Helmut Tanzmann
Helmut Tanzmann (1907–1946) var en tysk jurist, SS-Obersturmbannführer og Oberregierungsrat som var Sipo-kommandant i Narvik under andre verdenskrig. Han var leder av referat IV N fra november 1944 til krigens slutt.[1] I Frankrike og i Galicja medvirket han til holocaust.
| Helmut Tanzmann | |||
|---|---|---|---|
| Født | 18. jan. 1907 Oschatz | ||
| Død | 6. mars 1946 (39 år) Storbritannia | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, Medarbeider i gestapo | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Nazi-Tyskland | ||
| Medlem av | Sturmabteilung Schutzstaffel | ||
Tanzmann døde under uklare omstendigheter da han var internert i Storbritannia etter krigen, antatt selvmord.
Tidlig liv og utdanning
redigerTanzmann gikk på gymnaset og studerte rettsvitenskap etter fullført skolegang. På begynnelsen av 1930-tallet tok han doktorgrad i juss. Fra 1933 til 1937 arbeidet han ved Finansdepartementet i Sachsen.[2]
Karriere i NSDAP og SS
redigerI 1933 meldte Tanzmann seg inn i nazipartiet NSDAP (medlemsnummer 2.433.947) og SA. Han var medlem av SA til 1936 før han gikk over til SS (medlemsnummer 290.002). I 1941 ble Tanzmann forfremmet til SS-Obersturmbannführer.
Tanzmann og Schöngarth hørte til en gruppe av nokså homogene SS-folk som var unge, velutdannede og kom fra en borgerlig bakgrunn.[3]
Andre verdenskrig
redigerTidlig karriere
redigerEtter utbruddet av andre verdenskrig var Tanzmann fra november 1939 til mai 1940 leder for Gestapo i Danzig. I den tysk-okkuperte delen av Polen kalt Generalguvernementet arbeidet han deretter som avdelingsleder under lederen for sikkerhetspolitiet og SD (BdS), og fra juli 1941 var han kommandant for sikkerhetspolitiet og SD (KdS) i Lemberg (Lviv). Fritz Katzmann var HSSPF i Galicja og hans nære medarbeidere der var Tanzmann og Karl Eberhard Schöngarth . I distriktet Galicja organiserte Tanzmann drap på jøder og ga ordre om mord på jøder ("judenfrei"). I løpet av den blodige søndagen 12. oktober 1941 ble 10.000 jøder myrdet praktisk talt i offentlighet på den jødiske gravlunden i Stanislawow; massakren ble beordret av Katzmann i samråd med Tanzmann og hensikten var å redusere antallet jøder i gettoen ved å skyte de overflødige. Disse såkalte "jødeaksjonene", hvor tusenvis av mennesker ble skutt, startet høsten 1941 og ble midlertidig stoppet mot slutten av 1941. Tanzmann hadde blant annet ansvar for grensekontrollen med oppdrag å skyte alle jøder som forsøkte å flykte til Ungarn. Etter begynnelsen av Aktion Reinhardt i 1943 koordinerte Tanzmann som KdS bruken av sikkerhetspolitiet ved deportasjonen av jøder til utryddelsesleiren Belzec.[1][4][5][3][6]
Disiplinære saker og overføringer
redigerAv disiplinære årsaker, på grunn av underslag, ble han fra slutten av 1942/begynnelsen av 1943 midlertidig erstattet som KdS Lemberg og endelig i mars 1943 offisielt erstattet av Josef Witiska. Bakgrunnen var en gjennomgang av polititjenestene i distriktet Galicia av ansatte ved riksrevisjonen. Revisorene oppdaget verdisaker og svarte kasser med penger fra myrdede jøder, som medlemmer av Einsatzgruppe C av politiet hadde tilgang til.[5]
Deretter ble Tanzmann KdS i Montpellier, hvor han var aktiv til august 1944.[7] I Montpellier koordinerte Tanzmann blant annet jødeforfølgelser og deportasjoner, samt undertrykkende tiltak mot den franske motstanden. Tanzmann var også en periode KdS i Marseille[8]. På sensommeren 1944 dannet han det etter ham oppkalte Sonderkommando Tanzmann (Kommando z. b. V. 21 Tanzmann), som bestod av rundt hundre medlemmer av SD-tjenestene i Montpellier og Vichy. Med disse medlemmene ble han overført via Flensburg senest ved årsskiftet 1944/1945 til Nord-Norge. Tanzmann erstattet der, i forbindelse med overføringen av KdS/SD-tjenesten i Tromsø til Narvik, Oswald Poche som KdS. I mai 1945 hadde denne enheten fortsatt 160 ansatte.[5]
Oppdrag i Norge
redigerI august 1944 ble den såkalte Kommando Tanzmann (KDO 21) dannet av personell fra KdS Vichy og KdS Montpellier.[9] I oktober 1944 kom Tanzmann til Oslo for å ha møte med Terboven og Fehlis. Reichskommissar Terboven ville sende kommandoen til Finnmark, der russisk invasjon truet, men Tanzmann og Fehlis protesterte. Fehlis var sjef for SD og BdS i Norge. Fehlis trengte flere menn og ville dessuten gjerne bytte ut Poche i Tromsø. Tanzmann ankom Narvik 19. november 1944, og i mars 1945 ble kommandanyrnd tjenestested flyttet til Narvik i forbindelse med evakuering av Finnmark og Nord-Troms, mens Tromsø ble redusert til Aussendienststelle.[1][10][11]
Krigens slutt og død
redigerSipo-mannskapet fikk ved krigens slutt ordre om å brenne dokumenter og blande seg med vanlige soldater. Tanzmann og hans medarbeidere ble først og fremst etterlyst for sin virksomhet i Frankrike. I mai 1945 flyktet Tanzmann, forkledd som marineoffiser (under navnet Hans Koch eller Erich Koch), sammen med 4 eller 5 medlemmer av KdS Narvik på en ubåt U-997. Ubåten ble oppdaget av britene, og mannskapet ble umiddelbart arrestert. I en britisk interneringsleir ble hans egentlige identitet avslørt. Tanzmann ble deretter sendt til London for ytterligere avhør. Tanzmann ble holdt i samme fengsel som Jakob Sporrenberg og Fritz Knöchlein. For å unngå en truende rettssak begikk han selvmord der i 1946. Det ble spekulert i at han kanskje ikke hadde begått selvmord, ettersom flere av hans nærmeste menn også forsvant samtidig. Britene tvilte på at han var typen til å ta sitt eget liv og fant det mistenkelig at også hans livvakter var forsvunnet.[12][2][1] Dødsattesten ble skrevet ut på Hans Erich Koch, død i Kensington Palace Gardens 6. mars 1946 med dødsårsak kvelning ved henging. Han ble begravet som Helmut Tanzmann på den tyske militære gravlunden Cannock Chase.[13] Karl Eberhard Schöngarth, hans kollega i Galicja, ble henrettet i 1946 for drap på en krigsfange.
Litteratur
rediger- Robert Bohn: Reichskommissariat Norwegen, „Nat.soz. Neuordnung“ u. Kriegswirtsch., 2000.
- Dieter Pohl: Nationalsozialistische Judenverfolgung in Ostgalizien, 1941–1944. Oldenbourg, München 1997, ISBN 3-486-56233-9</nowiki> (Volltext digital verfügbar).
- Thomas Sandkühler: Endlösung in Galizien. Der Judenmord in Ostpolen und die Rettungsinitiativen von Berthold Beitz 1941–1944. Dietz Nachfolger, Bonn 1996, ISBN 3-8012-5022-9</nowiki>.
- Ernst Klee: . 2. Auflage. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2007, ISBN 978-3-596-16048-8</nowiki>.
Referanser
rediger- ^ a b c d Nøkleby, Berit (2003). Gestapo : tysk politi i Norge 1940-45. Aschehoug. ISBN 8203227880.
- ^ a b Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer Taschenbuch Verlag, Zweite aktualisierte Auflage, Frankfurt am Main 2005, ISBN 978-3-596-16048-8</nowiki>, S. 618.
- ^ a b Eisen, George (2023). «GALICIA 1941–1942: The Delirium of Murder». A Summer of Mass Murder. Purdue University Press. s. 126–163. ISBN 978-1-61249-775-4. doi:10.2307/j.ctv2ckjq1z.11. Besøkt 25. juni 2024.
- ^ Dieter Pohl: Nationalsozialistische Judenverfolgung in Ostgalizien, 1941–1944., München 1997, S. 147ff.
- ^ a b c Dieter Pohl: Nationalsozialistische Judenverfolgung in Ostgalizien, 1941–1944., München 1997, S. 189.
- ^ «Stanislawów (now Ivano-Frankivsk)». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 25. juni 2024.
- ^ Robert Bohn: Reichskommissariat Norwegen: "Nationsozialistische Neuordnung" und Kriegswirtschaft, Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2000, ISBN 978-3-486-56488-4</nowiki>, S. 89.
- ^ Bernhard Brunner, Der Frankreich-Komplex : die nationalsozialistischen Verbrechen in Frankreich und die Justiz der Bundesrepublik Deutschland, Göttingen 2004, ISBN 3-89244-693-8</nowiki>, S. 93.
- ^ Bernhard Brunner, Der Frankreich-Komplex : die nationalsozialistischen Verbrechen in Frankreich und die Justiz der Bundesrepublik Deutschland, Göttingen 2004, ISBN 3-89244-693-8</nowiki>, S. 93.
- ^ Robert Bohn: Reichskommissariat Norwegen: "Nationsozialistische Neuordnung" und Kriegswirtschaft, Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2000, ISBN 978-3-486-56488-4</nowiki>, S. 89.
- ^ Pryser, Tore (2001). Hitlers hemmelige agenter. Universitetsforl. ISBN 8215000754.
- ^ Dieter Pohl: Nationalsozialistische Judenverfolgung in Ostgalizien, 1941–1944., München 1997, S. 388, 421.
- ^ Fry, Helen (2017). The London Cage: The Secret History of Britain's World War II Interrogation Centre. Yale University Press. ISBN 978-0-300-22193-0. doi:10.2307/j.ctv1bzfpc4.20.