Åpne hovedmenyen
Søndre kommandostandplass ved Høytorp fort
Kasernen ved Urskog fort
Langenes brogalleri ved Langenes batteri

Glommalinjen var et omfattende forsvarsverk i Norge som ble begynt bygget på slutten av 1800-tallet. Det strakte seg 280 km langs vestsiden av Glomma fra Halden i sør og opp til Kongsvinger i nord. Forsvarsverkets oppgave var å beskytte hovedstaden Oslo mot angrep, først og fremst fra Sverige. Glommalinjen var Norges desidert størst befestede landforsvarslinje.

Grensebefestningene ble bygget som følge av svært anstrengte forhold mellom Norge og Sverige. Etter at Norges regjering i 1895 måtte gjøre retrett etter sabelrasling fra den svenske Riksdagen, ble norsk forsvarsbevissthet større. Det var først og fremst Georg Stang, generalinspektør og sjef for festningsartilleriet, som var «ildsjelen» bak Glommalinjen. Det var fire hovedfestninger:


I januar 1901 leverte befestningskomiteen første avsnitt av sin innstilling under overskriften «Forslag til strategiske forsvarsfronter til dekning av Kristiania med tilhørende distrikter og disse fronters fortifikatoriske forsterkninger m.v.»

Komiteen pekte på at gjeldende planer var basert på direkte forsvar av selve hovedstaden, og at store områder sønnenfor på begge sider av Kristianiafjorden lå åpent, med bare mindre befestninger ved de viktigste overgangene over Glomma, og trakk følgende konklusjon: «Muligheden af et angreb paa Norge endog forud for et angreb paa Sverige er ikke længere udelukket, og tør det være overmaade vanskeligt at forudsige noget om, hvorvidt et saadant angreb kun kan blive at betegne som sekundært».

Glommalinjen ble bygd ut med fire batterier i 1899, senere med åtte i perioden 1902 og 1903. Fossumavsnittet var et av avsnittene i Glommalinjen, og det eldste batteriet finnes på Kjellås batteri i Skiptvet. Sammen med Staåsbatteriet høyere opp i elva skulle det forhindre elvekryssing ved det strategiske fergeleiet ved Grønsund. Batteriet er delvis sprengt ned i fjell, og det har til sammen åtte standplasser for kanoner med brystvern. Fra 1902 ble det bemannet med Posisjonsartilleribataljonen. Feltartilleriet var modernisert med hurtigskytende kanoner, og i tillegg var det anskaffet 26 10,5 cm mobile posisjonskanoner.

Nasjonal krenkelse og frykt for krig skapte en viss folkelig støtte for grensefestningene. I takt med kravet om unionsoppløsning økte krigsfrykten til den kulminerte i 1905. Enda det ikke var noen faktisk fare for krig, var det svært spent forhold mellom de to land. Full mobilisering omfattet ca. 30 000 mann i grenseområdene på Østlandet. I Trøndelag ville Trondhjemske kombinerte linjebrigade og 3. Kombinerte landvernsbrigade sammen med landstormens avdelinger utgjøre ca. 10 000 mann. Tromsø stift forsvar ville mobilisert ca. 4000 mann felttropper, og den totale norske mobiliseringen ville til sammen omfatte ca. 67 000 mann mot angrep fra Sverige.

Historikere har antydet at den samlede planlagte svenske angrepsstyrken ville ha utgjort ca. 104 000 mann, fordelt med ca. 75 000 mann til angrep øst Oslofjorden, ca. 9 000 til landsetning vest Oslofjorden, og 20 000 mann til innmarsj i Trøndelag.

I 1905 fikk de fire hovedbefestningene, Fredriksten, Ørje, Urskog og Kongsvinger en viktig rolle i unionsoppløsningen. Sverige var lite begeistret for at Norge hadde festninger i nærheten av grensen til Sverige, og som pekte mot Sverige. Den svenske regjeringen framla som et krav at moderne norske festninger skulle fjernes. Under Karlstadkonvensjonen ble disse festningene det store stridsspørsmålet, ettersom flere militære skikkelser og en ikke uvesentlig del av befolkningen mente at festningene hadde en vesentlig symbolsk verdi for Norge. Christian Michelsen deltok i forvirringen ved å unnlate ordet «moderne» og så å appellere til Frankrike og Russland for å legge press på Sverige om å ikke rive flere hundre år gamle festninger. Resultatet av Karlstadkonvensjonen ble at Ørje og Urskog ble demolert, mens Fredriksten måtte fjerne de moderne tilbyggene, herunder Hjelmkollen fort. Kongsvinger trengte ikke demolere noe, men kunne ikke bygges ut heller.

Den fullstendige Glommalinjen ble imidlertid først utbygget etter 1907, og var operativ frem til 1930-tallet. Greåker batteri fra 1902 ble utbygget til fort i denne perioden, sammen med Ravneberget fort, og de to ble to hoveddeler av Sarpsborg festning, som ellers besto av Isesjøbatteriet, samt flere andre batterier. I tillegg til Sarpsborgavsnittet var også Fossumstrøkets festning, med Trøgstad fort, Høytorp fort, Fossum brogalleri og Langenes batteri et vesentlig forsvarsverk fra tiden etter unionsoppløsningen.


LitteraturRediger

  • Jostein Flåøien, Fossumstrøkets festning – Norges største innlandsfestning etter 1905 Foreningen for Høytorp fort 2009
  • Oberst Georg Stang, Glommenlinjen Aschehoug 1908.
  • Berg Roald: Profesjon, union, nasjon: 1814-1905, bind 2 av Norsk forsvarshistorie.
  • Aarbrek Vidar: De landmilitære forberedelser i 1905, foredrag Oslo militære samfund, 3. juli 2009

Eksterne lenkerRediger