Jakob Heinrich von Flemming

Jakob Heinrich von Flemming (født 3. mars 1667 i Hoff (dagens Trzęsacz) i Hinterpommern, død 30. april 1728 i Wien) var en sachisk greve, offiser og politiker, som var en av de dyktigste diplomater i det tidlige 1700-tallets intrigespill.

Jakob Heinrich von Flemming
Jokūbas Henrikas Flemingas.jpg
Flemming på et oljemaleri fra 1720-årene
Født3. mars 1667
POL Prusy książęce COA.svg Hoff i Pommern
Død30. april 1728 (61 år)
Habsburgs flagg Wien
Gravlagt Schmölln-PutzkauRediger på Wikidata
Ektefelle Tekla Róża Radziwiłł (17251728)Rediger på Wikidata
Far Georg Caspar Graf von FlemmingRediger på Wikidata
Utdannet ved Alma Mater ViadrinaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, militærRediger på Wikidata
Embete Lietuvos didysis žirgininkas, Artillery General of the Crown (17101714)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Tyskland, Storfyrstedømmet LitauenRediger på Wikidata
Utmerkelser Den hvite ørns orden (1717), Andreasordenen, ElefantordenenRediger på Wikidata
TroskapFlag of Electoral Saxony.svg Kurfyrstedømmet Sachsen
VåpenartHær
Militær gradGeneralfeltmarskalk
Deltok iDen store nordiske krig
Våpenskjold
Jakob Heinrich von Flemmings våpenskjold

BiografiRediger

Flemming var sønn av den kurbrandenburgske geheimråd og president for den hinterpommerske hoffrett Georg Caspar von Flemming, nevø av feltmarskalk Heino Heinrich von Flemming og bror av den kursaksiske kammerherr Joachim Friedrich von Flemming og den brandenburgske generalløytnant Bogislaw Bodo von Flemming, og innehadde takket være slekten privileg som arvelandsmarskalk av Hinterpommern (siden 1695). Han behersket foruten tysk og fransk også engelsk flytende, og var også dyktig i det polske språk.

 
Flemmings palass i Dresden

Jakob Heinrich von Flemming var ambassadør i Warszawa for kurfyrste August den sterke av Kurfyrstedømmet Sachsen og bidro til at denne også ble valg til konge over Polen-Litauen etter at tronen hadde stått ledig etter at Jan III Sobieski døde i 1696.

Jakob Heinrich von Flemming deltok i den store nordiske krig i forbindelse med felttoget i Livland, og han ble såret i slaget ved Kliszów i 1702. I 1705 ble han general og krigsminister i Sachsen. Under Altranstädt-traktaten i 1706 krevet Karl XII at Flemming skulle bli utlevert da han hadde eiendommer i Svensk Pommern og slik var en av hans undersåtter og skulle stilles overfor svensk lovgivning. Flemming løste selv situasjonen ved å flykte til Russland og vendte tilbake da Karl XII innledet sitt russiske felttog som endte med nederlaget i Poltava. Ved tilbakekomsten flyttet Flemming inn i guvernørboligen i Dresden.

I 1711 ble han utnevnt til generalfeltmarskalk og ledet de sachiske styrkene under slaget ved Gadebusch i 1712.

Hans innflytelse over kurfyrst August var meget stor, men tidvis beredte det katolske parti, som ønsket en temmelig forbeholdsløs tilslutning til keiseren, ham visse vanskeligheter. Etter en del fruktløse forhandlinger med sin personlige venn og sjelsfrende Georg Heinrich von Görtz innså imidlertid selv Flemming at en tilslutning til keiseren skulle være det gunstigste, hvorved blant annet den overhåndtagende russiske innflytelse i Polen kunne motvirkes, og han tilsluttet seg personlig i 1719 til Wien-alliansen.

I kurprinsens omtrent samtidige giftemål hadde derimot Flemming ingen del. Flemming var en av de dyktigste diplomater i det tidlige 1700-tallets intrigespill. Han var en sjarmerende person og meget praktlysten.

Han døde under en diplomatisk tjenestereise til Wien.

ReferanserRediger


LitteraturRediger