Georg Dertinger
Georg Dertinger (født 25. desember 1902 i Berlin, død 21. januar 1968 i Leipzig) var en tysk journalist og kristeligdemokratisk politiker i DDR. Dertinger var DDRs utenriksminister fra 1949 til 1953.
| Georg Dertinger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. des. 1902[1][2][3] Berlin[4] | ||
| Død | 21. jan. 1968[1][2][3] (65 år) Leipzig | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Christlich-Demokratische Union Deutschlands Deutschnationale Volkspartei Christlich Demokratische Union | ||
| Nasjonalitet | Øst-Tyskland | ||
| Gravlagt | Südfriedhof Leipzig | ||
Liv og virke rediger
Dertinger studerte jus og sosialøkonomi, og arbeidet som journalist i Magdeburger Volkszeitung og avisen til Stahlhelm.[5] Han var medlem av Deutschnationale Volkspartei og hadde tette kontakter til kretsen rundt Franz von Papen. Han ledsaget Papen under reisen til Roma i forbindelse med undertegnelsen av rikskonkordatet. Fra 1934 arbeidet han som journalist i Dienst aus Deutschland og flere regionalaviser.
Etter krigen befant han seg i DDR, og ble generalsekretær i CDU i Øst-Berlin fra 1946 til 1949.[5] Han ble innvalgt i Folkekammeret, samtidig som han fra 1949 til 1953 var DDRs utenriksminister. Dertinger undertegnet 6. juli 1950 DDRs grensetraktat med Polen.
Politisk utrenskning rediger
Den 15. januar 1953 ble Dertinger arrestert.[6] Etter en skueprosess ble han av DDRs høyesterett dømt til 15 års tukthus for «spionasje og konspirasjon.» Allerede i 1952 var hans personlige sekretær Gerold Rummler, blitt beordret av Stasi til å samle belastende informasjon om utenriksministeren. Rummler flyktet derfor til Vest-Berlin. Etter skueprosessen ble Dertinger holdt fengslet i Bautzen i 11 år frem til 1964.
Kommunistregimet nøyde seg imidlertid ikke med å straffe Dertinger, men tok også i bruk såkalt Sippenhaft; regimet hevnet seg på hele hans familie.[6] Hans kone ble dømt til åtte års tukthus, som hun måtte sone i sin helhet. Hans eldste sønn Rudolf, ble som femtenåring dømt til tre års tukthus, og flyktet etterpå til Vesten. Datteren Oktavia som da var 13 år gammel, ble også dømt til tukthus og etterpå overgitt til bestemoren. Hun var også blitt arrestert, og ble senere forvist til Erzgebirge. Den yngste sønnen Christian (9), ble gitt en ny identitet og tvangssendt til regimetro kommunistiske pleieforeldre. Åtte år senere ble han gjenforent med moren.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002407, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id dertinger-georg[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Helmut Müller-Enbergs, Bernd-Rainer Barth (2009). «DERTINGER, GEORG». Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur. Besøkt 10. desember 2015.
- ^ a b Hartmut Jäckel (20. februar 2003). «Georg Dertinger und die Seinen». Die Zeit. Besøkt 10. desember 2015.
Litteratur rediger
- Peter Joachim Lapp: Georg Dertinger: Journalist – Außenminister – Staatsfeind. (= Beiträge der Konrad-Adenauer-Stiftung e. V.). Herder Verlag, Freiburg im Breisgau u. a. 2005, ISBN 3-451-23007-0
Eksterne lenker rediger
- (de) Verk av og om Georg Dertinger i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket