Åpne hovedmenyen
BHC SR-N4 Verdens største hovercraft for biler og passasjerer

Luftputefartøy (også kalt luftputebåt og svevebåt) er et hurtiggående fartøy som ved hjelp av overtrykk kan holde seg svevende på en «pute» av luft over underlaget, og har mulighet til å forflytte seg over land og vann.

Historikk og virkemåteRediger

Den første nedtegnede ideen til en båt på en luftpute var svensk. I 1716 beskrev Emanuel Swedenborg en oppnedvendt båtlignende ting som skulle roes ved hjelp av øsekarlignende årer som samtidig skulle vedlikeholde luftputen.

John Isaac Thornycroft bygget på midten av 1870-tallet en serie modeller basert på å få luft mellom skrog og vann for å redusere friksjon. Selv om han fikk en rekke patenter, kom ingen i praktisk bruk. I årene etter har flere vært inne på samme tanke.

Den finske ingeniøren Toivo J. Kaario begynte å lage en fungerende modell i 1931, og har patenter som viser at han er bygger av den første fungerende pintaliitäjä. Økonomisk ble saken en fiasko og skrinlagt.

I midten av 1930-årene laget Sovjet-ingeniøren Vladimir Levkov ca. 20 eksperimentelle landgangsfartøyer og raske torpedobåter som ble holdt i luften av to vifter som trakk luft under skroget og en luftpropell til framdrift. I test klarte en av angrepsbåtene en hastighet på 130 km/t eller ca. 70 knop.

I USA fant Charles J. Fletcher opp en «Glidemobile» som skulle fange luft under seg, slik at den kunne gå både på jord og vann. Saken ble beslaglagt av myndighetene og stemplet som hemmelig. Forholdet var lite kjent fram til British Hovercraft Ltd anla sak mot den amerikanske staten, fordi Christopher Cockerells patent ble krenket. De tapte rettssaken, men ennå en amerikaner måtte erstattes for at det engelske patentet skulle gjelde. Melville W. Beardsley bygde sin Aeromobile 35-B og ble avbildet i 1959 i julinummeret av magasinet Popular Science.

Den britiske oppfinneren Christopher Cockerell arbeidet i 1952 med luft som friksjonsdemper for småbåter. Derfra ble arbeidet rettet mot større luftvolum i puten. Han laget små modeller bygd med støvsugermotorer og blikkbokser. Patentet med hovercraft-prinsippet ble hemmeligstemplet som potensielt strategisk. Først i 1958 fikk the National Research and Development Corporation lov å arbeide videre med saken. Oppfinneren fikk £1000 for sine rettigheter og Saunders-Roe bygde SR-N1 i tråd med Cockerells design. Den ble sendt over Den engelske kanal fra Frankrike til Storbritannia på 50-årsdagen for Louis Blériots kryssing av kanalen. Cockerell ble adlet i 1969.

Om utformingen

 
Passasjer-luftputebåt

Luftputefartøy kan ha en eller flere motorer, noen modeller finnes også med girkasse, som splitter drivkraften til vifter som presser luft inn i et hulrom underst, samt til framdrift. Luften som pumpes ned kan bare slippe ut ved å løfte fartøyet høyt nok. Noen bruker bevegelige «skjørtekanter» som sørger for at mesteparten av lufta går ut bak og dermed gir framdrift. Dette ble oppfunnet av en marineoffiser som solgte ideen til Westland-konsernet.

Kommersiell driftRediger

SR-N1 kunne transportere 12 fullt utstyrte marinesoldater i tillegg til fører og styrmann uten å miste vesentlig høyde. Denne modellen var ikke utstyrt med skjørt for å presse luften bak under skroget.

 
Hivus-10 luftputefartøy

Første rute med luftputebåt var mellom de nord-walisiske byene Moreton (Merseyside) og Rhyl. Den hadde propelldrevet framdrift og ble holdt oppe av to turbo-prop-flymotorer. I 1960-årene ble det utviklet flere modeller som ble satt i rutetrafikk langs kysten av Storbritannia, hovedsakelig i Irskesjøen. Per 2004 var det totale passasjertallet over 20 millioner.

 
A48 luftputefartøy på elven Volga

Fra 1966 av ble to kanalferjer satt i drift mellom Ramsgate og Calais, og fra Dover til Calais. Andre fabrikanter kom på banen med noe endrede konstruksjoner, men British Hovercraft Corporation (BHC) holdt hegemoniet.

Bilferjene kom i drift fra 1968 fra spesialbygde terminaler på begge sider av kanalen. Den første SR-N4 hadde 4 Rolls-Royce Proteus gassturbinmotorer og tok 254 passasjerer og 30 biler i 83 knops fart. Senere modeller tok opptil 418 passasjerer og 60 biler. Overfarten tok 30 minutter. Franskmennene bygde sin egen versjon for 385 passasjerer og 45 biler, men den ble lite brukt grunnet hyppige tekniske problemer.

Luftputefartøystrafikken mellom Storbritannia og Frankrike ble i 2000 avviklet da tunnelbanen under Den engelske kanalen (Eurostar) og de tradisjonelle ferjene tok over markedet.

Postverket i Alaska åpnet en rute til byen Bethel i 1998. Den engelskbygde Hoverwork AP.1-88 viste seg bra egnet til de lokale klimaforhold, i motsetning til snøscooterruter som var alternativet.

Drivstofføkonomien ved å gå over til katamaranbåter førte til drastisk fall i bruk av Hovercraft. Den engelske redningstjenesten har likevel kjøpt inn en del fartøyer som er egnet til redning langs tidevannsbeltene. I Finland brukes de til operasjoner i søle- og myrområder og under usikre isforhold, mens SAS har hatt en rute mellom Kastrup og Malmö.

 
U.S. Navy hovercraft tilknyttet USS Kearsarge (LHD-3)

Militær hovercraftRediger

Det britiske forsvaret tok i bruk hovercraft tidlig, og har eget treningsfelt for dette. Nåværende versjon i bruk er Griffon 2000TDX, som brukes ved den britiske enheten i Irak. Amerikanske styrker brukte sin versjon på prøve i Mekong-deltaet. Erfaringene derfra er bygd inn i LCAC som er dagens versjon med turbiner i alle fire hjørnene. Sovjet-samveldet var tidlig ute med sin Bora som var et utskytningsfartøy for styrte missiler.

Den finske marinen konstruerte en angrepsbåt i Tuuli-klassen som var svært vellykket. Prosjektet ble frafalt av både økonomiske og politiske årsaker. Hellas har kjøpt 4 russiske konstruksjoner, som er verdens største luftputelandingsfartøyer for militær bruk.

HoverbargeRediger

Fordelen med luftpute til annen transport ble først oversett. Først i 1970-årene begynte en å lage transportplattformer: «prammer» som kunne taues over myr og åker uten store hjulspor.

Slike lages fortsatt, i dag med kapasitet opp mot 330 tonn. Bruk varierer fra trafikk på Yukon-elva til myrlende og ørkensand.

Hoverbarge-teknologien er forskjellig fra høyhastighetsfartøyene, mest ved at der brukes lavere arbeidstrykk og typiske komponenter som passer for teknologinivået der de brukes. Kraftbehovet for å flytte rundt på en 200-tonner i 5 knops fart er oppgitt til 5 tonn. Behovet for avanserte konstruksjoner er minimal så lenge underlaget er noen lunde jevnt.

HobbyRediger

Selvkonstruerte luftputefartøy og byggesett finnes i salg flere steder der terrenget passer til det.

Se ogsåRediger