Gottfried Ignatius Montz

Gottfried Ignatius Montz
Født22. mai 1813Rediger på Wikidata
Død19. januar 1868Rediger på Wikidata (54 år)

Gottfried Ignatius Montz (i Norge også kalt Gudfred Johan Montz, født 22. mai 1813, død 19. januar 1868) var den første katolske sogneprest i Norge etter Reformasjonen.

Han ble født 22. mai 1813 i Randerath i Rheinpreussen. Etter studier i Louvain ble han presteviet i 1839, og reiste kort tid etter til Stockholm for å virke der.

7. juli 1842 kom han til Christiania for å døpe datteren til den franske generalkonsulen. Det var på dette tidspunkt ikke tillatt med noen religionsutøvelse utenfor statskirken, men kong Karl Johan av Sverige og Norge hadde gitt tillatelse av diplomatiske hensyn. De 60 katolikker som var til stede søkte kongen om tillatelse til å opprette en menighet i Christiania, og 12. september 1842 flyttet Montz dit. Tillatelsen var enda ikke gitt, men signalene var gode, og han ønsket å begynne å få praktiske ting på plass.

I april 1843 hadde nødvendige tillatelser blitt gitt, og Montz ble første sogneprest for St. Olav menighet (da St. Olaf, nå St. Olav domkirkes menighet). Han feiret menighetens første messe i et provisorisk kapell viet til St. Olav, som lå i en bygård på hjørnet av Youngsgaten og Storgaten.

Han vendte tilbake til Tyskland i april 1848, og gjorde tjeneste som sogneprest først i Aachen, og senere i Prümm (nær Trier) og Lay (nær Koblenz). Han hadde det siste embetet inntil sin død 19. januar 1868.