Frankrikes visepresident
Republikkens visepresident (fransk: Vice-président de la République) var et politisk embete som kun eksisterte i Frankrike under Den andre republikk (1848–1852) og som kun hadde én innehaver, Henri Georges Boulay de la Meurthe, valgt i januar 1849.
| Frankrikes visepresident | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Visestatsoverhode | ||
| Utpekes av | Frankrikes nasjonalforsamling | ||
| Terminlengde | 4 år (kunne gjenvelges etter et mellomrom på fire år) | ||
| Etablert | 20. januar 1849 | ||
| Opphørt | 14. januar 1852 | ||
| Første embetsholder | Boulay de la Meurthe | ||
Valg og plikter
redigerEmbetet som visepresident ble innstiftet i begynnelsen av Den andre republikk gjennom forfatningen av 4. november 1848, spesielt gjennom artiklene 45, 70 og 71.[1]
Det var i stor grad inspirert av embetet som USAs visepresident, i likhet med noen andre trekk ved den den nye forfatningen, som innstiftet Frankrikes til tidene eneste presidentsystem og introduserte presidentembetet, som Den første republikk ikke hadde hatt.[2]
Innehaveren ble imidlertid ikke valgt på en stemmeseddel sammen med presidenten, men valgt indirekte av Nasjonalforsamlingen fra en liste på tre navn foreslått av den nye presidenten innen en måned etter presidentvalget (et direkte valg). For å unngå dynastiske forbindelser etter avskaffelsen av Julikongedømmet, ble medlemmer av presidentens familie nektet å inneha embetet som visepresident.[1](70)
I likhet med presidenten kunne visepresidenten bare bli gjenvalgt (eller bli valgt som president selv) etter et mellomrom på fire år.[1](45)
Visepresidenten skulle også overta som fungerende president, hvis presidenten var arbeidsudyktig, men kunne ikke rykke opp til presidentembetet, hvis det ble ledig: En ny president måtte bli valgt innen en måned.[1](70)
Visepresidenten var ex officio Statsrådets president,[1](71) en stilling som alltid har vært besatt av en representant for den utøvende makt (i dag statsministeren).
Boulay de la Meurthe ble valgt til det nye embetet 20. januar 1849 som president Louis-Napoléon Bonapartes foretrukne kandidat. Bonaparte hadde også foreslått grev Achille Baraguey d’Hilliers og Alexandre-François Vivien.
Boulay de la Meurthe var en hengiven og diskret tilhenger av Bonaparte de neste tre årene. En biograf skrev at han «alltid trakk seg tilbake, blandet seg inn i ingenting, ikke engang i sine prerogativer.» Han støttet Bonapartes statskupp 2. desember 1851. Selv om Boulay de la Meurthe formelt sett forble visepresident, var forfatningen av 1848 i praksis suspendert fram til forfatningen av 1852 trådte i kraft og avskaffet embetet. Han ble kompensert med en livstids plass i det gjenopprettede Senatet.[3]
Embetsinnehaver
redigerBonapartist
| Bilde | Navn (født–død) |
Embetstid | Parti | President | |
|---|---|---|---|---|---|
.jpg)
|
Henri-Georges Boulay de La Meurthe (1797-1858) |
20. januar 1849–14. januar 1852 | Bonapartist | Bonaparte | |
Visepresidentvalget 1849
rediger| Kandidat | Stemmer | % |
|---|---|---|
| Henri Georges Boulay de la Meurthe | 417 | 60,00% |
| Achille Baraguey d’Hilliers | 1 | 0,14% |
| Alexandre-François Vivien | 277 | 39,86% |
| Totalt avgitte stemmer | 695 | 100,00% |
| Majoritet | 348 | |
| Blanke stemmer | 19 |
Rekkefølgen var den samme som president Bonaparte hadde presentert sine tre kandidater i et brev datert 18. januar. Valget ble avholdt 20. januar. Selv om ikke forfatningen ikke spesifiserte en valgordning, erklærte forsamlingens president at valget av visepresidenten krevde en majoritet av de avgitte stemmene. Det ble oppnådd i første runde. Boulay de la Meurthe ble umiddelbart tatt i ed.[4]
Senere visestatsoverhoder
redigerDersom presidenten ble erklært arbeidsudyktig eller embetet var ubesatt, var Ministerrådet fungerende statsoverhode under Den tredje republikk, Nasjonalforsamlingens president under Den fjerde republikk og Senatets president under Den femte republikk.
Forslag om å reetablere et visepresidentembete
redigerEt forslag om å etablere et visepresidentembete ble framsatt privat av Nasjonalforsamlingens president Jacques Chaban-Delmas til president Charles de Gaulle etter at denne slapp unna Petit/Clamart-angrepet i 1962,[5] og der ble holdt diskusjoner om dette under den tredje UNR-konferansen i november 1963, som tilfeldigvis ble arrangert få dager etter attentatet mot John F. Kennedy.[6]
Andre forslag ble framsatt av Pierre Marcilhacy i 1964[7]samt av Paul Coste-Floret[8] og Achille Peretti i 1966.[9] De Gaulle og hans krets så imidlertid på dette som en manøver for å gjøre det lettere for ham å pensjonere seg, og forslagene var fruktesløse. Han sa om en potensiell visepresident: «Han ville bli min enke.»[10]
Referanser
rediger- ^ a b c d e «Art. 45, 70, 71». French Constitution of 1848. Wikisource.
- ^ Boyer, Pierre-Xavier (2012). «La voie américaine». Angleterre et Amérique dans l'histoire constitutionnelle française (1789–1958). Paris: CNRS Éditions. ISBN 978-2-271-12988-8. doi:10.4000/books.editionscnrs.16622. Besøkt 10. juli 2024.
- ^ Robert, Adolphe; Cougny, Gaston, red. (1889–1891). Dictionnaire des parlementaires français depuis le 1er mai 1789 jusqu'au 1er mai 1889. Paris: Edgar Bourloton. Besøkt 10. juli 2022.
- ^ «Record of the National Assembly session of 20 January 1849». Compte rendu des séances de l'Assemblée nationale. 7. Paris: Typographie Panckoucke. 1849. s. 335–336. Besøkt 10. juli 2024.
- ^ Chaban-Delmas, Jacques (1975). L'Ardeur. Paris: Stock. ISBN 2-234-00367-9.
- ^ Viansson-Ponté, Pierre (30. november 1963). «La transformation du Sénat fait toujours l'objet de controverses — Le général de Gaulle hostile à la création d'une vice-présidence de la République». Le Monde. Paris. ISSN 0395-2037. Besøkt 10. juli 2024.
- ^ Dubasque, François (2021). «Pierre Marcilhacy, " le candidat qui dit oui aux chrysanthèmes "». Histoire@Politique. Paris: Sciences Po. 44. ISSN 1954-3670. doi:10.4000/histoirepolitique.1094. Besøkt 10. juli 2024.
- ^ Latscha, Jacques (Desember 1966). «Une réforme constitutionnelle nécessaire. Note sur les lacunes du régime d'élection à la présidence de la République». Revue française de science politique (6 utg.). Paris: Sciences Po. 16: 1100–1115. ISSN 0035-2950. doi:10.3406/rfsp.1966.392976. Besøkt 10. juli 2024.
- ^ Badache, Daniel-Charles (August–oktober 1984). «Les positions institutionnelles des gaullistes depuis 1959». Revue française de science politique (4–5 utg.). Paris: Sciences Po. 34: 844–860. ISSN 0035-2950. doi:10.3406/rfsp.1984.394151.
- ^ Som sitert av Jean Foyer i et intervju med Rudelle, Odile (August–oktober 1984). «Le général de Gaulle et l'élection directe du président de la République». Revue française de science politique (4–5 utg.). Paris: Sciences Po. 34: 687–711. ISSN 0035-2950. doi:10.3406/rfsp.1984.394142. Besøkt 10. juli 2024.