Åpne hovedmenyen

En etterhogst-brann (USA-engelsk post-logging fire) er en brann, oftest en skogbrann, som har minst ett av følgende kjennetegn:

  1. Den skyldes hogsten direkte, f.eks. ved spredning fra tømmerghoggernes leirbål, gnister fra hogstmaskiner eller bruk av ild for å rydde land.
  2. Forutgående hogst gjør brannen voldsommere og mer omfattende enn den ellers ville ha blitt.

De mest dødbringende skogbrannene vi kjenner har vært etterhogstbranner.

Skogbranner hører naturen til, men…Rediger

Skogbranner hører naturen til. Paleontologene har funnet spor etter skogbranner tilbake til devontiden (ca. 365 millioner år siden).[1] De forekommer i alle skogsområder med regelmessige eller uregelmessige tørkeperioder. Mange planter – og insekter og andre dyr knyttet til disse plantene – er avhengige av branner for å formere seg. Lynnedslag er den vanligste naturlige årsaken til skogbranner – andre er vulkanutbrudd, gnister som følge av steinskred, og selvantennelse.

Men rovhogst har mange ganger gjort skogbrannene voldsommere enn de ellers ville ha vært. Hogsten har gjort at områdene lettere tørker ut – både fordi fordampningen øker, og ved at hogstfelter er mer utsatt for vind. I tillegg har en ofte etterlatt seg veldige mengder kvister og annet hogstavfall, som lett tørker ut, og som derfor er et utmerket brensel for en skogbrann. I enkelte tilfeller har hogsten også bidratt til utslipp av metanholdige og ytterst brannfarlige og til dels eksplosive gasser fra tørrlagte sumper og myrer.

De dødeligste skogbrannene vi kjennerRediger

Noen etterhogst-branner har utviklet seg til veritable ildstormer. Disse omfatter de mest dødbringende skogbrannene vi kjenner. Flest menneskeliv krevde Peshtigo-brannen i Wisconsin og Michigan i USA, 8. oktober 1871, hvor 1200–2500 mennesker omkom[2]. Her bidrog gasseksplosjoner sør for den lille byen Peshtigo i Wisconsin til brannens voldsomhet.[3][4]. Andre etterhogst-branner med mange hundre omkomne var Kursja 2-brannen i Rjazan oblast i Russland, 2. august 1936 (1200 omkomne) og Hinckley-brannen i Minnesota, 1. september 1894 (418–800 omkomne). De store tapene av menneskeliv skyldtes både brannenes voldsomhet, og dårlige muligheter for brannvarsling og hurtig evakuering.

En etterhogst-brann kan legge grunnen for nye etterhogst-branner. Et veldokumentert tilfelle er brannen som herjet området rundt Port Huron i Michigan 8. oktober 1871 (samtidig med bl.a. Peshtigo-brannen og den mer kjente bybrannen i Chicago). Denne brannen drepte en mengde trær som falt eller ble stående, men som ikke brant helt opp. Ingen ryddet vekk disse trærne, som derfor fikk stå (eller ligge) og tørke ut. Og så langt nord, hvor termitter ikke forekommer, nedbrytes trevirke svært langsomt i naturen. I 1881 kom så en ny tørkeperiode i området. Sammen med vissen vegetasjon, tørt løv og visne barnåler utgjorde de døde og uttørkede trærne brensel for en ny brann. Den inntraff i september og ble enda voldsommere enn den forrige; 282 omkom[5]. Ved Peshtigo kan likeledes døde og halvbrente trær etter branner i omegnen i september 1871 ha bidratt til ildstormen 8. oktober.

ReferanserRediger

  1. ^ GeoScience World
  2. ^ http://lcweb2.loc.gov/ammem/today/oct08.html
  3. ^ Pernin, Peter. The great Peshtigo fire : an eyewitness account. Madison, Wis.: State Historical Society of Wisconsin, 1971. Reprinted from the Wisconsin Magazine of History, 54: 246-272 (Summer, 1971)
  4. ^ Gess & Lutz 2002
  5. ^ Major Post-Logging Fires In Michigan: the 1800's; http://www.geo.msu.edu/geogmich/fires.html

LitteraturRediger

  • Betty Sodders 1997: Michigan on Fire. Thunder Bay Press, 1997, U.S.A.
  • Denise Gess & William Lutz 2002: Firestorm at Peshtigo: A Town, Its People, and the Deadliest Fire in American History (ISBN 978-0805072938).