Gullskjellsopp

soppart

Gullskjellsopp (Phaeolepiota aurea) er eneste art i slekten gullskjellsopper, og er en skivesopp som er regnet som en fremmedart i Norge. Den er iøynefallende gyllenbrun i fargen og vokser i hager og parker med næringsrik jord. Soppens fruktlegemer regnes som spiselige når de plukkes tidlig, men blir giftige når de blir eldre.

Gullskjellsopp
Nomenklatur
Phaeolepiota aurea
(Matt.: Fr.) Konrad & Maubl.
Populærnavn
gullskjellsopp[1]
Klassifikasjon
RikeSopp
DivisjonStilksporesopper
UnderdivisjonHymeniesopper
KlasseEkte hymeniesopper
UnderklasseAgaricomycetidae
OrdenSkivesoppordenen
FamilieAgaricaceae
SlektPhaeolepiota
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

PH — Potensielt høy risiko 2023

Økologi
Habitat: Terrestrisk
Utbredelse: Eurasia, Nord-Amerika

Beskrivelse rediger

Gullskjellsopp er den eneste anerkjente arten i slekten gullskjellsopper (Phaeolepiota).[3] Som de fleste andre hattsopper i skivesoppordenen utvikler den sporene i et tynt lag på skiver under hatten. Soppens fruktlegemer er gulbrune til okergule og fint melne eller grynet på hatten og nedenfor ringen. Indre hylle blir til en tykk hudaktig ring på stilken etterhvert som den vokser. Tidlig i fruktlegemets utvikling er skivene ikke synlige, de kan først ses når den indre hyllen er sprukket opp eller fjernet. Fargen på skivene er gulaktig hvite til å begynne med, etterhvert rødbrune.[4] Ovenfor ringen er den lysere gul og fibret på langs.

Fruktlegemene hos gullbittersopp kan forveksles med gullskjellsoppens. De ligner i fargen, har en mindre tydelig ring, mer rustbrune skiver og radiært fibret hatt. Disse karakteristikkene skal gjøre det mulig å skille dem fra hverandre.[4]

Voksested rediger

Beskrivelsen allerede på 1700-tallet fra Europa, mange og gamle angivelser fra Nord-Amerika og Japan, vitner om at soppen er naturlig hjemmehørende både i Eurasia og Nord-Amerika.[2] I Norge finnes det registrerte funn så langt nord som Sør-Varanger.[5]

Soppen er saprotrof, det vil si at den næres av døende organisk materiale. Den trives på næringsrik jord, for eksempel hager og kirkegårder.[6] Utbredelsen er begrenset til naturtyper som er sterkt endret av mennesker. I Norge ble den først funnet i Muséhagen i Bergen, en gang mellom 1900–1949.[2]

Fremmedart rediger

Arten antas å ha blitt introdusert i Norden og til de britiske øyer ved at jord eller plantemateriale inneholdt mycel eller sporer. I dag virker det som om den hovedsakelig spres over begrensede områder innenfor rekkevidden til fruktlegemenes sporer, men flere etablerte bestander kan skyldes at den har blitt innført gjentatte ganger ved forflytting av jordmasser.[2] Den er vurdert til «potensiell høy risiko». Bakgrunnen er den hurtige utbredelsen av store områder, men det finnes foreløpig ikke grunnlag for å si at den fortrenger stedegne arter.[2]

Bruk rediger

Eldre fruktlegemer utvikler blåsyre,[trenger referanse] men yngre eksemplarer kan tilberedes slik at de regnes som trygge å spise.[6]

Bildegalleri rediger

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 16. september 2023. Besøkt 16. september 2023. 
  2. ^ a b c d e Andreasen M, Børja I, Nordén B, Nordén J, Perminow JIS, Pettersson M og Talgø V (11. august 2023). «Sopper. Vurdering av økologisk risiko for gullskjellsopp Phaeolepiota aurea som PH for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 16. september 2023. 
  3. ^ Catalogue of Life: Oppgi sjekklistens versjon for å vise anbefalt referanse
  4. ^ a b Læssøe, Thomas (2000). Sopp. no#: Teknologisk forl. s. 83. ISBN 8251205638. 
  5. ^ Funndata Arkivert 21. februar 2022 hos Wayback Machine. i Artsdatabankens Artskart på artsdatabanken.no. Hentet 20. august 2022.
  6. ^ a b Høiland, Klaus: gullskjellsopp i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. august 2022

Eksterne lenker rediger