Hollases krønike
Hollases krønike er en roman av Ragnhild Jølsen (1906). Den er en studie i ondskapens vesen, først og fremst personifisert i den demoniske, slu, sleipe, kyniske og brutale hovedpersonen Hollas med tilnavnet «den onde». Han framstår både som kunstner og falskmyntner, ja, som «kirkefyrste».
| Hollases krønike | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Ragnhild Jølsen | ||
| Utgitt | 1906[1] | ||
Form og stil rediger
Hollases krønike faller i fire hoveddeler som igjen består av en rekke poengterte mer eller mindre eventyrlige småfortellinger som til sammen utgjør en helhet. Ragnhild Jølsen har tilstrebet å meisle språket etter forbilde av fortellinger som har levd en stund på folkemunn. Det er og innslag av bibelstil.
Hollas lever evindelig rediger
Handlingen er, trolig med hensikt, lagt til en tid som er vanskelig å fastslå nøyaktig, men vi får noen pekere. Man har foreslått både 1700-tallet og 1500-tallet.[2] Under en gudstjeneste ber presten for kong Kristian den syvende og hennes majestet, dronning Juliane Marie. Dette betyr at handlingen sannsynligvis er satt til 1770-tallet. Det er en tid full av levende folketro, og skildringen er breddfull av sagn og eventyrmotiv. Det heter også at «Hollas lever evindelig».[3]
Overtaket i ondskap rediger
Kunstsmeden og treskjæreren Hollas har en diffus bakgrunn. Han har slått seg ned i en bygd der han ved uhederlige midler har tilegnet seg storgården Munkejord. Hollas skalter og valter med gårdens folk, og han får mer og mer makt i bygda. Og en dag har han til og med blitt eier av selve kirken og får tilnavnet «kirkefyrste». Folk er livredde for ham og føler at han står i ledtog med farlige krefter. Bare en person våger å handle åpenlyst mot Hollases vilje, Søren Krumholt, eieren av nabogården. Han er omtrent like hensynsløs som Hollas. Striden mellom dem synes å være uavgjort og strekker seg ut over deres jordiske liv, skjønt det er grunn til å spørre seg om ikke Hollas har et overtak i ondskap. Krumholt representerer bondetreskheten, Hollas djevelskapen.[4]
Hollases evangelium rediger
Handlingen når et uhyggelig klimaks under en koleraepidemi da presten har lyst messefall. Plutselig står en underlig, ukjent prest på prekestolen. Han taler til forsamlingen, som først sitter som lamslått, men som etter hvert blir mer og mer opphisset. Han synkverver dem alle og snur selve evangeliets budskap på hodet:
- ««Betaler ingen ondt med godt, ei heller godt med godt» fortsatte han. «Betaler da heller ondt med ondt og godt med ondt; […] Beflitter Eder på å gjøre det, som godt er mot meg og dernest mot eder selv. Er det mulig, da ha ufred med alle» (Jølsen 1975, s.138).
Endelig reiser det seg en anonym person fra fattigbenken, stiller seg i koret, griper til ord fra Bergprekenen og får det hele på rett kjøl igjen. Da faller det ro over forsamlingen. Menigheten aner nok at det var Hollas selv, iført kappe og en pipekrage på snei, som et øyeblikk tok makten over sinnene. Folk registrerer at Hollas er blek som pesten, og ikke lenge etter dør han av kolera.
Kamp mellom godt og ondt rediger
Det finnes også gode krefter i bygda, men presten er godtroende og vek og kommer til kort overfor Hollas som til og med lurer ham på sitt dødsleie. Også prestens søster, den vakre og lyse Angelica, blir, i alle fall i første omgang, beseiret av Hollas, selv om hun er besjelt av det gode. Hun er kunstner, og Hollas bestiller et alterbilde av henne som hun legger all sin kjærlighet i, men da bildet er kommet på plass i kirken, kan alle se at hovedfiguren på underlig vis har fått Hollases ansiktstrekk, uten at kunstneren har villet det. Angelica selv setter Hollas stilltiende på plass, idet hun overmaler det nye alterbildet med sort neste natt. Hollas er dermed tilført en dyp krenkelse. Det viser seg også at Hollas ikke er i stand til å nå henne med sin hevn. Hun har forlatt bygda. Hun er uansett tilført et uopprettelig tap, men ser ut til å vokse som menneske og kunstner.
Folkelige forestillinger rediger
Folkelige forestillinger om fandens herjinger med menneskene er sterkt til stede i krøniken om Hollas. Hovedpersonen er utstyrt med trekk som peker direkte mot forestillinger om den onde selv (ormeblikk, stiv hofte, haltende gange og en spesiell nærhet til en praktfull, sort hest). En eneste gang viser han hestehoven. Og om han ikke direkte er den onde, som han til tider likner til forveksling på, så har han i alle fall inngått en kontrakt med ham (jf. eventyret om «Smeden som de ikke turde slippe inn i helvete» hos Asbjørnsen og Moe). Og når Hollas kjører i vill fart gjennom bygda med presten bak på sledemeiene, skaper det assosiasjoner til sagn om Fanden som skysskar, en sagntype som bl.a. er knyttet til Petter Dass som fikk skyss med fanden til Købehavn. Men mens presten Petter Dass hadde makt over fanden, er det motsatt i Jølsens bok. Der er presten i Hollases makt.[5]
Referanser rediger
- ^ https://snl.no/Ragnhild_J%C3%B8lsen; Store norske leksikon.
- ^ Jf. Willy Dahls innledning til Hollases krønike utg. 1975
- ^ Alle framstillinger av Ragnhild Jølsens forfatteskap legger vekt på hennes nære forhold til muntlig folketradisjon
- ^ Jf.avslutningen, skildringen av gjenferdenes kamp på kirkegården
- ^ Om dyresymbolikken i Hollases krønike, se Kari Christensen 1989
Litteratur rediger
- Jølsen, Ragnhild 1906: Hollases krønike (fulltekst)
- Jølsen, Ragnhild 1975: Hollases krønike med innledning av Willy Dahl
- Asbjørnsen, P.Chr. 1949, b. I-II: Norske huldreeventyr og folkesagn, utgitt med kommentarer av Knut Liestøl
- Asbjørnsen og Moe: Norske folkeeventyr
- Nordisk Kultur XIX, utgjeven av Nils Lid
- Menighetsblad for Enebakk og Mari (pdf)[død lenke]
- Christensen,Kari 1989: Portertt på mørk treplate Ragnhild Jølsens liv og forfatterskap
Eksterne lenker rediger
- Last ned utgaven fra 1906 hos Nasjonalbiblioteket