Ragnhild Jølsen

norsk forfatter

Ragnhild Theodora Jølsen (1875–1908) var en norsk forfatter. Ragnhild Jølsen regnes som den mest originale heimstaddikteren på tidlig 1900-tall. Hun levde og skrev i brytningen mellom det gamle bygdesamfunnet og det moderne industrisamfunnet.

Ragnhild Jølsen
Født28. mars 1875Rediger på Wikidata
Enebakk
Død28. jan. 1908Rediger på Wikidata (32 år)
Enebakk
BeskjeftigelseSkribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedHartvig Nissens skole
Partner(e)Carl Dørnberger
FarHolm Jølsen
SøskenOlaf Elias Jølsen
NasjonalitetNorge

Liv rediger

Ragnhild Jølsen kom fra en slekt med sterke kunstneriske og tekniske interesser. Felespill, treskjæring, oppfinnsomhet og sans for tekniske nyvinninger lå til slekta.

Hennes far, Holm Jølsen, var en av de tidlige industripionerer i Norge og drev fra storgården Ekeberg gård i Enebakk Skandinavias største fyrstikkfabrikk i Ekebergdalen i perioden 1866–86.[1] Han anla også cellulosefrabrikk. Fra før av hørte sag og teglsteinsbruk til gården. Anleggene ble utsatt for branner, og Jølsen bygde seg opp igjen gang på gang, men måtte til sist gi opp og ble satt under administrasjon. I 1889, da Ragnhild Jølsen var 14 år gammel, brøt familien opp fra den tradisjonsrike gården som hadde tilhørt slekta siden 1634, og flyttet til Kristiania. Her gikk Ragnhild Jølsen på Hartvig Nissens skole. I tillegg tok hun timer i skulptur, og det finnes noen arbeider etter henne fra den tida og senere. Hennes innsikt i billedhuggerkunsten har tydelig bidratt til å bevisstgjøre henne som språkkunstner.

I 1895 var hun forlovet med Thomas P. Krag som også prøvde seg som forfatter. Hans brev til henne ble funnet etter hennes død, med hennes påskrift: «Dette menneske har for meg aldri hatt annen betydning enn den at han skaffet meg litt glemsel for en sterk og ulykkelig kjærlighet jeg den gang bar på.»[2]

Familien flyttet tilbake til Enebakk i 1896, og det var en påkjenning for den da 21 år gamle Ragnhild Jølsen å oppleve slektsgården i forfall. Det var nå hun tok til å samle tradisjoner og begynte å skrive for alvor. Begge foreldrene satt inne med tradisjonsstoff, og især var moren, Pauline Jølsen, en kilde som datteren forsto å gjøre seg nytte av. Hun samlet også fra andre kilder. I 1903 pleiet hun sin mor til hun døde, samme år kom hennes første roman ut. I 1904 ble gården solgt. Hun tok seg også av sin far på dødsleiet. Han døde i 1906. Ragnhild Jølsen drev rovdrift på egne krefter og skapte de verker hun er kjent for i ettertid i løpet av bare fem år.

Etter å ha mottatt et legat, reiste hun til Roma i november 1906 og vendte tilbake til Enebakk i juli 1907. Hun døde i januar 1908, knapt 33 år gammel. Kanskje fikk hun i seg for mye av sovepulveret Kloral som var i bruk på den tid. Det kan også tenkes at hun led av en alvorlig svekkelse. Hun bodde sammen med to eldre søstre da hun døde, og de har gitt detaljert informasjon om omstendighetene rundt dødsfallet.[3]

Ragnhild Jølsen var ung, vakker, begavet og med et visst ry som bohem. Lillejulaften 1904 hadde Knut Hamsun - som nylig hadde fullført romanen Sværmere - avtalt stevnemøte med henne på en restaurant i København. Han skrev at han forestilte seg henne «lang og ranglet» med «magre hender. Og så er De visst en Satan på munnen og i øynene og når De går.» Han skrev at han burde rekke siste toget fra København tilbake til Hornbæk, «men blir det Dem og meget lys og musikk og alt slikt så taper jeg nok besinnelsen nå igjen». Han minnet henne om at han kunne være faren hennes. Jølsen hadde samme år utgitt sin andre roman Rikka Gan, og familien hennes var nylig tvunget til å selge hjemmet sitt i Enebakk som hadde vært i slektens eie i nesten 300 år. I et brev fra 1909 tilstod Hamsun for Marie at han hadde vært sin første kone Bergljot Bech utro mot slutten av 1904, og trolig var det nettopp med Jølsen. Om dette hadde han ingenting godt å si: «Ingen kjærlighet, ingen sødme, bare fall. Og inni seg selv klysespytter man på seg baketter. (...) bare en uttømmelse.»[4]

Det var ikke til å unngå at hennes brå død utløste spekulasjoner.[5] Ragnhild Jølsen er begravet mellom sine foreldre ved Enebakk kirke, nær østveggen.

Ragnhild Jølsen hadde mange planer for sitt videre forfatterskap da hun døde, blant annet var hun i gang med en roman som skulle hete Den røde høst. Til denne forelå det ved hennes død en disposisjon og to kapitler, «Haven» og «Vibe Vang». Med disse fragmentene som utgangspunkt har Kari Christensen bygd opp sin framstilling av Ragnhild Jølsens liv og diktning.[6]

Forfatterskap rediger

Ragnhild Jølsens vek ikke tilbake for emner som var kontroversielle og tabubelagte i hennes samtid. Romanene rommer ikke minst sterke skildringer av kvinner med høyspente forventninger til livet, men som knuses i møte med en skuffende virkelighet.

«Det er det vanskelige kvinnelivet og den konfliktfylte kjærligheten som preger bøkene. Selv om hun ikke talte kvinnesak slik samtida forsto det, og frigjøringsprosessen mest ses i individuelt perspektiv, former bøkene en protest - mot småborgerlige normer, dogmatisk religion, usann og seksualfiendtlig oppdragelse og mannsverdenen. RJ diskuterer ikke intellektuelt, hun appellerer i bilder og scener.»[7]

Stilen har vært karakterisert som 'de slyngende motivers «art noveu» og en gjennomgående fatalistisk dekadanse som tegner seg i hennes intense og fargerike kunst. Åpningen på debutromanen, den besettende fortellingen Ve's mor (1903), slår an den kraftfulle, jølsenske stiltone og setter i gang forestillinger om forfall og desillusjon:

«Solen steg, og solen sank over den grå gård med den vanskjøttede jord, hvor gresset grodde på gjødseldyngene som engang for år tilbake var kjørt ut, men aldri spredd. Og de glinsende brune hester, som ikke duet til å trekke. Og den meterhøye tistel, og humlen, som værslitt klenget seg om husveggene, hvorfra vinduene myste som en gammel peppersvenns sure øyne.»

Handlingen i bøkene utspiller seg gjerne i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Forholdet mellom slekt og individ er et sentralt tema. I Rikka Gan (1904) fornyer hun den gotiske roman.

Den myto-poetiske grunnkvalitet rediger

Helge Nordahl[8] hevder at «den myto-poetiske grunnkvalitet som skaper den store diktning» især preger Rikka Gan, Fernanda Mona, som er en direkte oppfølger av Rikka Gan, – og Hollases krønike. Ved å legge vekt på det myto-poetiske vil han avdekke perspektiver i tekstene som kanskje ikke har vært så påaktet. Ikke minst synes det fruktbart å lese boka om den ættestolte – og samtidig ættebundne – Rikka Torsen fra Gan ut fra et slikt synspunkt. Om henne fortelles det at hun en gang stod på en bergknaus og sang i trass mot stormen med stor, uklar stemme:

«Hålå – jeg bryr meg hverken om Gud eller Fan
- for jeg er Rikka Torsen på G-a-n.»[9]

Nordahl påpeker at Jølsen opplevde denne romanen som lite forstått i samtida. Selv satte hun den høyest av sine arbeider. Ved å legge vekt på betydningen av Rikkas møter med den gamle klokkedrageren i Ud, får Nordahl fram Rikka-skikkelsens dimensjoner på en måte som kaster fornyet lys også over Jølsens diktning.

Den gamle klokkedrageren i Ud, som knapt hører på det ytre øret lenger, har utviklet et helt usedvanlig gehør for døde som ikke har funnet ro i sine graver, og ringer fred over dem med sin aller minste klokke. Han har tydeligvis også et særskilt øre for den uforløste smerte hos de levende. Da han en sankthansaften finner Rikka på kirkegården med blomster til en anonym barnegrav, skjønner han hvilken dulgt smerte hun bærer på. Det er ikke første gang han er vitne til at kvinner (dvs. barnemordersker) i ensomhet oppsøker kirkegården på denne måten. Da han en tid senere får vite at Rikka og hennes svigerinne (som også er hennes kusine), er druknet på en rotur over Gan sjø en stormnatt, foretar han ganske alene en rituell begravelse. Han ror utpå og ringer fred over dem med sin minste klokke. Helge Nordahl, som uten videre går ut fra at sjøen ved Gan gård må være Øyeren, avslutter sin analyse av Rikka Gan på denne måten:

««Min fred er av Gud», sier han. «Men hva jeg kan give jer, det skal I faa.» Så er det da Guds fred som ringes over de to druknede i Øyeren. Det som gir sluttscenen i Rikka Gan dens helt unike dimensjon er at det utføres en liturgisk kristen handling i et mytisk univers. Dette gjør scenen til den mest uforglemmelige i hele Ragnhild Jølsens diktning.»[10]

Nordahls analyse synes å bekreftes av den siste setningen i Rikka Gan: «- Og dypt nedi sjøen var Rikka Torsens tanker stilnet.»

Man kan tenke seg at det konkrete forbildet for Gan sjø er «Børtervannet» og ikke Øyeren, ettersom gården Børter bærer preg av å være forbildet for Gan gård hos Jølsen. Det er også denne ærverdige gården som gjerne avbildes i samband med romanen Rikka Gan [11]

Hollases krønike og Brukshistorier rediger

Blant billedhuggerarbeider etter Ragnhild Jølsen finnes en mefistoskikkelse og et madonnarelieff.[12] Til sammen kan de sies å favne om ytterpunktene i det dikterunivers som Jølsen beveget seg i, og ikke minst slik de kommer til uttrykk i Hollases krønike. Denne fandenivoldske, gnistrende romanen representerer et nytt løft i forfatterskapet. De mest utpregede kontrastskikkelsene er den diabolske kunstsmeden og treskjæreren Hollas, som stilles opp mot den rene og kjærlighetsfylte billedkunstneren Angelica, prestens søster. Kontrasten avtegner seg også i det stilistiske. Bokas mest upregede lyriske partier forbinder seg med Angelica. Helge Nordahl kaller dem «Angelica-diktene». Til disse hører utvilsomt dette:

«Deilig var akeren, godhjertet med brød til de fattige, med smil til de rike, med rolig skjønnhet for enhver som så. Og nedimellem aksene tindret mørkeblå blomster – det var akerens egne øyne, dype, varme av sunnhet og glede som også med broket etterårs diktning. [..]
Det går jo det ord, at kommende ulykker kaster skygge foran seg. Men kommende lykke, hvorfor skulle den ikke kaste lys – å ligne med – sol over en moden aker? -»[13]

Best kjent i ettertid er hennes Brukshistorier med fortellinger fra miljøet rundt fyrstikkfabrikken. De har oppnådd en posisjon i det som gjerne oppfattes som norsk nasjonallitteratur. Ragnhild Jølsen har portrettert sin far i skikkelsen «Helle Holm».

Jølsen i ettertid rediger

Ragnhild Jølsens forfatterskap, liv og gåtefulle død har fascinert mange. Hans E. Kinck skrev i 1908 i «Ved Ragnhild Jølsens død», blant annet dette: «Med Ragnhild Jølsen er en steil begavelse gått bort, en rik mulighet – en av de rikeste vi hadde.» Han mener at hun «vokste for hvert verk», og at betydelige verdier gikk tapt ved hennes for tidlige død. Brukshistoriene representerer for Kinck ikke bare høyt utviklet skrivekunst, men og humør, ja, et slektskap med Tryggve Andersen, en annen dikter Kinck satte høyt. Han avslutter sin omtale slik:

«Og vi som traf hende kun i forbigående, vi husker èn ting til: vi husker den underlig skjøre klang i hendes stemme, denne skjælvende bund, som bare ildsjæle eier ... altid på grænsen av det brustne. Den stemme minder om efuglens lokk langt ute ved holmene på de stille soldage. Den skjøre, såre stemme husker vi.»[14]

Allerede året etter hennes død, kom den første større biografien ved Antonie Tiberg: Ragnhild Jølsen i liv og digning (1909). I senere år er det kommet flere framstillinger: Øivind Ribsskog: Ragnhild Jølsens saga (1976), Kari Christensen: Portrett på mørk treplate (1989) og Håkon Tysdal: Fra Ign til Fontana di Trevi – en reise gjennom Ragnhild Jølsens siste leveår (2008). Et betydelig bidrag til forståelsen av Ragnhild Jølsens kunst foreligger i Helge Nordahls bok ...Tre kyss for den ensomme fugl (1991). Et nytt betydelig bidrag til kunnskap om Ragnhild Jølsens liv, foreligger i Arnhild Skres biografi: La meg bli som leoparden(2009) Tittelen er hentet fra Angelicas, prestens søsters bønn, i Hollases krønike. Her ber Angelica bl.a. om større rett for kvinners kjærlighet:

«La vår kjærlighet på jord, Herre, få jordens evige segl, mulden, sterk og rik som det liv, hvorav den utspringer - slik at den ikke behøver gjemmes bort i mørke. La den få rang og gang for hva den i sannhet er. La den få bedre kår, Herre Gud.»[15]

Inspirert av Ragnhild Jølsens liv og verk skrev Jens Bjørneboe den halvdokumentariske romanen Drømmen og hjulet (1964). Der har han nok gitt sitt bilde av Ragnhild Jølsen noe av sitt eget temperament. Rockegruppa Moys har satt musikk til Ragnhild Jølsens tekster på CD-en Måneskinn og tåke (2009). Den mest omfattende musikalske behandling av Ragnhild Jølsens litterære univers finnes i Morten Gaathaugs dramatiske kantate Den Røde Høst fra 2009.

Ved Ekeberg gård i Jølsens hjemkommune Enebakk ble det i 1938 reist en minnestein med et bronserelieff av Ragnhild Jølsen.[16]

Maleren Erling Enger skapte i 1943 et maleri fra Børter gård ved Børtervannet, nabogården til Ekeberg gård. Maleriet heter «Gammel gård», og sentralt i bildet kan en skimte Ragnhild Jølsens skikkelse, malt nærmest som et gjenferd på tunet. Enger har nok latt seg inspirere av romanen Rikka Gan, der handlingen foregår på den dystre gården Gan, med Børter gård som forbilde.

I 1988 gav Aschehoug forlag ut Ragnhild Jølsen Romaner og fortellinger som gigantbok (ny utgave i 1996), og i 2008 markerte Enebakk kommune at det var 100 år siden hun døde.

Bibliografi rediger

Referanser rediger

  1. ^ Kirkeby, Birger: «Holm Jølsen» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 29. april 2024 fra [1]
  2. ^ Henning Bergersen: «Ragnhild Bjølsen» (s. 9)
  3. ^ jf. Antonie Tiberg (1909)
  4. ^ Ingar Sletten Kolloen: Hamsun, svermeren (s. 247-48), Gyldendal 2003, ISBN 82-05-30069-0
  5. ^ Arnhild Skre konstaterer at det ikke ble foretatt obduksjon, og diskuterer grundig mulige dødsårsaker og teorier i kapittelet «En plutselig, uheroisk død». Hun avviser klart at det kan ha vært tale om selvmord, som bl.a. Jens Bjørneboe trodde. Med hensyn til hendelsesforløpet, sier Skre at hun velger å stole på Jølsens første biograf, den nøkterne Antonie Tiberg. Jf. Skre 2009, s. 295 ff.)
  6. ^ Christensen (1989).
  7. ^ Astrid Lorenz i etterordet til nyutgave av Rikka Gan. Ascehoug, 1981. ISBN 82-03-10476-2
  8. ^ Nordahl (1991).
  9. ^ Jølsen (1996) s. 163.
  10. ^ Nordahl (1991) s. 185.
  11. ^ Jølsen (1996) s. 185.
  12. ^ Avbildet i Christensen (1989).
  13. ^ Jølsen, gigantbok fra Aschehoug 1996, s. 422
  14. ^ Kinck 1982, Samlede essays I s 232-35.
  15. ^ Sitatet er hentet fra Aschehougs gigantbok med Ragnhild Jølsens romaner og fortellinger 2. utg. 1996 s. 436-37
  16. ^ «Artikkel 2008-02». web.archive.org. 2. november 2009. Arkivert fra originalen 2. november 2009. Besøkt 19. april 2024. 

Litteratur rediger

  • Christensen, Kari (1989): Portrett på mørk treplate
  • Dahl, Willy (1975): Etterord i utgave av Hollases krønike
  • Haugen, Torgeir (1998): Litterære skygger : norsk fantastisk litteratur – Les i fulltekst
  • Kinck, Hans E. (1908): «Ved Ragnhild Jølsens død», gjenopptrykt i Kinck 1982: Samlede essays I s. 232-34
  • Lorenz, Astrid (1981): Etterord i Rikka Gan
  • Nordahl, Helge (1991): ...Tre kyss for den ensomme fugl : syv essays om Ragnhild Jølsens diktning – (fulltekst)
  • Ribsskog, Øivind (1976): Ragnhild Jølsens saga
  • Skre, Arnhild (2009) La meg bli som leoparden : Ragnhild Jølsen – en biografi
  • Tiberg, Antonie (1909): Ragnhild Jølsen i liv og digning
  • Tysdal, Håkon (2008): Fra Ign til Fontana di Trevi – en reise gjennom Ragnhild Jølsens siste leveår
  • Arnhild Skre: La meg bli som leoparden: Ragnhild Jølsen – en biografi (2009) ISBN 978-82-03-29187-6

Eksterne lenker rediger

  Ragnhild Jølsen – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden