Gunvor Galtung Haavik
Gunvor Galtung Haavik (født 7. oktober 1912 i Oslo, død 5. august 1977 i Drammen kretsfengsel) var en norsk medarbeider i Utenriksdepartementet ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun ble i 1977 anklaget og tiltalt for å være spion for Sovjetunionen, men døde før rettssaken. I avhørene etter fengslingen i januar 1977, tilstod hun at hun hadde vært i tjeneste for KGB, etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen.
Gunvor Galtung Haavik | |||
---|---|---|---|
Født | 7. okt. 1912 Christiania | ||
Død | 5. aug. 1977 (64 år) Drammen Hjertesvikt | ||
Beskjeftigelse | Medarbeider i Utenriksdepartementet og sovjetisk agent for KGB | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Ifølge Utenriksdepartementets vurdering hadde Haavik i mange år hatt adgang til høyt graderte opplysninger. Hennes virksomhet hadde således sannsynligvis voldt betydelige skader for Norge.
Bakgrunn
redigerGunvor Galtung Haavik var datter av Jan Janson Haavik (1879–1953) og Sigrid Anna Haavik født Reitan (1883–1969).[1][2] Hun vokste opp i Odda, der faren hennes var distriktslege og moren var jordmor.[3] Navnet Galtung er ikke hennes slektsnavn eller mellomnavn, men hennes døpenavn (fornavn).[4]
I årene 1932–1933 studerte hun medisin ved Det kgl. Frederiks universitet i Oslo. Hun ga opp medisinstudiet og utdannet seg som sykepleier ved Norske Kvinners Sanitetsforenings sykepleieskole i Oslo.
Allerede i 1930-årene ble hun fascinert av russisk kultur og historie, og hun lærte seg språket av en eldre, russisk emigrant, kunstneren Valery Carrick (1869–1943).
Haavik arbeidet ved sykehus i Bærum, Odda og Oslo, og under andre verdenskrig ved sykehuset i Bodø (fra 1943), hvor hun gjennom sitt arbeid kom i kontakt med russiske krigsfanger. Hun forelsket seg i én av dem, Vladimir Kozlov.
Under frigjøringen var hun med som tolk i en gruppe under major Leiv Kreyberg i Forsvarets sanitet, som ledet frigjøringen av de allierte krigsfangene i Nord-Norge. Gunnar Fougner var også med i gruppen som fotograf. Bilder som ble brukt i pressen av Gunvor Galtung Haaviks arbeide som tolk i fangeleirene i forbindelse med rettssaken mot henne, var tatt av Fougner.[5]
I 1946 ble hun ansatt som sekretær og tolk i Utenriksdepartementet. Hun søkte stillingen angivelig fordi hun hadde lært seg russisk i 1930-årene gjennom kontakt med en russisk flyktning i Norge. Hun ønsket å opprettholde og videreutvikle sine russiskkunnskaper.
Sovjetisk spion
redigerI 1947 begynte hun som fullmektig ved den norske ambassaden i Moskva. Hun oppsøkte snart sin russiske kjæreste. Det viste seg at Kozlov hadde stiftet familie alt før de to hadde møttes. Til tross for skuffelsen ønsket hun fortsatt å møte ham. KGB så raskt muligheten til å utnytte forholdet. De vervet henne som spion ved å true med å røpe forholdet for norske myndigheter. Slike forhold var strengt ulovlige på den tiden. Sovjetisk etterretning gav Kozlov og Haavik kodenavnene «Viking» og «Vika».
Etter åtte år i Moskva ønsket hun å reise tilbake til Norge og ble overflyttet til en stilling i Utenriksdepartementet i 1955.
Haavik var godt likt og vel betrodd av sine overordnede i Moskva. Så betrodd at hun ble overlatt kurérposten for å forhindre at den kom i KGBs hender, men hjemme i sin leilighet i Moskva lot hun KGB åpne den hemmelige korrespondansen.
Norske myndigheter ble klar over at russerne hadde en spion ved ambassaden i Moskva, men feilidentifiserte vedkommende. Feil person ble arrestert og fikk livet ødelagt. Ingeborg Lygren var kvinnen som tok over jobben etter Gunvor Haavik på ambassaden i Moskva i 1955. I 1965 ble hun arrestert. En sovjetisk avhopper, Anatolij Golitsyn, visste at sekretæren til Norges ambassadør var spion, men han forvekslet henne med Ingeborg Lygren. Slik fikk også Haavik holde på i over ti år til med sin virksomhet for KGB.
I 22 år, frem til hun ble arrestert av norsk sikkerhetspoliti ved Bråten holdeplass på Ekebergbanen den 27. januar 1977, hadde hun jevnlig kontakt med sine russiske føringsoffiserer. Gennadij Titov var mistenkt for å være en slik kontakt. Han ble senere utvist av Norge på livstid.
Økonomiske motiver var neppe utslagsgivende for Haavik. For sine mangeårige tjenester for den sovjetiske staten mottok hun imidlertid betydelige pengebeløp og ble også i hemmelighet tildelt den sovjetiske Ordenen folkenes vennskap.[6][7]
Rettssaken mot henne, som var berammet til å starte den 14. november 1977, ble avlyst da Haavik døde av hjertesvikt i Drammen kretsfengsel. Tiltalen var landsforræderi og spionasje. Forbrytelsene hun var tiltalt for, hadde en strafferamme på 21 års fengsel.[8]
Film
redigerI 2008 kom Knut Erik Jensens filmatisering, Iskyss basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn som omhandler Haavik og hennes historie. Jensen har også tidligere, i 1994, laget en kortfilm om Haaviks liv, Min kjære venn.
Referanser
rediger- ^ Folketellingen 1900, Digitalarkivet, https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037045129121
- ^ Folketellingen 1910, Digitalarkivet, https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036372011684
- ^ Norsk biografisk leksikon https://nbl.snl.no/Gunvor_Galtung_Haavik
- ^ Gunvor Galtung Haavik døpt på Rikshospitalet i Oslo 30. oktober 1912, Digitalarkivet, Ministerialbok nr. 14 (1909-1912), Fødte og døpte 1912, Side 366
- ^ Kreyberg, Leiv (1896-1984) (1946). Frigjøringen av de allierte krigsfanger i Nordland 1945: en redegjørelse. Oslo: Tanum. s. 16.
- ^ Viktor Grusjko i samarbeid med Isak Rogde: MITT LIV I KGB Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995, ISBN 82-05-21955-9 side 125
- ^ Ørnulf Tofte: Spaneren: Overvåkning for rikets sikkerhet, Gyldendal Norsk Forlag, 1987, ISBN 82-05-17390-7 side 152
- ^ Store norske leksikon, http://nbl.snl.no/Gunvor_Galtung_Haavik
Litteratur
rediger- Alf R. Jacobsen: Iskyss (2005) (omtalt)
- Gunnar Haarstad: I hemmelig tjeneste, 1988 [1]