Gérard de Nerval

Gérard de Nerval (født Gérard Labrunie 22. mai 1808, død 26. januar 1855) var en fransk forfatter, poet, essayist og oversetter. Han var en av de mest vesentlige poeter i den franske romantikken.

Gérard de Nerval
Félix Nadar 1820-1910 portraits Gérard de Nerval.jpg
FødtGérard Labrunie
22. mai 1808[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[4][5]Rediger på Wikidata
Død26. jan. 1855[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (46 år)
Paris[4][5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Skribent[7], lyriker[3][4], dramatiker, oversetter, litteraturkritiker, journalistRediger på Wikidata
Utdannet ved Lycée Charlemagne (1822–)Rediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Far Étienne LabrunieRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Père LachaiseRediger på Wikidata
MorsmålFransk
SpråkTysk, fransk[8]
Medlem av Jeune-FranceRediger på Wikidata
PeriodeRomantikken
SjangerRomantikken
IMDbIMDb

Hans liv og flere av hans verker var påvirket av hans ulykkelige kjærlighet til en skuespiller ved navn Jenny Colon som døde i 1842. Hans verker er kjent for forfatterens sjarmerende personlighet og intelligens, hans poetiske visjon og formens presisjon. Hans venn og kollega, forfatteren Théophile Gautier, skrev et rørende minne av ham i 1867, «La Vie de Gérard», som siden ble inkludert i Gautiers Portraits et Souvenirs Litéraires, utgitt posthumt i 1875.

Liv og virkeRediger

Gérard de Nerval ble født i Paris. Faren var lege i Napoléon Bonaparte armé. Mora døde da Gérard var to år gammel, mens hun fulgte med mannen på det franske felttoget i Russland. Gutten ble tatt hånd om av en grandonkel i Valois, men ble gjenforent med faren da denne kom tilbake til Paris i 1814.

I gymnastida fatta Nerval stor interesse for tysk romantisk diktning, og bare 20 år gammel gjorde han en oversettelse av deler av Goethes Faust. Han kom etter hvert inn i et litterært miljø der han ble kjent med Théophile Gautier, Victor Hugo og Alexandre Dumas, og ble en av forgrunnsfigurene i den litterære gruppa La Jeune France («Unge Frankrike»).[9]

Utover på 1840-tallet opplevde han stadig tiltakende psykiske problemer, og måtte ofte ty til kuropphold. Det forhindra han ikke fra å foreta flere lange utenlandsreiser; blant annet en til Midtøsten som resulterte i reiseberetninga Voyage en Orient i 1851. Han hadde også opphold i Tyskland, Belgia, Nederland og London, og reiste mye rundt i omegnen av Paris. Reisevirksomheten resulterte i en lang rekke reportasjer og beretninger. Foruten dikt og noveller skrev han også librettoer for operaen. Han har dessuten gjendikta vennen Heinrich Heine på fransk.

Sine viktigste litterære verk skrev han i løpet av de siste åra av livet, delvis som terapi etter legens råd. Nerval tok til slutt sitt eget liv, og ble funnet hengt i en kneipe i Paris 26. januar 1855. Han etterlot et kort notat til sin tante: «Ikke vent oppe for meg denne kvelden, for natten vil bli svart og hvit.»[10]

EttermæleRediger

Nervals mest omtalte verk er sonettesyklusen «Les Chimères» fra 1854, som inngår som en del av novellesamlinga Les Filles du feu. Poeten Charles Baudelaire observerte at Nerval hadde «avlevert sin sjel til de mørkeste gater han kunne finne». De siste sidene av hans manuskript for Aurélia ble funnet i jakkelommen ved hans død. Han ble gravlagt i kirkegården Père Lachaise i Paris, betalt av hans venner Théophile Gautier og Arsène Houssaye, som siden utga Aurélia som bok senere samme år.

Innflytelsen fra Nervals insistering på drømmenes betydning i surrealistbevegelsen ble framhevet av André Breton. Forfattere som Marcel Proust og René Daumal var også påvirket i stor grad av Nervals forfatterskap. Det samme var Antonin Artaud.

Umberto Eco analyserte Gérard de Nervals «mesterverk» Sylvie for blant annet vise til bruken av midlertidig tvetydighet og avmystifiserte «tåken» i sin essaysamling Seks turer i fortellingenes skoger (1994)[11] Eco forteller at han har lest fortellingen gjentatte ganger og holdt tallrike seminarer om det. Boken er svært givende som emne for nærlesning, med stadig bedre utbytte av bokens anatomi.[12]

Bibliografi (utvalg)Rediger

  • Voyage en Orient (1851)
  • La Bohème galante (1852)
  • Lorely, souvenirs d’Allemagne (1852)
  • Les Illuminés (1852)
  • Sylvie (1853)
  • Petits châteaux de Bohème (1853)
  • Les Filles du feu (1854)
  • Promenades et souvenirs (1854)
  • Aurélia ou le rêve et la vie (1855)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Gerard de Nerval, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gerard-de-Nerval, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 31282, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2443, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Нерваль Жерар де, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 64218[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11887103b; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11887103b.
  9. ^ En senere gruppe, «Jeune France», ble grunnlagt ca 1936 av André Jolivet og andre.
  10. ^ Sieburth, Richard (1999): Gérard de Nerval: Selected Writings, Penguin Group, London, s. xxxi
  11. ^ Eco, Umberto (1994): Seks turer i fortellingenes skoger, oversatt av Jon Rognlien, Oslo: Tiden Norsk Forlag, ISBN 82-10-03800-1, s. 22, 24-25, 34-37, 43-48, 53-54, 57, 61, 73, 90-91, 104, 108, 121, 144-145, 149, 160
  12. ^ Eco (1994): Seks turer i fortellingenes skoger, s.23

LitteraturRediger

  • Aarnes, Asbjørn (1957): Diktningen hos Gerard de Nerval. Oslo: Tanum
  • Stene-Johansen, Knut (1997): Aurélia de Nerval. En avhandling om selvfremstilling. Oslo, ISBN 82-00-12690-0
  • Bayle, Corinne (2001): Gérard de Nerval, la Marche à l’étoile, Paris, Champ Vallon.
  • Bourre, Jean-Paul (2001): Gérard de Nerval, Paris, Bartillat.
  • Cogez, Gérard (2008): Voyage en Orient de Gérard de Nerval, Paris, Gallimard.
  • Cogez, Gérard (2010): Gérard de Nerval, Paris, Gallimard, Folio-biographies.
  • Godo, Emmanuel (2008): Nerval ou la raison du rêve, éditions du Cerf.

Eksterne lenkerRediger