Georg Leibbrandt
Georg Leibbrandt (født 5. september 1899 i Hoffnungsfeld ved Odessa, død 16. juni 1982 i Bonn) var en tysk nazist, filosof, byråkrat og diplomat. Han ledet den politiske avdelingen i Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete («Departementet for besatte østområder») ofte forkortet til Ostministerium.
| Georg Leibbrandt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. sep. 1899[1][2] Tsebrykove[2] | ||
| Død | 16. juni 1982[1][2] (82 år) Bonn[3] | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, dommer, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Gottlieb Leibbrandt | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1933–)[2] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Sturmabteilung Leipziger Wingolf Tübinger Wingolf | ||
Bakgrunn
redigerLeibbrandt var født av etnisk tyske foreldre i Hoffnungsfeld nær Odessa i Zebrikovo-distriktet i Ukraina. Under første verdenskrig meldte han seg som tolk for de tyske styrkene som sto i Ukraina på Østfronten, da han snakket både tysk, russisk, ukrainsk, fransk og engelsk.
Etter oktoberrevolusjonen i 1917 flyktet han til Berlin og begynte å studere der. I 1918 studerte han teologi, filosofi og historie og fikk en doktorgrad i filosofi i 1927. I årene 1926, 1928 og 1929 reiste han mye rundt i Sovjetunionen for å studere den tyske befolkningen i svartehavsområdet («Volgatyskere») og samlet historisk dokumentasjon. Han publiserte senere en bok om dette i Tyskland. Han fikk senere et Rockefellerstipend og studerte i Paris og i USA i årene 1931-1933.
Nasjonalsosialist
redigerDa nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, tok Leibbrandt i mot en invitasjon fra Alfred Rosenberg om å vende tilbake til Tyskland, og han gikk samme år inn i NSDAP. Han ble leder av Øst-seksjonen i den utenrikspolitiske avdelingen i NSDAP, og leder for antisovjetisk og antikommunistisk propaganda.
Etter at Operasjon Barbarossa ble igangsatt, ble Leibbrandt leder for Ostministrerium, som hadde det overordnede ansvaret for den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene. Fra denne posisjonen deltok han på Wannseekonferansen sammen med Alfred Meyer.
Fra sommeren 1943, gikk han av ukjente grunner av fra Ostministerium og gikk inn i Kriegsmarine.
Etter krigen
redigerHan ble holdt internert av britene etter krigen fram til 1949. I denne perioden ble han innkalt som vitne under ministerieprosessen.
I januar 1950 ble han formelt siktet av Landgericht Nürnberg-Fürth, men saken mot ham ble henlagt den 10. august samme år. Etter løslatelsen bosatte han seg i Weissach im Tal i Baden-Württemberg, hvor han bodde fram til sin død. Han oppholdt seg også i perioder i USA og fortsatte studiene rundt Volgatyskerne.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Beamte nationalsozialistischer Reichsministerien, ns-reichsministerien.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]