Åpne hovedmenyen
Det røde flagget heises på Frydenlund under et kurs for arbeiderkvinner.
Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum
Kurs med teksten «Kvinner i ledelsen!» på tavla - avholdt i 1947.
Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum
Å ha kurssted på en øy krevde sitt. Malmøya var uten bruforbindelse, og AOFs bil måtte ferges over Malmøysundet tilbake til Ormøya og veien til fastlandet.
Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum

Frydenlund var et kurs- og skolesenter for AOF og norsk arbeiderbevegelse, etablert i en villa på Malmøya utenfor Oslo. Stedet ble ofte omtalt som Arbeiderhøyskolen på Malmøya. Det var i drift fra 1933 til først på 1950-tallet, men mistet sin sentrale betydning da Sørmarka ble åpnet i 1939. Under krigen var Frydenlund beslaglagt av NS.

Da Arbeidernes Opplysningsforbund ble dannet i desember 1931 var studievirksomheten i arbeiderbevegelsen i sterk vekst. Det ble raskt klart at AOF trengte permanente lokaler til kurs- og undervisningsformål, ikke minst for den 3-månedlige dagskolen man drev. Valget falt på eiendommen Frydenlund. Stedet ble kjøpt i januar 1933, og prisen var 30 000 kroner. For å finansiere kjøpet dro Arbeiderbladet i gang en kronerulling som innbrakte 4580 kroner. Norsk Kommuneforbund bevilget 10 000 kroner til et fond for opprettelsen, det var også et bidrag fra LO og etter hvert fra 14 forbund samt Oslo Samvirkelag.

Eiendommen på Malmøya var opprinnelig en rikmannsbolig, en sveiservilla fra 1882 bygget i laftet tømmer. Huset lå på øyas østside, vendt mot Paddehavet og Ulvøya. Til den tolv mål store eiendommen hørte også det vesle skjæret Kaninøya.

En del ombygging måtte til for å gjøre hovedhuset egnet til AOFs formål. En stor glassveranda i første etasje ble sløyfet slik at det ble plass for undervisnings- og spisesal. Det gamle kjøkkenet ble ominnredet for å få kapasitet til et stort elevtall. I annen etasje ble det skaffet sengeplass for 26 personer. Rommene tjente både som soverom og studerkammer.

Skolens bestyrer var Haakon Lie, og innvielsen av stedet skjedde 17. april 1933.[1] I de nærmeste årene var AOFs Malmøyaeiendom preget av hektisk kurs- og skoleringsvirksomhet, kombinert med dugnad for å sette stedet i stand.[2]

Blant foreleserne var professorene Axel Sømme, Johan Vogt, Åse Gruda Skard, Edvard Bull og videre historikeren Halvard Lange, filosofen Ingjald Nissen, psykiateren Nic Waal, legene Gerda og Karl Evang, flere kjente jurister og økonomer, blant annet Aase Lionæs. Blant politikerne var blant andre Einar Gerhardsen, Oscar Torp, Lars Evensen, Trygve Lie og Arne Skaug. Ildsjelene bak var sentrale folk som Haakon Lie, Martin Tranmæl og Konrad Nordahl.

Kapasiteten i huset på Malmøya ble i løpet av få år sprengt, og i 1938 ble det besluttet å bygge en ny høyskole på Sørmarka i Ski kommune. Etter at Sørmarka ble bygget i 1939 fikk aldri Frydenlund samme betydning.

I 1940 satte dessuten krigen en stopp for virksomheten, da okkupantmakten tok over driften både på Sørmarka og på Frydenlund. På Malmøya brukte Nasjonal Samling stedet som NS-førerskole og base for skyteøvelser.

Ved frigjøringen var eiendommen på Malmøya sterkt nedslitt, og krevde store påkostninger for videre drift. Stedet ble i noen år benyttet til kursvirksomhet, men ble til slutt solgt til Postforbundet som hadde planer om å gjøre det til feriehjem.[3] Da dette ikke ble noe av ble eiendommen i 1955–1956 overtatt av Oslo kommune.[4]

Huset brant ned i november 1956, et år etter at Oslo kommune hadde tatt over. Malmøya hadde på dette tidspunktet ikke vintervann, ferga var for liten til brannbilen og da brannvesenets sjøsprøyte til slutt nådde fram var bygningen alt gått tapt.[5]

Da eiendommen gikk opp i flammer var den akkurat overtatt av den såkalte Koefoedskolen, som skulle favne elever med tilpasningsvansker. Brannen satte en stopper for disse skoleplanene.

ReferanserRediger

  1. ^ Side 6. AOF 25 år 1931 - 1956, Oslo (1956)
  2. ^ Stein Bjørlo: Et bål av vilje Haakon Lie - et portrett, arbark.no
  3. ^ Side 9. AOF 25 år 1931 - 1956, Oslo (1956)
  4. ^ Oslo kommune, byarkivet
  5. ^ «Koefodskolen på Malmøya brent ned», VG 3. november 1956

KilderRediger