Georg Dertinger

Georg Dertinger
Bundesarchiv Bild 183-S88853, Georg Dertinger.jpg
Født25. desember 1902[1][2][3]Rediger på Wikidata
Berlin[4]Rediger på Wikidata
Død21. januar 1968[1][2][3]Rediger på Wikidata (65 år)
LeipzigRediger på Wikidata
Gravlagt Südfriedhof LeipzigRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Journalist, politikerRediger på Wikidata
Parti Christlich-Demokratische Union Deutschlands, Deutschnationale VolksparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Øst-TysklandRediger på Wikidata

Georg Dertinger (født 25. desember 1902 i Berlin, død 21. januar 1968 i Leipzig) var en tysk journalist og kristeligdemokratisk politiker i DDR. Dertinger var DDRs utenriksminister fra 1949 til 1953.

Liv og virkeRediger

Dertinger studerte jus og sosialøkonomi, og arbeidet som journalist i Magdeburger Volkszeitung og avisen til Stahlhelm.[5] Han var medlem av Deutschnationale Volkspartei og hadde tette kontakter til kretsen rundt Franz von Papen. Han ledsaget Papen under reisen til Roma i forbindelse med undertegnelsen av rikskonkordatet. Fra 1934 arbeidet han som journalist i Dienst aus Deutschland og flere regionalaviser.

Etter krigen befant han seg i DDR, og ble generalsekretær i CDU i Øst-Berlin fra 1946 til 1949.[5] Han ble innvalgt i Folkekammeret, samtidig som han fra 1949 til 1953 var DDRs utenriksminister. Dertinger undertegnet 6. juli 1950 DDRs grensetraktat med Polen.

Politisk utrenskningRediger

Den 15. januar 1953 ble Dertinger arrestert.[6] Etter en skueprosess ble han av DDRs høyesterett dømt til 15 års tukthus for «spionasje og konspirasjon.» Allerede i 1952 var hans personlige sekretær Gerold Rummler, blitt beordret av Stasi til å samle belastende informasjon om utenriksministeren. Rummler flyktet derfor til Vest-Berlin. Etter skueprosessen ble Dertinger holdt fengslet i Bautzen i 11 år frem til 1964.

Kommunistregimet nøyde seg imidlertid ikke med å straffe Dertinger, men tok også i bruk såkalt Sippenhaft; regimet hevnet seg på hele hans familie.[6] Hans kone ble dømt til åtte års tukthus, som hun måtte sone i sin helhet. Hans eldste sønn Rudolf, ble som femtenåring dømt til tre års tukthus, og flyktet etterpå til Vesten. Datteren Oktavia som da var 13 år gammel, ble også dømt til tukthus og etterpå overgitt til bestemoren. Hun var også blitt arrestert, og ble senere forvist til Erzgebirge. Den yngste sønnen Christian (9), ble gitt en ny identitet og tvangssendt til regimetro kommunistiske pleieforeldre. Åtte år senere ble han gjenforent med moren.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Georg Dertinger, dertinger-georg
  3. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Georg Dertinger, 00000002407
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  5. ^ a b Helmut Müller-Enbergs, Bernd-Rainer Barth (2009). «DERTINGER, GEORG». Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur. Besøkt 10. desember 2015. 
  6. ^ a b Hartmut Jäckel (20. februar 2003). «Georg Dertinger und die Seinen». Die Zeit. Besøkt 10. desember 2015. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger