Innvandringsteorien

Innvandringsteorien er en teori innenfor norsk historisk forskning om hvordan Norge ble befolket i oldtiden. Teorien gikk ut på at Norge og det nordlige Svealand skulle ha blitt befolket fra nord, motsatt Danmark og Skåne som ble hevdet å være befolket sørfra.

Schøning rediger

Teorien ble først fremlagt av Gerhard Schøning i Afhandling om de Norskes og endeel andre Nordiske Folkes Oprindelse i 1769.[1] Sommeren 1839 skrev historikeren J. Chr. Berg til riksarkivar Christian Lange om denne avhandlingen, at vel hadde Schøning «innsett at nordmennene kom nordfra», men at han hadde fått for seg at de nedstammet fra gøterne («av ham på sitt tysk kalt Gother»), og det stamtreet var nyere historikere uenige i.[2]

Keyser og P.A. Munch rediger

De norske historikerne som videreutviklet Schønings teori om en innvandringsrute nordfra, ble kalt «den norske historiske skolen». Rudolf Keyser og P.A. Munch nevner ikke Schøning i sine arbeider, ettersom de vurderte innvandringsruten i et annet lys, basert på funn fra sammenlignende språkvitenskap.[3]

P.A. Munch beskrev teorien i første bind av sin Det norske Folks Historie, og mente at «urgermanerne» stammet fra det nåværende Russland ved Volga nær Uralfjellene. Derfra vandret de vestover til Skandinavia. Keyser forankret sin avhandling om Nordmændenes Herkomst og Folkeslegtskab fra 1839 i språkvitenskapen. Her mente han at de eldste og «reneste» former for nordisk språk fantes i Norge, mens sørlige varianter viste avtagende «renhet» under påvirkning av tysk språkområde. Den gang var funn fra steinalder og bronsealder hovedsakelig gjort i Danmark og Skåne, med langt færre funn i Norge og Svealand, mens jernalderfunn var utbredt i hele Norden. Keyser tolket dette som et fravær av fastboende befolkning i nordområdene, frem til germanerne kom. Hans konklusjon var da at den norrøne folkestammen innvandret til Hålogaland og Svealand 3-400 år f.Kr., enten ved å ta seg rundt den botniske bukten eller over Ålandshavet. I århundrene e.Kr. fortsatte den sørover, og fortrengte eller assimilerte de angivelig «gotisk-tyske» stammene i Danmark og Skåne. Først rundt år 700 hadde norrøn befolkning herredømmet i de sørlige delene av Norden. Keysers konklusjon var at Norge og Svealand var den germanske folkestammens kjerneområde, med P.A. Munchs ord: «Hovedlandet, hvorfra den herskende danske Befolkning er udstrømmet, og hvor det nordiske Element maa fremtræde renest.» Flere autoriteter i Danmark og Sverige aksepterte vesentlige deler av teorien, f.eks den danske arkeologen J.J.A. Worsaae som i Gravhøie fra 1843 delte Keysers oppfatning om innvandringsveien nordfra, selv om at Worsaae stod fast på at danene var «nordiske» heller enn av tysk avstamning. Men innvandringsteoriens konklusjoner virket rimelige ut fra de funn datidens forskere hadde til rådighet.[4]

Munch brukte den eldre futharken som sannhetsbevis for at Norge ble befolket nordfra. Før 1860 var denne eldre runerekken kjent hovedsakelig fra funn i Danmark, Skåne og sørøst-Norge. Munchs tolkninger av innskriftene utla han som nokså rent gotisk. Dermed var det ikke urimelig å anta at Skandinavia hadde vært delt mellom en overveiende gotisk befolkning sørpå, mens det befant seg en nordisk befolkning lenger nord. Men i løpet av 1860-tallet kom det for dagen en rekke runeinskripsjoner med eldre runer i Telemark, Trøndelag og på Vestlandet, altså i det som hadde vært antatt å være et norrønt kjerneområde. Enten hadde da hele Skandinavia vært gotisk, eller inskripsjonene hadde et annet opphav. I sin avhandling fra 1867 avviste Sophus Bugge Munchs tolkning av inskripsjoner på blant annet Tunesteinen fra 400-tallet som gotisk, og påviste at innskriftene var klart nordiske, men på et eldre utviklingstrinn - urnordisk - som lå gotisk nærmere enn norrønt.[5]

L.K. Daa rediger

Den eneste norske historikeren som tidlig protesterte mot innvandringsteorien, var skandinavisten Ludvig Kristensen Daa. Som Eilert Sundt i 1864, påpekte Daa det tvilsomme i at en hel folkestamme med kvinner, barn og husdyr ville våge seg på en vandring gjennom isødet, uten å ane hvor vandringen ville føre dem. P.A. Munch forestilte seg at ferden skjedde til sjøs fra Hvitehavet, men Daa spurte hvordan et innlandsfolk plutselig skulle kunne utvise slik sjødyktighet. Den danske språkforskeren Svend Grundtvig kalte Daas foredrag i Kristiania i 1868, Have Germanerne indvandret til Skandinavien fra nord eller fra Syd?, for «gravtalen over den norske innvandringsteori».[6]

Referanser rediger

  1. ^ Grankvist, Rolf: «Gerhard Schøning» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 25. august 2023 fra [1]
  2. ^ Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære (s. 41), Universitetsforlaget, ISBN 9788200032175
  3. ^ Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære (s. 41)
  4. ^ Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære (s. 44)
  5. ^ Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære (s. 86)
  6. ^ Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære (s. 75)

Kilder rediger