Hinckley-brannen 1894

Hinckley-brannen 1894 (i USA kalt The Great Hinckley Fire) var en av de mest dødbringende skogbranner vi kjenner. Den brøt ut 1. september og rammet et område mellom Duluth og Minneapolis i Minnesota, USA, deriblant den lille byen og jernbaneknutepunktet Hinckley. Ulike kilder angir antall omkomne til mellom 418 og 800. Iallfall omkom langt flere enn under den mer kjente bybrannen i Chicago 1871. Samtidig ble hundrevis av mennesker under ytterst vanskelige forhold evakuert med tog – takket være togpersonalets dyktighet, dømmekraft og mot. Mange omkomne hadde skandinavisk opphav.

Hinckley-brannen 1894
Hinckley etter brannen i 1894
Dato		1. september 1894
Tidspunkt		ca. kl. 15 lokal tid
Ulykkessted		Hinckley-området, Pine County, Minnesota, USA
Årsak		Skogbrann (ildstorm)
Tall
Omkomne		Minst 418
Hinckley-brannen 1894 46°00′40″N 92°55′24″V
Hinckley-brannen 1894 på Commons

Brannen raserte minst 810 km² (over 1200 km², skrev St.Paul Pioneer Press 24. aug. 1994). Samme dag ble også store områder nord og øst for Hinckley, dvs. mellom Eau Claire og Superior i Wisconsin, rammet av branner som ødela store områder og seks småbyer eller landsbyer. Hvor mye av dette som skyldtes Hinckley-brannen, enten direkte ved spredning eller indirekte ved at denne brannen skapte vindøkning lenger øst og nordøst, er ikke kjent. Ca. 100 omkom i Wisconsin.

Hinckley-brannen minnet mye om den mer omfattende og trolig enda voldsommere Peshtigo-brannen i Wisconsin og Michigan 8. oktober 1871. Dette gjelder både forholdene da brannen brøt ut, været i ukene og månedene før brannen (Haines & Sando 1969), og forløpet av selve brannen. Som Peshtigo-brannen var Hinckley-brannen en etterhogst-brann (USA-engelsk «post-logging fire»), dvs. at den ble utløst eller iallfall forsterket av hensynsløs hogst.

Forhistorien

Jomfruelig skog, dominert av kjempemessige furutrær, trakk til seg tømmerhoggere og jernbanebyggere i det fylket som fikk navnet Pine County. Jernbanen St.Paul–Duluth via Hinckley ble fullført i 1870, og fra Hinckley gikk en annen linje mot sørvest, til St.Cloud. I 1885 ble Hinckley godkjent som by. I 1894 hadde den snaut 1400 innbyggere. Daglig passerte eller stoppet 22 tog i den lille byen på den tiden.

Hinckley bestod mest av trehus. Den hadde ingen værstasjon. Derfor er opplysninger om været – en avgjørende faktor ved utviklingen av skogbranner – basert på øyenvitneskildringer og målinger fra de fire mest nærliggende værstasjonene.

Den varme tørkesommeren

Våren 1894 var våt i området, og den ble etterfulgt av den tørreste eller nest tørreste sommeren som er registrert. St. Paul, ca. 120 km sør for Hinckley, fikk 51 mm i juni–august, mot normalt ca. 270 mm; Sandy Lake fikk under 30 mm, og ingen nedbør de to siste månedene før brannen (Haines & Sando 1969). Lokale byger gjør ofte at sommernedbøren kan variere mye fra sted til sted, men intet tyder på at sommeren var mindre tørr i Hinckley enn på værstasjonene; den kan like gjerne ha vært enda tørrere. Våren var varm, og i motsetning til før Peshtigo-brannen var også sommeren uvanlig varm. Dette bidrog til at tørken kan ha vært enda verre enn før Peshtigo-brannen i 1871. Som da steg temperaturen kraftig de siste to døgn før brannen, samtidig som den relative fuktigheten sank. 1. september ble det målt maksimumstemperaturer på 31-34 °C, og temperaturen kl. 14 var 7-9 °C høyere enn til samme tid to dager før. Vindstyrken var på vel 30 km/t, frisk bris. Hinckley-brannens forløp tyder på at vinden var sørlig, dvs. at luften kom rett fra prærien. Værstasjonen ved Collegeville registrerte en relativ fuktighet på 28 % kl. 14 (Haines & Sando 1969).

Hogsten var hensynsløs, akkurat som den hadde vært før brannene i 1871. I tillegg til at dette bidrog til ytterligere uttørring med mer sol og mer vind, hadde tømmerhoggerne etterlatt veldige mengder hogstavfall i de knusktørre områdene. Den viktigste forskjellen fra 1871 var at jernbanene var langt bedre utbygget nå, togene raskere – og Hinckley var et viktig knutepunkt. Mange branner skyldtes nok jernbanen – både jernbanearbeideres leirbål og bruk av ild for å rydde land stiftet branner, likeså gnistene fra damplokene. På den annen side kunne hundrevis av mennesker takke jernbanene, og ikke minst dyktig jernbanepersonell, for at de overlevde.

Branner siden juli

I 1894 hadde branner rast i omegnen av Hinckley siden juli. De fleste var menneskeskapte. De skyldtes at tømmerhoggere og andre hadde forlatt leirbålene uten å slukke dem, ild som var kommet ut av kontroll ved rydding av land, gnister fra damplok osv. (Haines & Sando 1969). Men den lille byen var godt forberedt på en brann. Det gjaldt særlig Brennan Lumberyard, som hadde et velutbygget system av vannposter og hydranter.

Ved 12-tiden lørdag 1. september blåste et kraftig vindkast vestfra noen gnister ned på en tømmerlunne inne på sagbruket. Den tok fyr. Arbeiderne hadde fulle vannbøtter for hånden og fikk straks slukket ilden, og deretter stilnet vinden igjen. En lignende episode skjedde et par timer før ildstormen nådde Peshtigo i 1871. I begge fall var den var et forvarsel om det som skulle komme.

Forløpet

Forholdene rundt Hinckley-brannens forløp er bedre kjent enn tilsvarende for Peshtigo-brannen. Det skyldtes vel delvis at den inntraff i dagslys. I tillegg fantes flere og bedre værobservasjoner nå enn i 1871. Detaljene vil nok likevel forbli ukjent, særlig når det gjelder antall omkomne.

I hovedtrekk forløp Hinckely-brannen omtrent slik: Som Peshtigo-brannen hadde den opphav i gamle og for det meste menneskeskapte branner. Ved titiden lørdag 1. september kom en bris fra sørvest – rett fra den knusktørre prærien. Den blåste liv i de ulmende brannene. Ved 14-tiden registrerte Hinckley-folket at det brant kraftig i sør og sørvest. Kraftigere enn før. Det frivillige brannkorpset ble mobilisert og begynte å rulle ut slanger. Noe senere fikk Hinckley telegrafisk beskjed – den siste av den sorten – om at Pokegama, en småby ca. 15 km sørpå, stod i flammer. Ca. 14.45 stod flammene som en vegg øst, sør og vest for Hinckley. Alle som kunne krype og gå hadde forlatt byen for å stoppe brannen utenfor bygrensen. Et unntak var telegrafisten, Tommy Dunn. Hans siste budskap, til Barnum, lød slik: «Jeg tror jeg har stått for lenge». Han døde på sin post.

Den farligste brannen kom sørfra. Ved 15-tiden hadde to branner ca. 8 km sør for Hinckley slått seg sammen. Brannen ble påvirket av en inversjon, dvs. at lufttemperaturen i et skikt av atmosfæren steg med høyden. Et stykke over bakken lå altså et lag med meget varm luft, og over dette et lag med kaldere luft. I første omgang virket inversjonen som et lokk, hvor røyken og branngassene samlet seg under. Så slo flammene gjennom, kanskje fordi branngassene under lokket tok fyr – og nådde opp i laget av kaldere luft. Dette skapte en kraftig omrøring av luften. Det oppstod en ildvirvel eller en ildtornado. Den beveget seg hurtig og vokste til en ildstorm, dvs. en brann så voldsom at den skaper sin egen vind. Et øyenvitne anslo at vinden under Hinckley-brannen kom opp i nærmere 130 km/t; grensen for orkan er 118 km/t. Så sterk vind kan rive tak av hus og rykke opp store trær med rot, og det er vanskelig å holde seg oppreist; flyvende gjenstander gjør det farlig å oppholde seg utendørs selv uten noen brann. En slik brann suger også til seg veldige mengder oksygen, slik at folk risikerer å bli kvalt av oksygenmangel. Jordrotasjonens avbøyende kraft (Coriolis-kraften) gjør at en stor ildstorm utvikler seg til et lavtrykk, en mesosyklon, hvor luften roterer rundt sentret – mot urviserne på den nordlige halvkule. Når brannen rykket frem med «syklonisk voldsomhet», kan det altså tas bokstavelig. På den måten kan også vindfeltet rundt Hinckley-brannen ha påvirket brannene i omegnen.

En ildstorm lar seg ikke slukke, og den lar seg ikke stanse av branngater eller av naturlige hindere som elver (iallfall ikke de som fantes i dette området). Den dør ikke ut før den blir kvalt av regn eller slipper opp for brensel. Det siste kan skje hvis vinden – kanskje den vinden ildstormen selv har skapt – snur slik at flammene blåses tilbake til utbrente områder.

Da vinden økte til storm, brølte brannsjefen ut en ordre om å gi opp slukkingen og søke tilflukt på en grushaug og i en dam som jernbaneselskapene hadde laget – for øvrig etter protest fra mange. En katolsk pater – som også hadde vært aktiv i brannkorpset – dirigerte de skrekkslagne menneskene etter evne bort til grustaket. Dette ble redningen for alle de over 100 som fulgte ordren. En mann fikk panikk, bad pateren dra til helvete og la ut på postveien nordover mot Duluth. 125 fulgte ham. Antall overlevende var null. En annen kilde oppgir at 200 begav seg nordover, dels i hestevogner. De tok seg over Grindstone River, som må ha vært for liten til å gi noen beskyttelse – og videre ut i en myr, som imidlertid heller ikke kunne beskytte dem. Kanskje den var nærmest tørrlagt etter den langvarige tørken (en annen kilde oppgir at noen overlevde her).

Hinckley ble ikke bare satt i brann; det så ut som om den lille byen eksploderte. Den ble fullstendig utslettet, likeså fem andre småbyer og landsbyer. Brannen varte i bare fire timer, men raserte alt på sin vei. Minst 810 km² ble ødelagt (Haines & Sando 1969). Å løpe fra ilden var nytteløst. De som forsøkte ble innhentet av flammene, kvalt av oksygenmangel eller fikk lungene ødelagt av å puste inn overopphetet luft. Noen klarte å redde seg ved å hoppe i brønner eller dammer.

Tre tog klarte å evakuerte mange. Men mange overlevende hadde alvorlige forbrenninger, lungeskader eller begge deler. Blant de omkomne fantes mange norskættede eller innvandrere fra Norge – utvandringen fra Norge startet for alvor i 1866 (Mørkhagen 2009). Navn som Henry Foss, Oscar Larsen og Nora Olsen tyder på norsk opphav.

Temperaturen steg til minst 1100 °C, kanskje 1600 °C eller enda mer. I tønner med spiker smeltet spikrene sammen til en eneste masse, og på Eastern Minnesota Railroads jernbanetomt smeltet stålhjulene på vognene fast i skinnene. Den intense varmen gjorde at mange av de døde ble så oppbrent at de ikke lot seg identifisere.

Virkningene utenfor Hinckley

I landsbyen Sandstone, ca. 20 km nord for Hinckley, viste flammene seg i horisonten fire timer før de nådde stedet. Derfor begynte folk å pakke sammen de viktigste eiendelene og forberedte en rask flukt østover til Kettle River hvis nødvendig – i motsetning til Hinckley lå Sandstone nær en elv. Planen var å stanse ilden ved bygrensen i første omgang. Brannen kom nesten plutselig, fra nord, øst og vest. Ethvert forsøk på å slukke var håpløst, og innbyggerne la på flukt, mot elven. Men brannen rykket frem med slik fart at mange falt døde om før de rakk frem. 77 omkom her.

Duluth (ca. 110 km nordøst for Hinckley) ble ikke rammet av brannen, men luften var så stinn av røyk at gatelysene måtte tennes allerede lenge før kl. 16, mens solen ennå stod høyt på himmelen. Luften skal ha vært het som i en smelteovn, og dette ble tilskrevet brannen. Hvorvidt varmen i Duluth faktisk skyldtes brannen eller var forårsaket av den alminnelige temperaturstigningen, er vanskelig å si i ettertid. Målingene fra værstasjonene tyder på en varmebølge nettopp denne dagen (Haines & Sando 1969), og den tette røyken kan ha gjort at folk forbandt temperaturstigningen med brannen.

James Root og ekspressen fra Duluth

Tre tog befant seg Hinckley-området da brannen raste. Det ene hadde ca. 25 passasjerer og forlot Hinckley med kurs for St. Cloud i sørvest. Så langt kom det ikke. En utbrent viadukt tvang lokføreren til å stanse, og 4-5 omkom under forsøket på å komme i sikkerhet.

De to andre togene var fulle av passasjerer og mennesker som var evakuert fra den brennende byen. Øyenvitneskildringene av disse evakueringene spriker i detaljene, men i hovedsak foregikk de trolig omtrent som følger:

Det ene toget hadde fem passasjervogner og tre godsvogner. Ca. 500 var om bord, flest kvinner og barn. Toget kom seg helskinnet vekk uten å ta fyr, og før heten ble så voldsom at skinnegangen ble ødelagt. I Sandstone stanset toget for å evakuere flere. De ønsket å bli for å forsvare hjemmene sine. Og også evakueringen med tog var farefull. Broen over Kettle River stod i full fyr, men brovokteren – som stod på post tross den truende faren – bad lokføreren skynde seg over. Han gjorde så. Broen holdt. Toget var bare kommet 700 m videre da den begynte å falle sammen. Etter å ha krysset 19 broer og viadukter – hvorav de fleste stod i brann – kom toget i sikkerhet i Superior ved den veldige sjøen av samme navn.

For lokfører James Root og ekspressen nordfra ble situasjonen enda farligere. Dette toget hadde forlatt Duluth kl. 14. Ca. 15 km nord for Hinckley ble røyken tykk og luften kvelende. Snart var røyken så tett at lokføreren måtte tenne lyktene. Han håpet det skulle la seg gjøre å passere Hinckley, men ca. 1½ km nord for byen oppdaget han at toget stod i brann – varmestrålingen fra en ildstorm er så intens at brennbare gjenstander kan ta fyr langt unna de synlige flammene (varmestrålinger øker omtrent med 4. potens av den absolutte tempatur). Og fra det brennende Hinckley kom folk løpende – minst 100. Mange av dem var mødre med små barn. Noen klarte å kaste seg om bord på det allerede overfylte toget. Andre falt sammen før de nådde frem. Atter andre ble frakjørt da Root fant ut at han ikke kunne vente lenger. Gjorde han det, ville alle sammen omkomme i flammene. Ildstormen nærmet seg. Han satte loket i revers og rygget det brennende toget. Dette var selvfølgelig en farlig manøver – både pga. brannen og fordi han risikerte at varmen kunne ødelegge skinnene slik at toget sporet av. Roots tog er da også kalt «The Suicide Express» («Selvmordsekspressen»). Men alt annet ville være den visse død. Fyrbøteren, Jack McGowan, overøste Root – og seg selv – med vann.

Ca. 8 km nord for Hinckley stoppet lokføreren det brennende toget ved Skunk Lake. Det later til at brannen i toget ikke hadde krevd menneskeliv til da, noe som tyder på at toget må ha holdt ganske høy fart om de oppgitte avstandene stemmer. Deretter skal han ha falt sammen, svært forbrent og såret etter å ha blitt bombardert med glasskår fra vinduene da disse sprang. Både toget og landskapet på begge sider stod i full fyr, og noen av de nærmere 300 passasjerene fikk panikk (på et tegning har toget minst fire vogner – hvis toget var overfylt på forhånd, og minst 100 mennesker ble evakuert i tillegg, kan atskillig flere enn 300 ha vært om bord). Andre forstod at eneste håp om redning lå i Skunk Lake, selv om den var tørket inn til en mudderpøl på omtrent fire mål. Mange nådde frem, men noen ble innhentet av flammene eller falt døde om på veien. Iflg. et øyenvitne ble den bevisstløse og døende James Root båret i sikkerhet av to menn. Etter en annen versjon var han ved full bevissthet og koblet loket fra det brennende toget før han han søkte tilflukt i Skunk Lake. Han finnes ikke på dødslistene.

Etter brannen

Brannene etter brannen

Brannene fortsatte etter at det som kalles Hinckley-brannen hadde rast fra seg, unntatt der det kom regn. Dette må formodentlig ha vært i form av lokale byger. I Cambridge ble tørken verre og verre frem til slutten av september (Haines & Sando 1969).

I dagene etter 1. september brant det voldsomt østenfor Hinckley og Duluth, og særlig i Wisconsin. Noen byer og landsbyer ble utslettet. Andre ble reddet – deriblant Cloquet nær Duluth, som skulle bli utslettet av en like dødbringende brann i 1918. Selv om et område brant, var det ingen garanti mot en ny brann; enkelte steder ble herjet av brann tre ganger på få dager. Hvor langt østover Hinckley-brannen eller vindfeltet rundt denne påvirket disse brannene, er ikke kjent. Vestenfor byen Green Bay – kanskje i et område som ble rammet av Peshtigo-brannen i 1871 – kjørte et godstog utfor en kløft fordi en jernbaneviadukt hadde brent. Lokføreren og fyrbøteren reddet seg ut, men toget fraktet en mengde husdyr, hvorav mange ble drept.

Brannene i Minnesota spredte seg helt til Canada. 5. september meldte United Press at en voldsom brann hadde krysset grenseelven ved det på den tiden misvisende navn Rainy River, 350 km nordvest for Hinckley. Minst syv omkom på kanadisk side.

De usikre dødstallene

De første dagene etter brannen ble det antydet at opptil 1500 kunne ha strøket med, antagelig fordi mange hundre togevakuerte først var antatt omkommet. I dag antas Hinckley-brannen å ha krevd mellom 418 – det offisielle tallet på sikre dødsfoffere – og 800 menneskeliv. 248 døde ble gravlagt ved et monument som ble reist øst i byen

Usikkerheten i dødstallene skyldes at mange døde ikke lot seg identifisere, at hele familier strøk med uten kanskje å ha hatt nære pårørende, at noen døde senere av senskader, og at et ukjent antall mennesker (deriblant minst 23 indianere) ikke stod i noe folkeregister eller hadde flyttet til området etter folketellingen i 1890. Videre er det usikkert hvor store områder som ble rammet av eller påvirket av Hinckley-brannen.

Enorme mengder dyr omkom. Da overlevende etter Hinckley-brannen begynte å returnere til det utbrente området en snau uke senere, var stanken fra de døde dyrene nesten uutholdelig.

Hjelpearbeidet og gjenreisningen

Hinckley-brannen ble (i motsetning til Peshtigo-brannen) temmelig straks kjent over store deler av USA. Selv om telegrafforbindelsen med området var brutt, ankom togene med evakuerte flyktninger steder som hadde forbindelse med hele landet. De nødlidende i Hinckley-området fikk hjelp så fort som råd var. I første omgang fikk de husly og pleie i Duluth og andre nabobyer. Det ble også samlet inn penger og alle slags varer (inkl. tømmer til husbygging) som ble samlet inn fra hele USA, og tilmed fra Canada. Deretter fikk de bygge opp nye gårder i de utbrente strøket. Pine Countys jordbruk fikk dermed et oppsving, med hovedvekt på poteter, frukt, grønnsaker og meieriprodukter.

Arven etter Hinckley-brannen

Byens store jernbanedepot ble gjenoppbygget nøyaktig som det var og ble gjort til The Hinckley Fire Museum. Jernbanen nordover til Duluth ble senere nedlagt, og traséen ble ombygget til en kombinert sykkelvei og snøscooterløype.

Hinckley-brannen bidrog til en økende interesse for en bedre skogskjøtsel og et mindre hensynløst forbruk av naturressursene. Likevel fortsatte rovhogsten – og etterhogst-brannene, ikke minst nettopp i Minnesota, til dels i de samme områdene som ble rammet i 1894. De største av disse var Baudette-brannen i 1910, som krevde 27 menneskeliv på sørsiden av Rainy River – og fremfor alt Cloquet-brannen 1918, med minst 453 omkomne. Den siste hadde hovedtyngden vestenfor Duluth, selv om den også sved av områder som hadde vært rammet av Hinckley-brannen 24 år før.

Litteratur

• Donald A. Haines & Rodney W. Sando 1969: Climatic Conditions Preceeding Historical Great Fires in the North Central Region. North Central Experimentation Forest Service; US Department of Agriculture.
• Sverre Mørkhagen 2009: Farvel Norge: utvandringen til Amerika 1825-1975; ISBN 9788205362956(8205362955).