Frederiksborghest
Frederiksborghesten er en dansk hesterase, fremavlet som en fast type på Frederik IVs tid. Rasen ble fremavlet fra den gamle danske stridshesten, men ble blandet med frieserhester og hester fra Italia, Spania, Frankrike og Øst-Europa. I over 100 år deretter ansås den for den fornemste kjørehesten i hele Europa, til og med de britiske overlegen. Den var de danske kongenes stolthet og hver konge hadde sitt foretrukne fargeslag.
Historie rediger
Opprinnelse rediger
Det var lenge den alminnelige oppfatning at hesten i Danmark var av en beskjeden størrelse i jernalderen, men skjelettfunn fra bl.a. Udby på Sjælland viser at det ikke alltid var tilfellet, man har også hatt store hester. I middelalderen var Danmark berømt for sine utmerkede, ganske små, rappfotede hester hvorav mange har minnet om islandshesten. De var utmerket til bruk i landbruket og til ridebruk, og dengang kjørte man ikke, for det var ingen veier som passet. Disse hestene var en av Danmarks største eksportartikler dengang.
Stridshester rediger
Adelen hadde store hester, kalt stridshester, ettersom de ble brukt til krigføring. De var både hurtige og kunne bære betydelige byrder, og de fikk derfor stor betydning for senmiddelalderens og renessansens pansrede rytteri, hvor rustningen ofte veide like så mye som mannen. Treffsikre ildvåpen med stor gjennomslagskraft overflødiggjorde rundt år 1500 harnisket og dermed de store hestene.
Frederiksborgavlens glansperiode rediger
Ved reformasjonen i (1536) overtok kong Christian III kirkenes og klostrenes godser. Her fantes noen av landets beste hester og en del av dem ble samlet på store kongsgårder. Etter sortering ble det beste hestematerialet fra disse kongsgårdene samlet i et avlssenter på godset Hillerødsholm, som ved makeskifter etter hvert kom til å ha et areal på 5 000 tdr. land åker og 3 000 tdr. land skog. Frederik den II og Christian den IV var begge interessert i hesteavl og hadde kjøpt inn avlshester i Spania og i andre europeiske stutterier, overveiende hester av spansk type. Avlen med disse sammenkjøpte hestene foregikk på en ganske tilfeldig måte. De kongelige gårdene, hvor de beste hestene fantes, hadde hittil hatt til oppgave å levere ride- og kjørehester til de kongelige stallene som omfattet mange raser og brukstyper, og alle farver var representert. Det dreide seg bare om å levere lette ridehester og store kjørehester med aparte farger.
Etter eneveldets innføring ble det stilt større krav om hestespann som var lik med hensyn til avtegn, størrelse og farge. Christian V var imidlertid meget interessert i å få hester som var like i farger, avtegninger og størrelse, så han kunne få to, fire eller seks like hester spent for en kongelig karet. Han fikk derfor i 1690 etter en reise til Frankrike satt avlen i system med en stutteriforordning, ifølge hvilken stamdyrene på Hillerødsholm ble samlet i flokk, dvs. en hingst med 10-20 hopper. Det arealet åker og tynt bevokst skog som var nødvendig til å fø en flokk, utgjorde en vang. Hver vang var gjerdet inn med sten- og risgjerder. Flere hesteflokker utgjorde en stamme, som var oppkalt etter den fargen det ble avlet etter i disse flokkene. Avlsmålet, kjørehester av samme farge, avtegn og størrelse, ble fastsatt etter fransk forbilde. Kongen strebet etter å rendyrke fargene hvit, hvitgrå, blåskimlet, sort, brun, rød, gul, tigret og broket. Målet skulle nås ved renavl og innavl. Dette lyktes stort sett og hestene ble også kjent i utlandet som «Den danske hest». Hestenes utseende fremgår av Salys rytterstatue på Amalienborg slottsplass, som ble stilt opp i 1768 og som er modellert etter seks hingster på stutteriet.
Renavlsperioden på Hillerødsholm varte fra ca. 1700 til 1770 og ble stutteriets glansperiode med en hestebestand på ca. 200 hopper og ca. 20 hingster samt oppdrett, i alt ca. 800 hester. Typen var den spanske motehest. Avlsmetodene var imidlertid ikke bærekraftige i det lange løp. Omkring 1750 begynte man å konstatere feil som spatt, bløte koder, tykk hals, nedsatt fruktbarhet osv. hos hestene, noe som tilskrives en for sterk innavl. Fra 1770 til 1830 forsøkte man forgjeves å rette opp disse feilene ved kryssing med arabiske og spanske hester samt yorkshirehester. I 1830-årene ble det besluttet å drive avl med engelske fullblodshester. I 1840 ga man opp bestrebelsene på å gjenopprette stutteriet og solgte alle hestene på auksjon, unntatt enkelte hvite dyr til kongelig bruk.
Det ble deretter opprettet et lite halvblodsstutteri med et par hingster og noen hopper av den gamle stammen, men det var alt for smått og i 1871 oppga man også dette forsøket og solgte dyrene til Tietgen, som auksjonerte dem bort i 1876.
Frederiksborghesten i nyere tid rediger
Da det definitivt var slutt med stutteritanken, viste det seg, at stutteriet hadde hatt stor innflytelse på landbrukets hester, især på Nordsjælland, ettersom hingster derfra i en viss grad hadde stått til bedekning for fremmede hopper. Det hadde også vært utstasjonert hingster visse steder på Sjælland. Ettersom hestene hadde halvblodskarakter, forsøkte noen avlere å gjøre dem større ved å krysse dem med oldenburgere, men andre ville gjøre dem lettere ved å importere østprøysiske hester.
Tre avlslinjer viste seg imidlertid å kunne danne basis for det, det var bruk for, en mellomstor trekkhest, egnet til å benytte i landbruket. De hingstene som var stamfedre til disse linjene var:
Hingsten Regulus I, født 1865 med en hingst fra stutteriet som far og en fullblods-hoppe som mor. Hingsten Hamlet, sønnesønn av en fullblodsaraber (Hamletlinjen kalles også Zariflinjen etter Hamlets sønn Zarif II, født 1889). Hingsten Pegasus, født 1882, som kun fikk stor innflytelse på hesterasen i Sydsjælland.
Regulus- og Hamletlinjene ble senere krysset med hverandre. Den Frederiksborghesten man kjenner i dag, er derfor ikke den fra stutteriets glansperiode men en, som er et resultat av forskjellige innkryssinger. Imidlertid nedstammer den fra stutterihesten via ovennevnte hingster og i mellomtiden ved avl er den blitt til en mellomstor trekkhest, noe større enn den opprinnelige Frederiksborghest.
Rasebeskrivelse rediger
Fredriksborghesten kan både ha konveks og konkav ansiktsform. Middels lang, muskuløs hals med lett bue. Muskuløse skuldre, Lav manke og dyp bringe. Den har en rett rygg, bredt avrundet kryss og lange bein med sterke, gode ledd og godt definerte sener. Ganske små, sterke hover. Den er alltid rød av farge, ofte med lingul man og hale. kjent for sitt elegante ganglag. Mankehøyden kan komme opp til 157- 162cm og hesten er vennlig og liketil.
Kilder rediger
- Johs. Jespersen: Hestens Avl og Fodring. København 1949