «fra Cape Town til Kairo», Kapp til Kairojernbanen, ble imidlertid aldri virkeliggjort.

Ved grunnleggingen av den moderne staten Sør-Afrika i 1910, ble jernbanestrekninger over hele landet forbundet sammen. South African Railways and Harbours (SAR & H) var det statsstyrte selskapet som styrte blant annet jernbanesystemet. I løpet av 1980-tallet ble transportindustrien omorganisert. I stedet for å være et direkte statsstyrt selskap ble det til en statsstyrt sammenslutning av forskjellige selskaper kalt Transnet. Transnet Freight Rail (inntil nylig kjent som Spoornet) er avdelingen innen Transnet som driver jernbanenettverket.^[5] Enda om det ikke foreligger planer om å privatisere jernbanen, har enkelte mindre strekninger av systemet blitt solgt ut.^[6]

Jernbanen i apartheid-perioden rediger

De statlige jernbanelinjene ble inkludert i apartheidsystemet etter 1948. Dermed oppstod det raseskille ombord på tog, med egne vogner for mørkhudede bakerst i toget. Ved togdørene var det satt opp skilt som viste hvem som kunne gå ombord i den bestemte vognen. Passasjerene ble separert på samme måte, etter hudfarge og rase, på større jernbanestasjoner. Først mot slutten av 1980-tallet ble restriksjonene gradvis opphevet.

Jernbanenettet rediger

Sør-Afrikas transportinfrastruktur, med noen av de viktigste jernbanelinjene i svart

Transnet (og tidligere Spoornet og dets forgjenger) ble kjent for sine luksustog, mest nevneverdig Blue Train, som går fra Cape Town til Johannesburg. Blue Line blir ofte omtalt som det beste luksustoget i verden og den 1 600 km lange strekningen er en populær turistattraksjon i Sør-Afrika.^[6]

Langdistansereiser med tog har gått ned kraftig de siste årene som følge av omfattende utbygging av motorveier, som i dag stort sett dekker hele landet. Selv om mange pendlere fortsatt tar tog for å pendle til og fra jobben, er det kun halvparten av landets jernbanenettverk (ca. 10 000 km) som blir fullt utnyttet mens på 35 av nettet er det svært lav eller ingen aktivitet.^[1] Følgelig legger Transnet større vekt på godstransport enn passasjertransport for å holde jernbanesystemet lønnsomt.

Så å si alle jernbanelinjer i Sør-Afrika bruker kappspor (1 067 mm).^[7]^[8]^[9] Denne sporvidden ble valgt i det 19. århundre for å redusere kostnadene ved utbygging av jernbane gjennom flere av landets fjellendte områder.^[6] To nye jernbanestrekninger i det nye Gautrain-prosjektet vil bruke normalspor (1 435 mm). Til syvende og sist er det håp om at omleggingen til normalspor også vil styrke jernbanens potensial for godstransport.

Mellom 50 % og 80 % av jernbanenettverket er elektrifisert.^[6] Ulike spenninger brukes til ulike typer tog. De fleste elektriske tog kjører ved 3 kV DC (kontaktledning); dette brukes først og fremst på pendlerstrekninger og har vært i bruk siden 1920-årene. På 1980-tallet begynte man å bruke høyere spenninger (25 kV AC, og mye mindre vanlig, 50 kV AC, begge fra kontaktledninger) for tunge jernbaneoperasjoner (også flere jernbanesviller per km), blant annet for transport av jernmalm.

Sørafrikanske tog er koblet til hverandre ved hjelp av AAR-koplingen, utviklet i USA på slutten av det 1800-tallet. Det bemerkelsesverdige er at Sør-Afrika lenge har ligget foran Europa når det gjelder koblingssystemer, mens når det gjelder bremsesystemer ligger landet blant de bakerste i verden. De fleste togene i Sør-Afrika bruker fortsatt vakuumbremser. Utbyttingen til luftbremser har imidlertid begynt.

Grenseoverganger rediger

Det sørafrikanske jernbanenettet strekker seg til

Ressano Garcia i Mosambik, hvor det møter det mosambikiske nettet til CFM.
Golela og sør for Komatipoort, hvor det møter nettverket til Swazi Rail i Eswatini.
Musina/Beitbridge, hvor det møter jernbanenettet til National Railways of Zimbabwe.
Ottoshoop på strekningen til Gaborone og Francistown i Botswana, samt Plumtree i Zimbabwe.
vest for Upington, hvor det møter nettet til TransNamib i Namibia.

I tillegg finnes det en jernbanestrekning som strekker seg til Maseru i Lesotho, denne drives av Transnet Freight Rail. Linjens lengde i Lesotho er bare 1,6 km.

Jernbanenettverket til Transnet Freight Rail er ved hjelp av nabolandenes jernbaner knyttet til Zambia Rail, TAZARA, det sørlige nettet til Société Nationale des Chemins de Fer du Congo (SNCC), Malawi Rail, Benguelabanen samt Nacalabanen og Beirabanen tilhørende Caminhos de Ferro de Moçambique.

Rullende materiell rediger

Lokomotivet SAR Klasse 25

I lang tid ble damplokomotiver utelukkende brukt som trekkraft for tog. Den omfattende bruken skyldtes den høye ytelsen til de selvproduserte lokomotivene samt de store kullreservene i landet. Spesielt vellykket var damplokomotivet Garratt som ble produsert for kappspor og spor med sporvidden 610 mm, samt lokomotiver av Klasse 25. Enkelte av de sistnevnte lokomotivene ble produsert av Henschel-Werke i Tyskland. Damplokomotivet SAR Klasse 26Red Devil (norsk: «Røde djevel») ble utviklet fra SAR Klasse 25 og betraktes fortsatt som et av de kraftigste damplokomotivene beregnet for smalspor i verden.^[10]

Etter at det første diesellokomotivet ble satt i drift i Durban fra 1958, besluttet South African Railways i 1970 å erstatte sin flåte av damplokomotiver. Så sent som i 1988 var over 600 damplokomotiver fortsatt i bruk.^[10] Andre damplokomotiver var i drift på industribaner.

Drift rediger

Både passasjer- og godstransport drives av det statlige selskapet Transnet Freight Rail, som jernbanenettet også tilhører. Metrorail er ansvarlig for lokaltransport i storbyområdene. Begge er datterselskaper av det statlige transportfirmaet Transnet.

Passasjertransport rediger

Linjenettet til Shosholoza Meyl, selskapet som driver langdistansetogene i Sør-Afrika

Et Shosholoza Meyl-tog utenfor Vereeniging i Gauteng

Størsteparten av dagens skinnegående passasjertransport utgjør lokaltransport og pendling i byområder. Forstadstogene kjører under navnet Metrorail i regionene Johannesburg, Pretoria, Durban, Cape Town, Port Elizabeth og East London.

Langdistansetog kjører også enkelte avganger. De fleste langdistansetogene kjører under navnet Shosholoza Meyl (Shosholoza er en folkevise som omhandler jernbanearbeidere, Meyl betyr «langdistansetog»). Disse togene forbinder de største byene i landet og kjører opptil én gang daglig i hver retning. Shosholoza Meyl-togene kjører også som turisttog. Togene kjører mellom Johannesburg, Cape Town, Musina, Komatipoort, Durban, Bloemfontein, East London og Port Elizabeth. I tillegg kjøres det per 2009 togavganger på linjene Cape Town–East London, Durban–Kimberley–Cape Town og Alicedale–Grahamstown.^[11]^[12] På mange strekninger som det tidligere var regelmessige avganger, har passasjertrafikken opphørt helt i det siste. Som følge av dette kan man ikke nå nabolandene Namibia, Botswana, Lesotho og Eswatini med ordinære passasjertog. Men det namibiske selskapet TransNamib opererer regelmessig til Windhoek fra den sørafrikanske byen Upington.

Videre finnes det en rekke luksustog eksklusivt designet for turister, blant annet Blue Train, Pride of Africa og siden 2001 Premier Class-togsettene. Pride of Africa, som regnes blant de mest luksuriøse togene i verden, kjører mellom Cape Town og Dar-es-Salaam.

Togene i Sør-Afrika kjører relativt sakte. Et Shosholoza Meyl-tog som kjører mellom Johannesburg og Cape Town, en strekning på rundt 1 500 km, bruker 27 timer med en gjennomsnittsfart på 56 km/t.^[12]

På flere jernbanelinjer er det sporadiske eller regelmessige kjøreturer for turister med historiske lokomotiver, for eksempel Outeniqua Chou-Tjoe som kjører på linjen George–Mossel Bay.

Godstransport rediger

Godstransport på skinner er den viktigste typen frakt av varer i Sør-Afrika. Godstrafikken retter seg først og fremst mot havnene i Sør-Afrika, som for eksempel Richards Bay, Durban, Cape Town, Port Elizabeth og East London. Den 861 km lange «malmbanen» mellom Sishen og Saldanha Bay ble spesielt bygget for utvinning og transport av jernmalm, og er den eneste strekningen i Sør-Afrika som drives ved 50 kV AC.^[13]

Jernbaneforbindelser til naboland rediger

Sør-Afrika har jernbaneforbindelse til følgende land:

Samme sporvidde – 1 067 mm
- Botswana
- Lesotho
- Mosambik - under reparasjon
- Namibia
- Eswatini - finnes forbindelse, men kun åpen for godstransport
- Zimbabwe