Jan Greve

norsk psykiater

Jan Sven Wilhelm Matias Rafael Greve (født 20. mars 1907, død 14. april 1996[2]) var en norsk psykiater.[3]

Jan Greve
JanGreve-norsklege.png
Født20. mars 1907[1]Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død14. apr. 1996[1]Rediger på Wikidata (89 år)
Beskjeftigelse PsykiaterRediger på Wikidata
Akademisk grad Cand.med. (1935)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Far Bredo GreveRediger på Wikidata
Mor Esther GreveRediger på Wikidata
Søsken Anita GreveRediger på Wikidata
Barn Bredo Greve, Ulrikke GreveRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Utdanning og virkeRediger

Etter examen artium i 1926 var han utdannet cand.med. i 1935, spesialist i nevrologi 1946 og i psykiatri 1948.[4]

I 1936 og 1937 var han amanuensis hos distriktslegen i Frøya og kandidat ved Furuly helseheim på Stord.[3]

Greve jobbet senere ved bakteriologisk avdeling på Rikshospitalet 1938–1939, som kandidat ved Dikemarks sykehus i 1939, og ved St. Josefs Hospital i Porsgrunn Telemark Fylkessykehus i Skien i 1940. Han var assistentlege ved Østmarka psykiatriske sykehus i Trondheim 1940–1942 og ved Lier Asyl 1942–1943. Så var han kandidat ved nevrologisk avdeling på Rikshospitalet 1943–1946 og i 1947 avdelingslege ved psykologisk avdeling på Ullevål sykehus. Efter å ha vært reservelege ved fengselssykehuset til Botsfengselet i Åkebergveien (Oslo) i 1949 startet han egen praksis i 1950.[5]

Behandling med rusmidlerRediger

Han er mest kjent for å ha brukt cannabis og LSD i behandling av pasienter. Ifølge et intervju var det i 1963 han først hadde prøvd noen piller LSD han fikk av tidligere kolleger ved Lier Asyl der de eksperimenterte med LSD.[6]

Jan Greve ble ekskludert fra Den norske lægeforening etter et foredrag om alkohol i Studentersamfundet i Trondhjem 1966.[7]

I 1967 møtte han helsedirektør Karl Evang til debatt om norsk marihuanapolitikk for hovedstadens studenter, der det fremgikk at Greve hadde vært ekskludert fra Lægeforeningen for sine synspunkt på marihuana.[8] Debatten endte dårlig for Greve, som ikke var noen flink debattant. Han hadde opprinnelig krevd én time og 20 minutters taletid, men kun fått 20 minutter. Motdebattant Evang benyttet taletiden godt, mens Greve ble kuttet av ordstyrer etter 25 minutter med snakk om individets frihet, uten å ha kommet til noen narkotikapolitiske poenger. Selv Greves tilhengere måtte medgi at han hadde tapt debatten.[9]

GrevesakenRediger

Han ble i 1972 tiltalt for å ha brutt narkotika- og legemiddelloven, dyrket marihuana og ha brukt stoffene på pasienter,[10] og 29. februar ble han [11] dømt til ett års fengsel, hvorav ni måneder betinget fengsel, og fradømt retten til å praktisere i to år.

Han fikk støtte i retten fra Jens Bjørneboe som hadde tatt LSD med Greve, og som sa at «Greve var det ærligste menneske han kjente».[12][13] Også filosofen Arne Næss hadde prøvd det og var vitne.[14]

I etterkant av dette begynte Greve å praktisere igjen. Han anså saken retrospektivt som en heksejakt hvor avvik fra det herskende rusmiddelpolitiske synspunkt var hovedfienden.[6]

Jan Greve var sist biografert i Norges leger i 1994.[15]

I 2013 ble Åse Karlsens utstilling «dr. Greves terapirom» åpnet i Moss med bilder fra hans rom.[16]

FamilieRediger

Han var sønn av Bredo Greve (arkitekt) som levde 1871–1931, og Esther Hougberg (1878–1939) som var datter av en finsk senator. Søstera Anita Greve (1902–1972) ble kunstmaler.

Jan Greve var gift 1938–1950 med Johanne Vidnes (1904–1979).[17][3] De var foreldre til Bredo Greve (regissør) og Ulrikke Greve (skuespiller). Senere var han gift tre ganger.[18]

Se Greve (slekt) for mer om farsslekta

ReferanserRediger

  1. ^ a b Dagbladet, urn.nb.no, type referanse dødsannonse, utgitt 18. april 1996[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Dagbladet, 18. april 1996
  3. ^ a b c Kobro, I. (1938). Norges læger. Oslo: Aschehoug. 
  4. ^ 50 år i VG den 20. mars 1957.
  5. ^ Studentene fra 1926. Oslo. 1951. 
  6. ^ a b Syphilia Morgenstierne, Intervju med Jan Greve i Gateavisa Arkivert 2. april 2008 hos Wayback Machine., der han er 73 år, omkring 1980.
  7. ^ Lind, Idar (1986). Vår egen lille verden. Studentersamfundet i Trondhjem. ISBN 8299145805. 
  8. ^ Forvirret hasjisdebatt i Club 7 i VG den 8. november 1967.
  9. ^ Tallaksen, Amund R. (2017). «Prelude to Preludin : Drug Use and the Norwegian Counterculture, 1961–1972». Contemporary Drug Problems. 44 (3): 176–188. doi:10.1177/0091450917718338. 
  10. ^ Efter Grevedommen: Legene diskuterer intim behandling i VG den 15. april 1972.
  11. ^ Skagen, Kaj (1973). Mellom partikontoret og supermarkedet. Oslo: Dreyer. s. 45–55. ISBN 8209011251.  [Se artikkelen "Den farlige reise"]
  12. ^ Wandrup, Fredrik (1990). Jens Bjørneboe. Oslo: Gyldendal. s. 175. ISBN 8205190771. 
  13. ^ Bjørneboe, Jens (1972). Politi og anarki: essays om katter, domstoler og mennesker. Oslo: Pax. ISBN 8253004907. 
  14. ^ Sundbø, Svein (2007). Arne Næss. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 9788279650843. 
  15. ^ Norges leger. Oslo: Den norske lægeforening. 1996. ISBN 8290921411. 
  16. ^ Åse Karlsen i galleris10, 2013.
  17. ^ Konas leveår er fra gravferdsetaten i Oslo, sist lest den 18. august 2018.
  18. ^ Norges leger. Oslo: Foreningen. 1978. 

Eksterne lenkerRediger