Åpne hovedmenyen

Hofoss er ei grend i Kongsvinger kommune, 15 kilometer nordøst for kommunesenteret Kongsvinger. Sammen med grendene Hokkåsen og Sørroa utgjør den en sammenhengende jordbruksbygd sør-sørøst for Nugguren. Fylkesveien videre østover fra Hofoss leder inn i sørlige områder av Finnskogen. Gjennom Hofoss renner Skasåa (Hofossåa, lokalt), som har sin kilde i Skasen. Åa ender opp i Nugguren, som igjen har sitt utløp i Glomma ved Nor (noret) i Brandval. Forbi Hofoss renner åa som stryk med to markante og flere mindre fossefall.

HistorieRediger

Historisk var gården Hofoss tidlig ute med mølledrift, og er i den forbindelse nevnt i et offentlig rettsdokument fra 1312.[1] Gården omtales her med dativformen «a Hauæfossæ»[2], norrønt «á Hávafossi», nominativ «Hávifoss» (moderne norsk: «Høyefoss»). (Jfr. Høgefoss i Nissedal kommune.)[3] Mølledriften på Hofoss har fram til moderne tid vært en sterk økonomisk drivkraft for gårdssamfunnet, direkte og indirekte. Den siste mølla ble revet i 1952. Steinfundamentet og rester av vassrenna i tre er fortsatt synlige.

I perioden 1600–1800 utviklet det seg på Hofoss et klyngetun, en bebyggelsesstruktur som har vært utbredt på Vestlandet, men heller sjelden på Østlandet. På denne tiden tok folketallet igjen høymiddelaldermaksimumet fra før svartedauden,[4] og det ble trangere på gårdene. På Hofoss ble gården delt opp i flere bruk, med våningshusene og uthusene i en klynge, uten at selve tunet ble delt opp. Jordteigene ble liggende blandet (teigblanding) rundt bebyggelsen. Ennå i dag bærer brukene navn som Gamlestuen, Halvorstuen, Nordstuen og Tostenstuen.

Hofoss ble direkte rammet, såvel som trukket inn militærstrategisk, under krigene mellom Danmark-Norge og Sverige på 1600-tallet. I 1644, under Hannibalsfeiden (1643-45), ble Hofoss plyndret og brent av soldater i svensk tjeneste. Flere Hofossbønder ble drept i angrepet. En haug i området fikk navnet Vardehaugen (i dag, Mjølnrudshaugen). Det ble også opprettet en militær vaktpost, en postering, på en åskam mellom Hofoss og Åfloen. Denne ble utbedret i 1711 (Den store nordiske krig, 1709-1720), med en brakke og en chartaque, et vakttårn. Trolig ble det også bygget et forskansningsverk i tømmer, retrenchment.[5] Under utgravning av den gamle posteringen på 1970-tallet, ble det funnet blykuler, uniformsknapper, mynter, krittpiper, og annet.

Næringslivet på Hofoss var og er preget av skogsdrift. Tømmeret ble fløtet langs Skasvassdraget og ut i Glomma, så lenge dette var lønnsomt. I denne forbindelse ble Åfloen (opprinnelig en naturlig utbuktning på åa) demt opp til en kunstig innsjø. Videre ble det bygget skådammer (sidedemninger) i tre og stein nedover åa, for slik å lede tømmeret mer effektivt. Noen av disse skådammene er fremdeles delvis intakte. (Tømmerfløting i Åfloen er dokumentert i filmen Finnskog og trollskap fra 1956.) Damanlegget ved Åfloen er i dag en liten severdighet og et rekreasjonsområde. Det er anlagt en kultursti langs Hofossåa, over Åflodammen og opp til den gamle posteringen.

ReferanserRediger

  1. ^ Diplomatarium Norvegicum
  2. ^ O. Rygh Norske Gaardnavne
  3. ^ Privat korrespondanse med språkforsker Arne Torp
  4. ^ Store norske leksikon: Norge – 1130–1537: Norsk høy- og senmiddelalder[død lenke]
  5. ^ Johannes Henrik Schiøtz: Kongsvinger festnings og Kongsvinger-avsnittets militære historie 1644-1814, bind II, s. 117

Eksterne lenkerRediger