Gjeldsordning

Gjeldsordning er betegnelsen på en rettslig bindende avtale mellom en skyldner og vedkommendes kreditor eller kreditorer om å nedbetale gjeld over tid.

Ordningen kan etableres på forskjellige måter, bl.a. ved en utenrettslig gjeldsforhandling mellom skyldner og kreditor. Den kan også opprettes via bestemmelsene i gjeldsordningsloven av 1992 for privatpersoner. Gjeldsforhandling etter konkursloven av 1984 kan også være aktuelt, men loven retter seg normalt mot næringsdrivende. Ikke alle som har problemer med å betale sin gjeld kan oppnå gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Det er mange vilkår i loven som må oppfylles, og derfor er ofte en utenrettslig gjeldsordning eneste mulige løsning dersom en ikke klarer å betjene gjelden.

Lovens formål

Lovens formål er å gi personer med alvorlige gjeldsproblemer mulighet til å få kontroll over sin privatøkonomi. Loven skal også sikre at skyldneren innfrir sine forpliktelser så langt det er mulig, jf § 1-1.

Gjeldsordningsloven av 1992 gjelder ikke for skyldnere som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet, dog med noen mindre unntak jf. gjeldsordningsloven § 1-2. Dersom en skyldner mener han oppfyller vilkårene i loven kan han sende søknad til namsmannen der han bor, jf § 2-1. Namsmannen har plikt til å bistå med utfylling av søknaden og veilede om lovens vilkår, jf § 2-2.

Den som søker offentlig gjeldsforhandling skal dokumentere at forhandling med kreditorene har vært forsøkt før søknad om gjeldsforhandling kan åpnes, jf § 1-3 i.f..

Vilkår for at gjeldsordning skal innvilges

Loven om gjeldsordning stiller som vilkår at skyldner er «varig ute av stand» til å betale sin gjeld, jf § 1-3. Namsmyndighetene må foreta en konkret vurdering av hvorvidt skyldner kan betale gjelden sin innenfor et rimelig tidsrom, sett i forhold til kreditor eller kreditorenes rett til oppgjør. Etter rettspraksis vil skyldner ikke være varig ute av stand til å betale sin gjeld dersom han kan selge eiendeler og betale hele gjelden.

Beslagsfrie eiendeler er skyldner uansett ikke forpliktet til å selge, jf. dekningslovnes § 2-3. Det er slike eiendeler som klær, innbo og gjenstander med høy affeksjonsverdi. Videre vil skyldner heller ikke være varig betalingsudyktig dersom gjeld utover fastsatt verdi av eiendelene kan nedbetales innen 10 til 15 år. Hvis der foreligger særlige grunner kan kortere tidshorisont legges til grunn for vurderingen. Skyldneren har plikt til å selge sin bolig dersom salg av boligen vil gi kreditorene best dekning og boligen overstiger dennes husstands rimelige behov, jf § 4-4.

Begge vilkårene må være oppfylt for at boligen skal kunne kreves solgt. Dersom kreditorene ikke tjener på at boligen selges, er det ikke nødvendig å vurdere om boligen overstiger husstandens rimelige behov for bolig. Dersom det er «støtende» å beholde boligen selv om kreditorene ikke tjener på at boligen selges kan en allikevel bli pålagt å selge boligen for å oppnå rettslig gjeldsordning.

Videre krever loven at åpning av gjeldsforhandling ikke må virke «støtende» for andre skyldnere og samfunnet forøvrig. Hvis namsmyndighetene kommer til at det er støtende å åpne gjeldsforhandling skal søknaden avslås etter §§ 2-6, jf 5-4. Når dette rettsspørsmålet skal avgjøres, skal det særlig legges vekt på om størstedelen av gjelden er nylig stiftet, stammer fra straffbare forhold, kan være omstøtelige i en konkurs, skyldner har forut for søknad om gjeldsforhandling på sterkt klanderverdig måte unnlatt å betale gjeld eller at skyldners gjeld knytter seg til skatte- og avgiftsgjeld som skyldneren kan bebreides for, jf § 1-4.

Gjeldsordningslovens bakgrunn

I kjølvannet av den såkalte jappetiden på 1980-tallet opplevde mange norske husholdninger å havne i en alvorlig gjeldskrise. Blant de medvirkende årsakene var høy arbeidsledighet, boligprisfall, økt styringsrente og mislighold av gjeld. Perioden var preget av en sterk utlånsvekst hvor bankene ga kreditt til individer uten tilstrekkelig betjeningsevne.

Samtidig vedtok Stortinget en betydelig reduksjon i fradraget for gjeldsrenter, som igjen gjorde det vanskeligere for husholdningene å betjene lån. Resultatet ble en alvorlig økonomisk krise, med betydelige tap for både næringsliv og privatpersoner. Stortinget så behovet for at privatpersoner kunne sanere gjelden sin og vedtok derfor gjeldsordningsloven i 1992. Lignende lovgivning var allerede innført i Danmark i 1986 etter «kartoffelkuren».

Gjeldsordningsloven ble vedtatt 17. juli 1992 og trådte i kraft 1. januar 1993. Året etter ble denne loven vedtatt også i Sverige som «skuldsaneringslagen». I samme periode fikk også Finland en tilsvarende lovgivning.

Mer om tvungen gjeldsordning

I de tilfeller hvor kreditor og skyldner ikke klarer å komme til enighet, vil det kunne føres forhandlinger i domstolene om tvungen gjeldsordning. I så tilfelle vil namsfogden bistå den som skylder penger. Når domstolen har mottatt anmodningen vil de kalle inn partene til et rettsmøte. Domstolen har myndighet til å overstyre kreditors innsigelser, dersom den mener at skyldner oppfyller vilkårene i lovverket. Norge har et relativt strengt regelverk når det gjelder innvilgelse av tvungen gjeldsordning. Som hovedregel kan det kun innvilges én gang. Som et resultat vil skyldnere som har fått innvilget tvungen gjeldsordning, ikke lenger ha rett på samme ordning hvis de havner i en lignende situasjon senere i livet.

Se også

• Gjeld
• Gjeldsmekling
• Mekling
• Gjeldsforhandling
• Offentlig gjeldsrådgiver
• Privat gjeldsrådgiver
• Gjeldsoffer
• Rettsstat
• Jurist

Eksterne lenker

• Regjeringen.no: Framgangsmåte – Rett til bistand
• Justis- og politidepartementet
• Gjeldsordningsloven