Plantevern
Plantevern kan defineres som tiltak som hindrer en skadegjører (insekter, sopp, bakterier, ugras, virus,regn, pattedyr) i å redusere kvaliteten eller kvantiteten på avlingene.
Skadegjørerne har tradisjonelt vært delt inn i tre hovedgrupper: sykdommer, skadedyr og ugras, etter likheter i bekjempelsesstrategiene innen hver gruppe.
Fareklasser og avgiftssystem rediger
Dagens system rediger
I dagens system så blir plantevernmidler oppdelt i 7 forskjellige avgiftsklasser[1]. Her er egenskapene til plantevernmidlene som helse– og miljørisiko tatt med i betraktningen[1].
- Avgiftsklasse 1 – (0,5 ganger basisavgiften) Preparater med lav helse– og miljørisiko.
- Avgiftsklasse 2 – (2 ganger basisavgiften) Preparater med lav helserisiko og middels miljørisiko, eller middels helserisiko og lav miljørisiko.
- Avgiftsklasse 3 – (5 ganger basisavgiften) Preparater med med middels helse– og miljørisiko, eller lav helserisiko og høy miljørisiko, eller høy helserisiko og lav miljørisiko.
- Avgiftsklasse 4 – (7 ganger basisavgiften) Preparater med middels helserisiko og høy miljørisiko, eller høy helserisiko og middels miljørisiko.
- Avgiftsklasse 5 – (9 ganger basisavgiften) Preparater med høy helse– og miljørisiko.
- Avgiftsklasse 6 – (50 ganger basisavgiften) Hobbypreparater som er konsentrerte.
- Avgiftsklasse 7 – (150 ganger basisavgiften) Hobbypreparater som er ferdig utblandete og bruksferdige.
[1] Detaljer om hvilken avgiftsklasse hvert plantevernmiddel er plassert i, står på etiketten til hvert middel[1]. Om en ønsker mere detaljer om helse– og/eller miljørisiko, så finner en dette i Sikkerhetsdatabladet, som skal være lett tilgjengelig for brukeren, eventuelt de ansatte og førstehjelppersonell[1]. Det er normalt ikke lov til å bruke profesjonelle preparater, altså de i avgiftsklasse 1, 2, 3, 4 og 5, i hobbyhager og på stueplanter, men en kan allikevel få tillatelse av Mattilsynet i enkelte tilfeller[1].
Tidligere system rediger
Tidligere var plantevernmiddlene plassert i 4 forskjellige grupper[2]. Disse gruppene er, med tekst bak:
- Fareklasse C Mindre helseskadelige preparater.
- Fareklasse B Helseskadelige preparater.
- Fareklasse A Giftige preparater.
- Fareklasse X Meget giftige preparater.
Historisk utvikling rediger
Tilnærmingen til plantevern har forandret seg opp gjennom historien fra total avmakt og tro på gudenes forbannelse til en helhetlig systemforståelse der kunnskap om og samspillet mellom plante, miljø og skadegjører står sentralt.
Utvalg av plantevernmidler rediger
Det finnes ett stort utvalg plantevernmidler, både for hobby bruk og yrkes bruk. Plantevernmidler er delt inn i 7 avgiftsklasser hvor 6 og 7 er hobbymidler og hvor 1-5 er yrkes midler. I ugrasmidler finnes det mange aktive virkestoffer, men den mest kjente av dem er glyfosat. Glyfosat brukes i de fleste hobby midler mot ugras men den brukes også i yrkesmidler til behandling av kveke og annet rotugras i stubbåkeren om høsten. I tillegg til Glyfosat finnes det også en rekke andre virkestoffer og midler. Noen typer er lavdoseringsmidler, mens andre er ordinære midler med flytende, tablett- eller pulverformulering.
Når det gjelder skadedyrmidler finnes det også et stort utvalg, men faren for resistens er mer til stede når det gjelder skadedyrmidler. Den kjemiske gruppen pyretroider er plantevernmidler hvor resistens kan forekomme. Dette gjelder særlig i rasp og andre former av oljevekster. I oljevekster anbefales det å bruke virkestoffet tiakloprid som er en resistensbryter til pyretroider.
Soppmidler er kjemiske preparater som lett kan danne resistens. Da anbefales det å blande preparater sånn at det blir flere virkestoffer som virker på soppsykdommen. Dermed er det vanskelig for soppsykdommen å gjøre seg resistent mot 4 virkesfoffer i stedet for 1 eller 2 virkesfoffer. Soppmidler er mest brukt i bygg og hvete, men blir også brukt i rug. Det er mange som ikke behandler havre på grunn av at havre ikke er mottakelig for så mange sykdommer som de andre korn artene. I de siste årene så har det blitt en økt forekomst av fusarium i havre og dette har gjort det aktuelt å behandle havre med ett soppmiddel i begynnende aksskyting\blomstring.
I perioden før 1900 tallet var kunnskap om skaldegjører og kjennskap til noen av samspillene mellom kulturplante og skadegjører sentralt for å kunne hanskes med problemet. Da kjemiske plantevernmidler kom på markedet ble strategiene endret til å gi en total beskyttelse av planten ved å eliminere den enkelte skadegjøreren. Tiden har vist at kjemisk bekjempelse ikke bare har hatt positive effekter, selv med stadig nye, mer målrettede midler. Eliminering av nytteorganismer, resistensutviking og innskjerpet regelverk har ført til økt fokus på alternative bekjempelsesmetoder og utviklingen har delt seg i to retninger med genmodifisering (GMO i den ene retningen og fokus på systemforståelse i den andre.
Et av de viktigste satsingsområdene innen utvikling av genmodifiserte planter er i forbindelse med plantevern. Planten gjøres i stand til å tåle et bredspektret ugrasmiddel med lav miljøbelastning (roudup ready raps) eller får selv gener som produserer insekticider (BTmais), men ikke uten problemer og store kontroverser.
Kunnskapen om skadegjører, kulturplante, miljø, nytteorganismer, økonomisk belastning og samspillet mellom disse har banet veg for Biologisk kontroll og integrert plantevern.
Referanser rediger
- ^ a b c d e f Hofsvang, Trond (forskningssjef Bioforsk plantehelse); Heggen, Heidi (avdelingsingeniør Bioforsk plantehelse);Sjursen, Helge (forsker Bioforsk plantehelse); Fjærbu, Ingunn (rådgiver Mattilsynet); Kraggerud, Anne G. (rådgiver Mattilsynet); Mehl, Anna (rådgiver Mattilsynet); Elkjær, Knut (overingeniør Direktoratet for arbeidstilsynet); Heiberg, Anne Marie (fagsjef arbeidsmiljø Landbrukets HMS-tjeneste); Stokke, Reidun (overingeniør Mattilsynet); Holten, Roger (rådgiver Mattilsynet); Eklo, Ole Martin (forskningsleder Bioforsk plantehelse); Bjugstad, Nils (professor Universitetet for miljø og biovitenskap Institutt for matematiske realfag og teknologi); Fridheim, Dag Frode (seniorrådgiver Mattilsynet) og Munthe, Kari (prosjektleder Bioforsk plantehelse) (2017). Handtering og bruk av plantevernmidler (12 utg.). Bergen: Fagbokforlaget. s. 40–42. ISBN 978-82-529-3371-0. [Boka er godkjent av Mattilsynet]
- ^ a b Hermansen, Arne og Statens fagtjeneste for landbruket (1989). Kjemisk plantevern (4 utg.). Landbruksforlaget. s. 12. ISBN 82-529-1362-8.