Fred Noonan
Frederick Joseph «Fred» Noonan (født 4. april 1893, forsvunnet 2. juli 1937, erklært død 20. juni 1938) var en amerikansk flynavigatør, marinekaptein og flypioner som var navigatør på mange kommersielle flyruter over Stillehavet i 1930-årene.
| Fred Noonan | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 4. apr. 1893[1] Cook County | ||
| Død | 20. juni 1938 (45 år) Stillehavet | ||
| Beskjeftigelse | Navigatør, flyger | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Han ble sist sett i Lae, Ny-Guinea den 2. juli 1937 på siste stopp sammen med den berømte flyversken Amelia Earhart, (1897-1937), som hennes navigatør da de forsvant et eller annet sted i det sentrale Stillehavet på siste etappe av deres forsøk på en pionerflyvning jorden rundt.
Første år rediger
Noonan ble født i Cook County, Illinois. Noonan forlot skolen sommeren 1905 og dro til Seattle, Washington hvor han fikk jobb som sjømann.
Noonan var 17 år gammel da han seilte fra Seattle som ordinær sjømann ombord på den britiske barken «Crompton». Mellom 1910 og 1915 arbeidet Noonan på minst et dusin skip, steg i gradene til intendantur og båtsmann. Han fortsatte i handelsmarinen gjennom første verdenskrig. Han var offiser på ammunisjonsbåter og hans farefulle seiling under krigen omfattet tre båter som ble senket av ubåter. Etter krigen fortsatte han i handelsflåten og ble kaptein[2] . Noonan giftet seg i 1927 med Josephine Sullivan i Jackson, Mississippi. Etter hvetebrødsdager på Cuba bosatte de seg i New Orleans.
rediger
Etter 22 år som sjømann som omfattet blant annet seiling rundt Kapp Horn syv ganger (tre med seilskuter) tok hans karriere nye veier. Etter å ha lært å fly sent i 1920-årene fikk han «limited commercial pilot's license» i 1930, og kalte seg «aviator». I 1930-årene arbeidet han for Pan American World Airways som instruktør for navigatører i Miami og var lufthavnsjef i Port-au-Prince, Haiti, og ble etterhvert inspektør for alle selskapets flyplasser
I mars 1935 var Noonan navigatør på Pan Ams første Sikorsky S-42 clipper i San Francisco-bukta. I april navigerte han den historiske rundtur med China Clipper mellom San Francisco og Honolulu ført av Ed Musick (som prydet omslaget på Time det året). Noonan ble etterhvert ansvarlig for å legge opp alle Pan Ams clipper-ruter over Stillehavet, deltok i mange av Pan Ams flyvninger til Midwayøyene, Wake Island, Guam, Filippinene og Hongkong. I tillegg til mer moderne navigasjonsutstyr bragte Noonan, som gammel sjømann, alltid med seg en sekstant på disse turer.
1937 ble et overgangsår for Fred Noonan. Hans reputasjon som en ekspertnavigatør, sammen med hans rolle i utviklingen av kommersiell flynavigasjon hadde gitt ham en plass i luftfartens historie. Den slanke, mørke 43-årige navigatøren med blå øyne bodde i Los Angeles. Han sa opp sin stilling i Pan Am fordi han følte han hadde steget i gradene så langt han kunne og han var interessert i å starte en navigasjonsskole. I mars ble han skilt fra sin kone, Josie, i Ciudad Juárez, Mexico. To uker senere giftet han seg med Mary Beatrice Martinelli (født Passadori) fra Oakland, California. Det gikk rykter om Noonans omgang med alkohol. Det var ganske vanlig på den tiden. Selv om det ikke fantes noe bevis, gjorde forfattere ti-år senere en sak av [3][4]
Earharts jorden rundt flyvning og forsvinningen rediger
Amelia Earhart møtte Noonan gjennom felles forbindelser i flymiljøet i Los Angeles og valgte ham som navigatør på sin jorden rundt-flyvning i en Lockheed Electra 10E som hun hadde kjøpt for midler donert av Purdue University. Hun planla å fly langs ekvator. Selv om dette flyet var en avansert type i tiden og ble kalt «flying laboratory» av avisene, var det lite «vitenskap» i planleggingen. Turen ble av mange sett på som et PR-stunt for å skaffe oppmerksomhet omkring Earharts neste bok. Noonan var tiltrukket fordi det muligens ville gi ham oppmerksomhet for den navigasjonsskolen han planla å etablere etter turen.
Første forsøk begynte med en flyvning hvor det ble satt rekord på strekningen fra Burbank, California til Honolulu. Likevel, da hennes Electra tok av for å begynne på den andre etappe til Howlandøya, berørte vingetuppen bakken. Earhart stoppet den ene motoren for å få balanse, men understellet kollapset. Selv om ingen ble skadet måtte flyet sendes med båt tilbake til Los Angeles for omfattende reparasjoner. Over en måned senere prøve de på nytt, nå i motsatt retning.
Earhart karakteriserte deres 40-dagers tur i østlig retning fra Burbank til Ny-Guinea som en «ferietur». Etter å ha fløyet 35 000 km av turen tok de av fra Lae den 2. juli 1937 med kurs for Howlandøya, et ørlite stykke land i det enorme Stillehavet, knappe 2 000 meter langt. Deres plan for den 18 timer lange tur var å nå Howland ved å bruke Noonans navigasjonskunnskaper og finne Howland ved help av radiosignaler sendt fra kystvaktbåten USCGC «Itasca».
Gjennom en serie av misforståelser eller uhell (fremdeles kontroversielt), over skiftende skydekke nådde de ikke Howland Island, selv om Earhart bekreftet over radio at de trodde de var i den umiddelbare nærhet av Howland. Styrken på radiosignalene indikererte at Earhart og Noonan i virkeligheten var i området, men at de ikke så øya, og etter gjentatte forsøk ble radioforbindelsen brutt. Siste radiokonakt med Earhart indikerte at hun og Noonan fløy langs en linje 157–337 grader som Noonan hadde kalkulert og trukket opp på sitt kart, som ville føre til Howland. Radiokontaken ble ikke gjenopprettet, flyverne og flyet forsvant et eller annet sted over det sentrale Stillehavet. Tross et omfattende søk av U.S. Navy — også bruk av fly fra hangarskip — og amerikanske kystvaktskip, var det ikke spor å finne etter Electra.[5][6]
Senere undersøkelser har vist at Howlands posisjon ikke var riktig på deres kart, med et avvik på omtrent fem nautiske mile. Det finnes også filmbilder som antyder at antennen på deres Electra kan ha falt av under takeoff (denne antennen har ikke blitt identifisert, likevel synes radioforbindelsen normal når de steg opp fra Lae). En relativ ny teori antyder at Noonan kan ha feilnavigert på grunn av at de krysset datolinjen.[7] Further recent research has indicated that on July 2, 1937, Earhart's aircraft was not (contrary to current literature) flown over the great circle New Guinea-to-Howland.[8].Ytterligere nyere forskning indikerer at den 2. juli 1937 fløy ikke Earharts fly, (i motsetning til nyere litteratur) storsirkelbuen fra New Guinea til Howland.
Teorier om forsvinningen rediger
Mange granskere, også navigatøren og flyingeniøren Elgen Long mente at Electra gikk tom for bensin og Earhart og Noonan styrtet i havet. Denne «teorien» er oftest blitt sett på som den mest sannsynlige og en akseptert forklaring på Earhart og Noonans skjebne.
I siste melding som ble mottatt på Howland Island, rapporterte Earhart at de fløy etter en «standard position line» en rutine-prosedyre for en erfaren navigatør som Noonan. Denne linjen ville gå slik at de ville sett Gardner Island (nå Nikumaroro) i Phoenixøyene og det er en rekke dokumenterte arkeologiske
bevis og anekdoteer som understøtter denne hypotese: at Earhart og Noonan fant Gardner Island, den gang ubebodd, landet sin Electra på et flatt rev nær vraket av en frakteskute og sendte sporadiske radiobudskap. Det er blitt gjettet på at Earhart og Noonan kan ha overlevd på Nikumaroro i flere uker før de døde som skibbrudne.[9][10]. I 1940 sendte Gerald Gallagher, en britisk koloni-tjenestemann og pilot, et radiobudskap til sine overordnede og fortalte at han trodde han hadde funnet Earharts skjelett sammen med en sekstantkoffert under et tre på øyas sydligste punkt.
Referanser rediger
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gt828w, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ "Fred Noonan, Sea Captain." Arkivert 25. desember 2010 hos Wayback Machine. Earhart Project Research Bulletin #9, 9/4/98. Retrieved: October 16, 2009.
- ^ "Was Fred Noonan an Alcoholic?" Arkivert 23. mai 2016 hos Wayback Machine. Tighar.org. Retrieved: June 27, 2008.
- ^ Taped interview between John Leslie and Victor Wright, 1972, PAA archives, Richter Library, Miami, consulted April 2006: 35 years later, in a 1972 interview with Pan American executive John Leslie, Victor Wright (a crewmember who flew with Noonan on Clipper flights) said "he drank himself out of a job ... It got to Noonan by way of drink. We had no one to do the navigating except Noonan. Harry Canaday then took over and navigated on the way back."
- ^ The USS Lexington, a large aircraft carrier, and the USS Colorado, a battleship, the Itasca, and even two Japanese ships searched for seven days, covering 150 000 kvadratmiles (390 000 km²) of ocean and the few islets. The official search for them by a variety of vessels lasted until July 18, 1937, a total of 16 days.
- ^ Goldstein and Dillon 1997, pp. 245–254.
- ^ Smith, Liz. "The Date Line Theory: Potential Effects of the International Date Line on Navigation During Amelia Earhart's 1937 World Flight." datelinetheory.com. Retrieved: January 25, 2011.
- ^ European Journal of Navigation, Vol. 9, no. 1, 2011.
- ^ "The TIGHAR Hypothesis." Arkivert 11. september 2007 hos Wayback Machine. tighar.org, November 2001. Retrieved: March 24, 2012.
- ^ Burns, Karen R, Ph.D. et al. "Amelia Earhart’s Bones and Shoes?" Arkivert 22. desember 2010 hos Wayback Machine. tighar.org, 1998 Annual Convention of the American Anthropological Association, Philadelphia, December 5, 1998. Retrieved: June 28, 2008.
Litteratur rediger
- Goldstein, Donald M. and Katherine V. Dillon. Amelia: The Centennial Biography of an Aviation Pioneer. Washington, DC: Brassey's, 1997. ISBN 1-57488-134-5.
- Long, Elgen M. and Marie K. Amelia Earhart: The Mystery Solved. New York: Simon & Schuster, 1999. ISBN 0-684-86005-8.
- Lovell, Mary S. The Sound of Wings. New York: St. Martin's Press, 1989. ISBN 0-312-03431-8.
- Rich, Doris L. Amelia Earhart: A Biography. Washington, DC: Smithsonian Institution Press, 1989. ISBN 1-56098-725-1.