Herbert Marcuse (født 19. juli 1898 i Berlin i Tyskland, død 29. juli 1979 i Starnberg) var en tysk-amerikansk marxistisk filosof og sosiolog, som tilhørte den såkalte Frankfurterskolen. Hans bok Der eindimensionale Mensch (norsk tittel: Det endimensjonale menneske) fra 1964 fikk en betydelig innflytelse i Europa og USA i studentopprøret i slutten av 1960-årene.

Herbert Marcuse
Født19. juli 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Berlin[5][6][7]
Død29. juli 1979[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Starnberg[6]
BeskjeftigelseFilosof, sosiolog, politisk teoretiker, universitetslærer, statsviter Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad
Utdannet vedHarvard University
Columbia University
Humboldt-Universität zu Berlin
Albert-Ludwigs-Universität
Doktorgrads-
veileder
Martin Heidegger
EktefelleSophie Wertheim
Inge Neumann
Erica Sherover-Marcuse
BarnPeter Marcuse[6]
PartiSozialdemokratische Partei Deutschlands
Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Nasjonalitet
GravlagtGravlund for menighetene Dorotheenstadt og Friedrichswerder
Signatur
Herbert Marcuses signatur

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Herbert Marcuse var sønn av en jødisk tekstilfabrikant fra Pommern. I 1916, etter sitt «Notabitur», en forenklet for for examen artium som var blitt innført under første verdenskrig, ble han innkalt til den tyske keiserlige hær. I 1917 ble han medlem av Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter Tysklands militære sammenbrudd ble han i 1918 valgt inn i et Soldatenrat i Reinickendorf. Han trådte etter egen fremstilling ut av dette fordi også tidligere generaler ble innvalgt.[9]

Studieår

rediger

I 1918 begynte Marcuse på studier i germanistikk og nyere tysk litteratur som hovedfag, og filosofi og nasjonaløkonomi som bifag, først fire semester i Berlin, så fire semester i Freiburg. Etter mordene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg forlot Marcuse SPD i 1919. Han promoverte i 1922 og arbeidet en tid i en forlagsbokhandel i Berlin.

Forfatterskap

rediger

Marcuse var i en periode elev av filosofen Martin Heidegger. Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 ble han nødt å flykte fra Tyskland. Sammen med blant annet Max Horkheimer, Friedrich Pollock og Erich Fromm dro han til Columbia-universitetet i New York, der han skrev flere bøker som vakte oppmerksomhet. Under krigen var Marcuse ansatt i det amerikanske utenriksdepartementet. I 1950 kom han tilbake til Columbia som lektor i statsvitenskap før han i 1952 ble ansatt ved Brandeis universitetet i Massachusetts.

I 1955 skrev han Eros og sivilisasjonen – en sivilisasjonskritisk studie som tok utgangspunkt i Sigmund Freuds psykoanalytiske teori. Han argumenterte i boken blant annet for seksuell frigjøring. Hans bok Der eindimensionale Mensch fra 1964 spilte en rolle i USA og Europa for studentopprørene på slutten av 1960-årene. Det fremvoksende vesterlandske konsumsamfunnet utøvet en myk, lite synlig manipulativ makt over menneskene, mente han. Han argumenterte i dette skrift blant annet for at arbeiderklassen hadde tapt sin samfunnsendrende, revolusjonære rolle i de moderne vestlige velferdsstatene.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Herbert-Marcuse, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Pedagogues and Psychologists of the World[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000011764, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118577638, besøkt 11. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Маркузе Герберт, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 18. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Selbstauskunft in: Jürgen Habermas: Gespräch mit Herbert Marcuse (1977). In: Jürgen Habermas: Politisch-philosophische Profile. Erweiterte Ausgabe, Frankfurt am Main 1987, ISBN 3-518-28259-X, S. 269.

Eksterne lenker

rediger