Åpne hovedmenyen

Isabella av Bayern

fransk dronning
Isabella av Bayern
Dronning av Frankrike
Isabeau de Baviere (detail).jpg
FødtCa.1371
München
Død24. september 1435 (ca.64-65 år)
Paris
Gravlagt Klosterkirken Saint-Denis
Ektefelle Karl VI av Frankrike
ForeldreStefan III av Bayern og Taddea Visconti
Far Stefan III av Bayern-Ingolstadt
Mor Taddea Visconti
Søsken Johann von Moosburg, Ludvig VII av Bayern-Ingolstadt
Barn Isabella av Valois
Johanna av Valois
Ludvig, Dauphin av Viennois
John, Dauphin av Viennois
Marie av Valois
Michelle av Valois
Katherine av Valois
Karl VII av Frankrike
Beskjeftigelse Riksforstander
Nasjonalitet Frankrike
FyrstehusHuset Valois

Isabella av Bayern, (Isabeau de Bavière eller Isabella av Bayern-Ingolstadt) (født ca. 1371 i München, død 29. september 1435 i Paris) var dronning av Frankrike gjennom sitt ekteskap med Karl VI. På grunn av ektefellens sinnssykdom fikk hun stor politisk makt og var stedfortredende regent i perioden 13921419. Som regent forsøkte hun blant annet å få Henrik V av England innsatt som fransk tronfølger på bekostning av sin egen sønn Karl VII.

Liv og virkeRediger

DronningRediger

Isabella var datter av Stefan III av Bayern-Ingolstadt og Taddea Visconti av Milano. Karl VI av Frankrikes slektning hertug Johan den uredde av Burgund så et ekteskap som en måte å bygge en allianse mellom Frankrike og det tysk-romerske rike mot England på. I juli 1385 ble hun sendt til Frankrike, offisielt for en pilgrimsferd til Amiens men i virkeligheten for å presenteres for Karl VI, som ville se henne for å avgjøre om han ville gifte seg med henne. Før dette tilbragte hun en tid i sin slektnings hoff i Hainaut for å undervises i fransk etikette.

Vigselen fant sted 17. juli 1385. Relasjonen mellom Karl og Isabella synes å ha vært lykkelig, og Karl gav henne mange dyrebare gaver. Den 23. august 1389 gjorde hun sitt høytidelige offisielle inntog i Paris, der hun ble kronet til dronning.

Politiker under OrleansRediger

I 1392 ble Karl VI rammet av psykisk sykdom, noe som frem til hans død skulle ramme ham med stadig færre mellomrom. Karl VI ble ansett som uegnet til å regjere på grunn av sin sykdom, og Isabella havnet da i en maktposisjon. Isabella stod i 1393 som vertinne for et maskeradeball for å feire en hoffdames bryllup, et ball som senere ble berømt som det såkalte brennende ball, Bal des Ardents: kongen opptrådte her med fem adelige gjester utkledte til trær i hamp. Fire av dem døde da de ble antent av en fakkel og begynte å brenne. Hendelsen underminerte ytterligere kongens egnethet til å regjere i manges øyne.

Karl VI reagerte kraftig ved åsynet av henne under sine perioder av sykdom, gjenkjente henne ikke og ble opprørt, og det ble ansett passende at de da ble separert. Han ble med hennes godkjennelse gitt en elskerinne, Odette de Champdivers. Opinionen anklaget henne for å ha overlatt ham til seg selv, men det er dokumentert at hun tidvis fortsatte å besøke ham i hans soveværelse.

Det faktum at Karl iblant frisknet til og da var kapabel til å regjere, og senere igjen ble syk og inkapabel, skapte en instabil situasjon der ingen var sikker på om kongen var å regne med eller om man skulle danne en permanent stedfortredende regjering.

Karl VI gav Isabella fullmakt til å agere i hans og tronfølgerens stede under hans sykdomsperioder, noe som gav henne plass i rådsforsamlingen.I 1393 ble Isabella utnevnt til kongebarnas formynder sammen med de kongelige hertuger Burgund Berry, Bourbon og hennes bror Ludvig av Bayern, mens Ludvig av Orleans fikk posten som regent eller hode for regentrådet. Orleans' stilling som regent førte til en konflikt med kongens onkel Burgund, som hade sittet i formynderrådet under kongens umyndighet.

Isabella ble beskrevet som en effektiv diplomat og rost for sitt talent som megler, noe som ble påpekt da rådet tok fatt i krisen rundt paveskismet under hennes tid der 1392-94. I 1396 sluttet Isabella allianseavtale mellom Frankrike og Firenze. I 1401 støttet Isabella Orleans mot Burgund i en skattesak, noe som gjorde at Burgund truet med borgerkrig. Isabella klarte å avverge dette ved å opptre som megler.

Isabella ble av Karl utnevnt til tronfølgerens fremste formynder til hans trettende fødselsdag, noe som gav henne plass i rådet og en sterk stilling der. I 1402 fikk Isabella av Karl fullmakter over statskassen og til være megler og håndtere konflikten mellom Burgund og Orleans. I 1403 ble Isabella formelt Frankrikes regent da hun ble utnevnt til leder av rådsforsamlingen med rett til å innta denne stilling hver gang kongen ble syk. Hun sluttet seg til sin svoger, hertug Ludvig av Orléans, og støttet ham i hans strid mot Johan den uforferdede av Burgund. Ludvig av Orleans var hennes elsker og muligens far til hennes sønn dauphinen, senere Karl VII av Frankrike.

Det instabile situasjon førte i 1403 og 1404 til fraksjonsdannelser mellom partiet burgunderne som støttet kongens slektning hertugen av Burgund, og Armagnacpartiet som støttet kongens bror hertugen av Orleans. I 1404 døde Filip den djerve av Burgund, og Johan den uforferdede ble hertug av Burgund.

Isabella hengav seg til ursvevelser og ekteskapsbrudd som gav kongemakten dårlig ry, blant annet den Kjærlighetens domstol der begge kjønn lekte advokater og dommere og man debatterte «de mest latterlige spørsmål i denne latterlige domstol».[1] Augustineren Jacques Legrand holdt en berømt preken mot det franske hoff der han førdømte dets syndighet og perversjoner, Isabellas klær som viste bryst, skuldre og hals, og en pamflett ved navn Le Pastorlet sirkulerte som beskrev hennes kjærlighetsforhold med sin svoger Orleans, noe som etter datidens oppfatning var incest. I 1405 lurte Burgund Isabella og Orléans ut av Paris, kidnappet så tronfølgeren og toget så inn i Paris i spissen for sin armé. Det var nær på at borgerskrig brøt inn.

Politiker under BurgundRediger

I 1407 ble Ludvig av Orleans i et attentat utført av Johan av Burgund. Burgund ble tvunget ut av Paris og åpen konflikt utbrøt mellom partiet Burgund og Orleans' tilhenger Armagnac. I striden ble kontrollen over Isabella og kongebarna viktige for begge partier, samtidig som hun selv måtte balansere mellom dem. Tronfølgeren ledet i 1407 en aktjon mot sin mors elsker, Louis de Bois-Bourdon. Dette ble grunnen til et livslangt fiendskap mellom Isabella og sønnen.

I 1408 ble Burgund benådet av Karl VI etter en prosess i Paris ledet av Jean Petit. Isabella førte da tronfølgeren til Melun, og Karl VI opphevet benådningen av Burgund. I 1409 gav Karl tronfølgeren retten til å regjere i Isabellas fravær. Ved Freden i Chartres i 1409 ble Burgund og Orleans (da representert av den nye hertugen av Orleans) offisielt forsonet. Men krigen fortsatte. Isabella sluttet seg til sin tidligere motstander, Johan av Burgund, med hvem hun opprettholdt en allianse mellom 1409 og 1413, og deretter med Armagnac mellom 1413 og 1415. Hun gjorde i 1409 Burgund tll tronfølgerens beskytter. Samtidig kom det til en bryllupsallianse mellom Frankrike og Burgund, mellom Burgunds sønn og Isabellas datter: i forhandlingene hevdet hun tydelig familiens hierarki og rett til tronen. Parisuniversitetet erklærte også at alle stridende parter var utestengte fra rådsforsamlingen.

I 1411 utbrøt åpen borgerkrig mellom Burgund og tronfølgeren. Tronfølgeren allierte seg med partiet Armagnac-Orleans og fraksjonsstrider brøt ut i Paris. I 1414 allierte Isabella seg med Orleans mot tronfølgeren, noe som fikk tronfølgeren til å alliere seg med Burgund.

Henrik V av England dro fordel av Frankrikes indre strider og anførte en invasjon i nordvest, der engelskmennene seiret over franskmennene i Slaget ved Agincourt i 1415. Burgund erklærte seg nøytralt og fortsatte striden mot kongehuset og Armagnac mens England erobret byer i det nordlige Frankrike.

Ved tronfølgeren Ludvigs død i 1415 ble hennes fjerde sønn Jean tronfølger. Jean var en tilhenger av Burgund, og befant seg hos Wilhelm II av Bayern, som nektet å utlevere ham til Frankrike. Armagnac forhindret hennes forhandlinger ettersom de nektet å la henne forsones med Burgund for å få Jean til Frankrike.

I 1417 ble Normandie erobret av England og tronfølgeren Jean døde. Isabellas femte sønn Karl ble nå tronfølger. Karl var gift med Armagnacs datter Marie av Anjou og tilhenger av Armagnac. Isabella ble nå tatt til fange av Armagnac som konfiskerte hennes eiendom, oppløste hennes hoff og fengslet henne i Tours.

I november 1417 ble hun løslatt og utlevert til Burgund, trolig for at han ville få kontroll over hennes fullmakter. Isabella erklærte seg nå som aleneregent, men i januar 1418 overlot hun denne post til Burgund. Sammen med Burgund oppløste hun siden parlamentet og tok kontroll over hovedstaden og monarken. Den 28. mai 1418 slaktet Burgund Armagnacpartiets tilhengere i Paris og tronfølgeren flyktet fra byen og avslo Isabellas innbydelse til å forene seg med dem. I 1419 sluttet tronfølgeren Karl fred med Burgund, men myrdet ham under fredsforhandlingene.

Burgunds nye hertug, Filip den gode, sluttet nå en allianse med England. Nesten hele det nordlige Frankrike var nå erobret av engelskmennene. Isabella sluttet i 1420 Traktaten i Troyes med England, hvorved Henrik V av England ble Frankrikes tronfølger og giftet seg med hennes datter Katarina av Valois. Karl VI gav sitt samtykke og utelot tronfølgeren for å ha begått forræderi ved å ha nektet å forsone seg med kongehuset, ved å ha antatt tittelen regent og ved å ha myrdet Burgund.

I 1422 døde Karl VI av Frankrike og Henrik V av England. Henrik VI av England ble utropt til Frankrikes konge i pakt med Troyestraktaten og tok kontroll over Paris. Den tidligere franske tronfølgeren ugyldigerklærte traktaten, kalte seg Karl VII av Frankrike og tok med støtte fra Armagnacpartiet kontroll over de deler av Frankrike som ikke ble behersket av England eller Burgund.

Etter Karl VIs død mistet Isabella all politisk innflytelse. Hun forble i det engelskontrollerte Paris, der hun døde i 1435.

Isabella av Bayern er gravlagt i klosterkirken Saint-Denis.

ReferanserRediger

  1. ^ Tuchman, Barbara W.: En Fjärran Spegel. Det stormiga 1300-talet. Atlantis, Stockholm, 1994. ISBN 91-7486-260-X, s 518

LitteraturRediger

  • Adams, Tracy. (2010). The Life and Afterlife of Isabeau of Bavaria. Baltimore, MD: Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-9625-5
  • Allen, Prudence. (2006). The Concept of Woman: The Early Humanist Reformation, 1250–1500, Part 2. Grand Rapids, MI: Eerdmans Publishing. ISBN 978-0-8028-3347-1
  • Buettner, Brigitte. (2001). "Past Presents: New Year's Gifts at the Valois Courts, ca. 1400". The Art Bulletin, Volume 83, pp. 598–625
  • Bellaguet, Louis-François. Chronique du religieux de Saint-Denys. Tome I 1839; Tome II 1840; Tome III, 1841
  • Cochon, Pierre. Chronique Rouennaise, ed. Charles de Robillard de Beaurepaire, Rouen 1870
  • Famiglietti, R.C. (1992). Tales of the Marriage Bed from Medieval France (1300–1500). Providence, RI: Picardy Press. ISBN 978-0-9633494-2-2
  • Gibbons, Rachel. (1996). "Isabeau of Bavaria, Queen of France (1385–1422). The Creation of a Historical Villainess". Transactions of the Royal Historical Society, Volume 6, 51–73
  • Green, Karen. (2006). "Isabeau de Bavière and the Political Philosophy of Christine de Pizan". Historical Reflections / Réflexions Historiques, Volume 32, 247–272
  • Hedeman, Anne D. (1991). The Royal Image: Illustrations of the Grandes Chroniques de France, 1274–1422. Berkeley, CA: UC Press E-Books Collection.
  • Henneman, John Bell. (1996). Olivier de Clisson and Political Society in France under Charles V and Charles VI. Philadelphia, PA: University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-3353-7
  • Husband, Timothy. (2008). The Art of Illumination: The Limbourg Brothers and the Belles Heures of Jean Berry. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0-300-13671-5
  • Huizinga, Johan. (1924, 2009 edition). The Waning of the Middle Ages. Oxford: Benediction. ISBN 978-1-84902-895-0
  • Knecht, Robert. (2007). The Valois: Kings of France 1328–1589. London: Hambledon Continuum. ISBN 978-1-85285-522-2
  • Seward, Desmond. (1978). The Hundred Years War: The English in France 1337–1453. New York, NY: Penguin. ISBN 978-1-101-17377-0
  • Solterer, Helen. (2007). "Making Names, Breaking Lives: Women and Injurious Language at the Court of Isabeau of Bavaria and Charles VI". In Cultural Performances in Medieval France. ed. Eglat Doss-Quimby, et al. Cambridge: DS Brewer. ISBN 978-1-84384-112-8
  • Tuchman, Barbara. (1978). A Distant Mirror: The Calamitous 14th Century. New York, NY: Ballantine. ISBN 978-0-345-34957-6
  • Veenstra, Jan R.and Laurens Pignon. (1997). Magic and Divination at the Courts of Burgundy and France. New York, NY: Brill. ISBN 978-90-04-10925-4

Eksterne lenkerRediger