Herjingene på Öland

Herjingene på Öland var blant de verste herjingene under den skånske krigen 1675-1679. Det var del av økonomisk krigføring mot Sverige. Ölands økonomiske kapasitet var nesten utelukkende basert på agrarøkonomi. De danske styrkene ville ramme den svenske krigskapasiteten ved en kortvarig okkupasjon.

Flåteangrepet på Kalmar

Etter slaget ved Møn og slaget ved Køge bukt hadde danskene sammen med nederlenderne sikret sjøherredømmet i Østersjøen. Lederne for den dansk-nederlandske flåten var Cornelius Tromp og Niels Juel. Neste skritt var å angripe de mest utsatte delene av Sverige. Høsten 1676 hadde man vært opptatt med å landsette styrker i Skåne og Blekinge for å besette viktige holdepunkter. Dette for å nøytralisere Öland og Kalmar, som lå utsatt til mellom Skåne og Gotland.

Etter det svenske nederlaget ved Køge bukt besluttet den nye riksadmiral Hans Wachtmeister å føre en vesentlig del av den svenske flåten inn i Kalmarsund mellom Småland og Öland. Kalmar ble en viktig base for minst 16 orlogsskip. Det grunne og uryddige farvannet supplert med det sterke festningsartilleriet i Kalmar skapte et trygt tilfluktssted. Wachtmeister, som hadde overtatt som riksadmiral, ønsket derfor å ha en sjøstyrke der. Men det betød at danskene og nederlenderne rettet oppmerksomheten mot Öland. Som mottiltak mot et alliert angrep ble det reist skanser ved Färjestaden på vestsiden og i Kårehamn på østsiden, i tillegg til festningen Borgholm. Dette var imidlertid utilstrekkelig på den langstrakte øya med 13 havner og flere steder som var gunstige for landstigning.

Den 9. juli 1677 kom ordre fra København om å angripe Öland fra København. Men Niels Juel fikk ikke lettet anker med sin danske del av den allierte flåten før den 20. juli. Den forente flåten på 35 orlogsskip og 13 mindre farkoster, delt i to danske og en nederlandsk eskadre, kom til Bornholm den 25. juli. Den svenske eskadren på 16 skip ved Kalmar var et ettertraktet bytte som de allierte håpet å finne og erobre. Niels Juel la fram en plan om å stenge begge ender av Kalmarsund. Ifølge planen skulle den nederlandske eskadren komme sydfra inn i sundet under admiral Bastiansen. De skulle angripe den svenske eskadren på ankringsplassen ved Kalmar festning og Grimskär. Juel med de to danske eskadrene skulle gå nord om Öland og inn i sundet.

I løpet av de første dagene av august måtte de allierte innse at inngangen til Kalmar var umulig å forsere. Det ukjente farvannet med rev, klipper og batterier ble for vanskelig å forsere. Selv om nederlenderne og danskene kontrollerte Kalmarsund var det ikke mulig å nærmere seg Kalmar som lå ved det smaleste sundet mellom Småland og Öland. Svenskene hadde senket mindre fartøy som blokade mot de allierte krigsskipene på vei fra sør. De hadde også anlagt en skanse på Varvsholmen. Batteriet her kunne skyte rett ut i Kalmarsund der de hindret videre bevegelser inn mot Kalmar. Den svenske eskadren lå på reden, beskyttet mellom batteriet på Grimskär og slottet, med en ekstra beskyttelse på øya Skallö.

8. august ble mellom 2 og 3 000 mann landsatt av danskene ved Jutnabben på nordsiden av Kalmar by. Der vant de flere trefninger og kastet svenskene tilbake mot bymurene. I løpet av kampene ble to herregårder, 150 bygninger og 11 møller ble ødelagt. I tillegg var det brent to andre herregårder videre vestover. Kalmar by var nå nesten omringet av de overlegne danske styrkene. De samlet seg på Spännarebacken mens en budbringer ble sendt inn til Kalmar. Her ble svenskene overrakt krav om kapitulasjon. Den svenske garnisonen besto av bare 450 til 700 soldater, men Wachtmeister avslo anmodningen. Like etter at budbringeren hadde returnert, startet han et meget intenst bombardement mot danskene i de nordlige forstedene. Dette var et desperat forsøk på bløff, for det var lite krutt og ammunisjon tilbake. Men skytningen var overbevisende nok. Danskene mente motstanden ville være for sterk, så all forberedelse på angrep ble gitt opp. På mindre enn to dager trakk danskene seg over til Öland.

Herjingene på Öland

Den 10. august gikk nederlandske soldater i land ved Smedby på sørlige Öland. I forveien hadde danske styrker gått i land ved Köpingsvik nord for Borgholm der de brente og herjet flere gårder og et tettsted. Samtidig var 4 000 menn satt i land ved Färgestaden der de stormet skansen. Nyheten om dette fikk allmuens oppbud, som var samlet ved Algutsrums kyrka, til å trekke seg med familier og eiendeler inn i skogene. Andre ble igjen for videre kamp mot landstigning fra nederlandsk side på den sørlige delen av Öland.

Fra 10. til 18. august herjet danskene spesielt hardt på Øland, til tross for tross svake protester fra nederlenderne. De svidde av tre fjerdedeler av alle hus, gårder og møller, og bortførte over 2 000 kveg. Den lokale befolkningen kunne ikke gjøre mye motstand, og de måtte gi fra seg kontribusjon i form av mat og verdifulle eiendeler. Yngre og sjøvante ölanninger ble tvangsrekruttert. 580 gårder og 5 000 mindre gårder var ødelagt, 3 000 tønner med såkorn, 3 400 sauer og 500 hester var som kveget ført om bord i skipene og til de alliertes forlegninger.

Trefningen ved Borgholm

Den 18. august holdt oberst Falkenberg og oberstløytnant Maidell festningen på Borgholm med en liten garnison. Først var den truet av en dansk styrke på flere hundre, opptil «3 500» menn, forlagt i to leirer utenfor festningen. De danske orlogsskipene beskjøt festningen mens de danske troppene i leirene forberedte et angrep mot det svenske holdepunktet. Men helt uventet hadde admiral Wachtmeister i all hemmelighet kommet over Kalmarsund med 180 kavalerister. Han overrasket danskene midt i deres forberedelser på å storme Borgholm. Mot et tap på en hest og en drept soldat skal svenskene ha drept 130 danske soldater og drevet resten av den den danske styrken hæren i panikk mot strendene der båtene lå.

Samtidig hadde en svensk tropp under løytnant Wrangel overrasket en dansk tropp nord på Öland. Denne ble slått med tap på 12 drepte og seks tatt til fange. Etter tilbakeslagene hevnet danskene seg på Smålandskysten. De gikk i land og ødela tettstedet Skäggenäs og flere gårder. Flere svenske strandvakter kom i kamp med småfarkoster som skjøt etter dem fra sjøsiden.

Etterspillet

Den 21. august lettet de siste allierte krigsskipene anker og dro ut av Kalmarsund. I løpet av de foregående dagene hadde Tromp besluttet å sende de nederlandske skipene hjemover. Niels Juel, som hadde vendt tilbake til sin base ved Vestergarn i Gotland for egen regning, fortsatte sjøtoget ut året.

Seks mindre orlogsskip og flere småfarkoster, inkluderte et par galioter under viseadmiral Peder Morsing, gjorde strandhogg mot kysten av Östergötland og nordlige Småland som en del av Juels sjøtog. Dorhultvik(Oskarshamn) var satt i brann og den 31. august ble Västervik angrepet og brent ned av danskene. Der fant de et nesten ferdig skip på 40 kanoner som også ble brent. Mangel på forsyninger hindret videre herjinger på den svenske kysten fram til den 3. oktober. Da måtte Niels Juel forlate Gotland på vei til vinteroppholdet i København. Men ikke før et siste angrep var gjort av danskene, med Niels Juel i spissen, mot tettstedet Sandholm i Stockholms skjærgård.

Ölanningene opplevde en smertelig og hard hungersnød gjennom vinteren 1677 til 1678. Etter at øya var plyndret ble de fritatt for de svenske krigsskattene og andre statlige avgifter. Sveriges krigsledelse var for resten av krigen uten økonomisk bidrag fra Öland. De få ressursene som var tilgjengelig var viktig for Kalmar by. Öland var blitt et øde land økonomisk sett for lang tid framover.

Litteratur

• Kurt Lundgren, Stora Cronan utgitt av Lenstad Bok & Bild i 1997 ISBN 91-973261-5-1
• Björn Axel Johansson, Regalskeppet Kronan utgitt av Bra Böcker, Höganäs i 1985
• Niels M. Probst, Niels Juel Vor største flådefører 2005, ISBN 87-89022-46-7