Haringvlietdemningen

demning i Nederland
Haringvlietdemningen
Haringvlietdam-02.jpg

Haringvlietdemningen
51°49′58″N 4°02′59″Ø

Haringvlietdemningen (ned.: Haringvlietdam) forbinder HellevoetsluisVoorne-Putten med StellendamGoeree-Overflakkee, begge i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Demningen er 4,5 km lang, og stenger forbindelsen mellom den tidligere fjorden Haringvliet og Nordsjøen. Midt i demningen er sytten sluser plassert over en avstand på en kilometer, disse slipper kun gjennom vann.

Demningen er den sjette av fjorten demninger som inngår i Deltaprosjektet (ned.: Deltawerken). Den har en kombinert oppgave i og med at den ikke bare skal beskytte øyene og det bakenforliggende landet, Hoekse Waard, mot springflo og ekstremt høyvann, men også sørge for at vannet som føres med av elvene Rhinen og Maas kan slippes ut i Nordsjøen. Det tok totalt fjorten år å bygge demningen, fra starten i 1957 frem til åpningen i 1971. Om man rangerer demningene etter byggetid, sørger de fjorten årene for at Haringvlietdemningen kommer på annenplass, bare slått av Oosterscheldedemningen. 15. november 1971 stod dronning Juliana og minister Willem Drees jr. for den offisielle «åpningen» av demningen og riksvei N57, som forbinder øyene og provinsen Zeeland med Zuid-Holland.

Som Oosterscheldekeringen kan også denne demningen sluse vann fra elvene til Nordsjøen, dette var nødvendig siden Rhinen og Maas går sammen i Haringvliet. Konstruksjonen er en annen, Haringvlietdemningens sluser er konstruert slik som slusene i Oesterdemningen. De slipper ferskvann ut i Nordsjøen, men ikke saltvann inn i Haringvliet. Ved vind av storm-styrke kan slusene stenges. De kan slippe gjennom omtrent 25 000 kubikkmeter vann i sekundet. Dersom vannstanden blir for høy ved Rotterdam kan slusene her innstilles slik at de slipper mer elvevann ut i Nordsjøen enn vanlig. Takket være dette, har demningen fått kallenavnet den nederlandske vannkranen. Videre er det også en «vanlig» sluse bygget inn i demningen ved Stellendam, slik at fiske- og lystfartøyer kan benytte havnen eller seile videre inn i Nederland herfra. For å sørge for at fiskestammene kan bevege seg mellom Haringvliet og Nordsjøen har man laget spesielle tunneler i pilarene mellom slusene.

I november 1958 begynte konstruksjonen av demningen ved at man slo påler ned i sjøbunnen. Totalt utgjør 22 000 betongpåler, noen lengre enn 20 meter, fundamentet demningen ble bygget på. Byggingen av slusene tok fem år, med byggestart i 1961. Først da disse var ferdige begynte man å bygge selve demningen. Teknikken man brukte her var den samme som ved byggingen av Grevelingendemningen, med en kabelbane som transporterte blokker av betong over demningen og slapp dem ned på avtalt sted.

SluseneRediger

Demningen har 17 slusedører som kan beveges vertikalt fordelt over en kilometer lang del av diket. Byggingen av slusene ble gjort på stedet ved at en del av havbunnen ble omgjort til tørrdokk. For å kunne realisere dette ble stålplater (ned.: damwand) drevet ned i havbunnen, før vannet ble pumpet ut. Tørrdokken som oppstod på denne måten var 1400 meter lang, 600 meter bred og 10 meter dyp. Slusenes fundament består av 22 000 betongpåler som ble drevet ned i havbunnen da denne ikke var fast nok til å kunne bære komplekset. Etter dette støpte man en tre meter tykk betongsåle, før pilarene mellom slusene ble konstruert.

Fordelt over tørrdokkens lengde ble 18 pilarer plassert, de første var ferdige fire år etter at tørrdokken ble tatt i bruk. Mens dette pågikk begynte man å konstruere de 56 meter lange og 6 meter høye slusedørene, to for hver sluse. Det var separate dører for Nordsjø-siden og Haringvliet-siden. Den første av de 34 dørene ble montert i 1963, den siste i 1966. Deretter ble vann sluppet inn i tørrdokken. Selve dokken ble fjernet da vannstanden utenfor og innenfor var lik.

Det siste som ble gjort før demningen kunne settes i drift var å stenge brohodene ved Goeree-Overflakkee og Voorne-Putten. Den sydlige åpningen var relativt enkel å stenge, her ble sand dumpet på havbunnen slik at et dike «ble til» og stakk opp over vannet. Deretter overtok bulldosere og lastebiler jobben med å gjøre ferdig diket. Under arbeidet med å stenge den en kilometer brede, nordlige åpningen ble dels samme metode som ved byggingen av Oesterdemningen brukt: ved hjelp av en kabelbane ble betongblokker sluppet ned i åpningen. En betongblokk veide 2,5 tonn og mer enn 100 000 ble dumpet i åpningen. I tidens løp ble hulrommene mellom blokkene fylt med sand slik at vannet ikke lengre kunne strømme gjennom.

Da dette arbeidet var ferdig kunne slusene stenges, og Haringvliet var ikke lengre en fjord, det var en innsjø. Det hadde man ikke kunnet gjøre tidligere, da ville strømmen ha blitt så sterk at deler av demningen kunne ha blitt skylt bort.

NaturRediger

Før demningen ble bygget var Haringvliet et rolig naturområde, på en av de små øyene her hekket 1500 avosett-par (lat.: Recurvirostra avosetta) i årevis, mens vill-gjess oppholdt seg langs breddene om vinteren. Det som skjedde da demningen stengtes var at land som vanligvis ble oversvømmet ved høyvann nå ble liggende over høyvannsgrensen, og disse områdene ble tatt i bruk av bøndene. Dette førte til at mange gjess mistet biotopen sin.

At tidevannet ble satt ut av spill, betydde også at mange planter og dyr som var avhengige av saltvannet døde. Planter som normalt sett ville stått under vann halve døgnet tørket ut, og krabber og reker tålte heller ikke overgangen fra saltvann til brakkvann. Noen sorter forsvant og andre kom til. For eksempel forsvant skrubbe (Platichthys flesus) og krøkle (Osmerus eperlanus), mens nye arter er for eksempel karpe (Cyprinus carpio) og abbor (Perca fluviatilis). Positivt er det at øyen Tiengemeten ble kjøpt av foreningen for naturvern (ned.: Vereniging Naturmonumenten) i 1996.

Hvor Goeree-Overflakkee ender og den sydligste delen av demningen begynner er nå vanskelig å si. Sand har blitt lagt mot den av vinden, gressorter har slått rot der og landhodet ligner mer en sanddyne.

Eksterne lenkerRediger